«Voldsrisikoen vurdert som lav» er ordene som har brent seg fast i meg. Mest fordi at Rahavy Varatharajan ikke er her lenger, men også fordi det er ord som ligner på de som har blitt brukt i min egen sak.

Rahavy levde som flere av oss i frykt for å bli drept. Flere ganger ba hun om voldsalarm og omvendt voldsalarm fra politiet, uten å få det innvilget. ­Samtidig som trussel­utøveren hennes brøt besøksforbudet gang på gang, vurderte politiet risikoen for at hun skulle bli utsatt for vold som lav. Dette til tross for at Rahavy selv opplevde en reell frykt for å bli drept, noe som senere kom til å vise seg å stemme.

Da jeg klarte å flykte fra min egen familie, fikk jeg høre at jeg hadde for mye følelser til å vurdere min egen sikkerhet. Samtidig viser forskningen heller det motsatte. I en studie gjennomført i USA viste det seg at de voldsutsatte kvinnenes egne vurderinger var like nøyaktige som to risikoverktøy. Blant dem var Spousal Assault Risk ­Assessment (Sara) som blir brukt i Norge i dag for å vurdere risiko for partnervold. Det viste seg også at kvinnenes vurderinger var like gode i umiddelbar anslutning til en voldsepisode som lang tid etterpå. Når kvinnenes egne vurderinger ble inkludert i trusselvurderingen, økte også modellens prediktive nøyaktighet. Det er derfor uforståelig hvorfor man tenker at det er klokt at politiet jobber med ­trusselvurderinger i det skjulte heller enn i samarbeid med oss trusselutsatte. 

Vi er mange med Rahavy som har opplevd at politiet ikke legger vekt på våre egne tanker om situasjonen vi er i. Mange av oss får ikke innsyn i våre egne saker og derfor ikke begrunnelse for avslag på beskyttelsestiltak. I stedet blir jeg og mange med meg fortalt at vi bare må stole på politiet.

Et annet problem er at det ikke er et ordentlig forebyggende spor i politiet når det kommer til beskyttelse. Det gjør at det i mange saker hvor man ønsker beskyttelsestiltak er umulig å unngå et strafferettslig spor. I mange saker blir det stilt direkte krav om at man må anmelde voldsutøver for at politiet i det hele tatt skal foreta en sikkerhetsvurdering. For mange av oss er ikke domfellelse det viktigste. 

Det viktigste for meg og mange andre i min situasjon er å få beskyttelse – uavhengig av om vi velger å anmelde eller ikke. Det er også i strid med Istanbulkonvensjonen artikkel 18 å stille et slikt krav, der blir det presisert at tjenestetilbudene skal være uavhengige av om man velger å anmelde eller vitne mot voldsutøver eller ikke.

Jeg stiller meg kritisk til at politiet alene skal ta beslutninger om beskyttelsestiltak i Norge. Dette gjelder ikke minst når viktige prinsipper i arbeidet med voldsutsatte virker uforenelige med måten det drives politiarbeid på i dag. Prinsipper som blant annet går å finne i sentrale menneskerettighetskonvensjoner. 

Kravene må uansett være tydelige; vi må få beskyttelse uavhengig av straffesak og vi må bli samarbeida med og lyttet til gjennom en trusselvurdering.

Rahavy kommer ikke tilbake, heller ikke de mange kvinnene som har blitt drept i Norge de siste årene. Men vi er mange her som lever med den samme frykten som de gjorde, en frykt om at «voldsrisikoen vurdert som lav» skal være det som brenner seg fast hos folk. Ikke la det skje. 

Politiforum kjenner innleggsforfatterens identitet. 

Dette leserinnlegget ble først publisert i Klassekampen.