Norsk politi har så langt i 2024 satt i gang etterforskning av elleve drapssaker, med i alt fjorten ofre. Fjorten menneskeliv revet fra familie, venner og bekjente – nære og fjerne. Og på et så vanvittig urettferdig vis. 23. januar 2024 kom nok en sjokknyhet: fire mennesker ble funnet døde i Nes. Blant de døde er en kvinne som var ansatt som politibetjent ved Eidsvoll. Politiet etterforsker det som drap.

Dette representerer eksempler på svært krevende saker som politiet skal etterforske. Store ressurser settes inn for å gi pårørende de svarene de trenger og fortjener. Parallelt med drapsbølgen ser vi at politidistriktene mistet 375 politifolk i 2023, og at nedbemanningen fortsetter. Politifolkene består av politigeneralister som skal rykke ut til alt fra utløste voldsalarmer, til meldinger om psykisk syke mennesker og husbråk – og politigeneralistene består også av de som skal etterforske straffesakene. Dette er alle eksempler på oppdrag for politiet, og som i ytterste konsekvens kan ende opp med alvorlige følger – spesielt dersom politiet ikke har kapasitet til å komme, eller at det tar for lang tid å nå frem. 

Brannslukking

Når vi ser drapsbølgen i sammenheng med nedbemanningen i politiet, skjønner vi jo at dette må gå på bekostning av noe. Saksbehandlingstiden på andre straffesaker vil gå opp, flere straffesaker henleggelses, og oppklaringen av sakene går ned. Vi må ikke glemme at politiet ikke bare skal drive med brannslukking. Politiet skal også kunne ta tak i ting når det begynner i «det små». 

Politiet skal kunne dele ut voldsalarmer og følge opp de fornærmede som mottar disse, og som opplever en reell frykt for livet sitt. Politiet skal kunne etterforske og oppklare straffesaker. Politiet skal kunne oppsøke ungdom og ungdomsgjenger i lokalsamfunnet. Politiet skal være klar til å rykke ut i krisesituasjoner.

Dette understreker hvordan samfunnsoppdraget er så vanvittig bredt – samtidig som forventningene er så ekstremt store. Likevel er ikke ressursene politiet mottar i nærheten av å stå i samsvar med å kunne innfri forventningene.

Som en som snart er en del av etaten synes jeg det både er frustrerende og provoserende hvordan regjeringen og justisminister Emilie Enger Mehl bruker politiet som symbolikkpolitikk, og fremstiller virkeligheten på en måte som er så vanvittig langt ifra realiteten. Realiteten er ikke at regjeringen har prioritert politi og beredskap ute politidistriktene, slik de har uttalt en rekke ganger. Realiteten er at hundrevis av ferdigutdannede politistudenter står i kø for å få seg jobb i politiet, samtidig som politifolkene som er i jobb utsettes for et enormt arbeidspress. 

Vold i nære relasjoner

Justisministeren uttalte under Debatten på NRK i Oktober 2023 at regjeringen har prioritert politi og beredskap i deres forslag til budsjett for 2024. I August 2023 uttalte hun at «vi skal styrke det lokale politiet og i dag tar vi første skritt for å skape trygghet for folk over hele landet» i det hun presenterte at det var endelig bestemt at det skulle åpnes nye politistasjoner. 

Dette til tross for at både Politiets Fellesforbund og flere politimestre advarte mot å gjøre nettopp dette. Justisministeren begrunner den trange økonomien i politiet med at vi står ovenfor en vanskelig økonomisk tid med blant annet krigen i Europa. Imidlertid mener jeg det er viktig å se på de samfunnsøkonomiske kostnadene av kriminaliteten. Ifølge regjeringens redegjørelse fra 2022 er denne kostnaden i gjennomsnitt på 36 millioner kroner per drap. Dersom vi legger dette beløpet til grunn vil det si at antall drap i 2024 tilsvarer et beløp som nå nærmer seg en halv milliard kroner.

Blant drapsstatistikken i år har vi hørt flere eksempler om de avdøde som ønsket voldsalarm eller omvendt voldsalarm. Mange av drapene er trolig knyttet til vold i nære relasjoner. Fremfor å ha et fokus på å sette inn tiltak i forkant av slike alvorlige hendelser, prioriteres heller tiltakene fra samfunnet i etterkant. Og fremfor å følge opp de fornærmede i partnervoldsaker og videre etterforske sakene før det virkelig eskalerer – settes tiltakene heller inn gjennom krisestaber og kommisjoner som skal følge opp sakene i etterkant av at skaden har skjedd. 

Jeg er overbevist om at forebygging alltid vil tape kampen mot akutte hendelser som skjer «her og nå» – og at politiet derfor blir tvunget til å ta vanskelige avgjørelser om å nedprioritere arbeidsoppgavene knyttet til dette. Og når politidistriktene blir tvunget til å nedbemanne, blir de også tvunget til å ta nettopp av forebyggingsstillingene. 

Dette er vel kanskje mer naturlig enn mange ser for seg – nettopp fordi valget står mellom å kutte i de stillingene som dreier seg om å jobbe med hendelser som faktisk har skjedd, eller om man skal kutte i stillinger hvor man jobber med ting som «kanskje» skjer en eller annen gang i fremtiden. 

Økt tilstedeværelse

Fire av 400 politistudenter som gikk ut av Politihøgskolen i 2023 har per dags dato fått fast jobb i politiet. Selv om vi inkluderer de som har fått vikariater er arbeidsledigheten blant politistudenter rekordhøy. Om kun noen måneder kjemper også et nytt kull bestående av 400 ferdigutdannede politistudenter om å komme inn på arbeidsmarkedet. Sigve Bolstad uttalte til TV2 Nyhetene 23.01.24 at de nå jobber «beinhardt» for å få studentene i jobb. Videre har justisministeren også en rekke ganger uttalt at regjeringen jobber for å få politistudentene i jobb. 

Justisministeren bruker svært mange «fine» og «flotte» ord for å beskrive hva som skal gjøres for bekjempe problemene. Men her stopper det. 

Hvis vi skal gjøre noe med problemet vi nå står ovenfor tror jeg vi først og fremst må innrømme ovenfor oss selv hvor problemene faktisk ligger. Vi savner redegjørelser fra regjeringen og justisminister for hva uttalelsene deres faktisk innebærer – redegjørelser for hvilke tiltak som faktisk blir gjort. Listen er lang for hva regjeringen «jobber for», deriblant: for å bekjempe ungdomsgjenger og ungdomskriminalitet. For å forebygge forekomst av partnerdrap. For å få politistudenter og politifolk i jobb. Alt dette uten at de kan fortelle oss noe som helst mer om hvilke tiltak de har iverksatt. 

Justisministeren snakker om at hun vil ha økt tilstedeværelse i politidistriktene og at hun er opptatt av å verne om de forebyggende stillingene. Samtidig ser vi flere eksempler på hvordan den ene etter den andre forebyggende enheten har blitt fullstendig nedlagt. Vi har som nevnt sett hvordan det har vært en kraftig nedbemanning av politifolk, og hvordan regjeringen ble advart av politimestre mot å åpne nye politistasjoner ute i distriktene. Nye politistasjoner skaper ikke tilstedeværelse – det skaper i beste fall en falsk trygghet. Nettopp fordi tilstedeværelsen ikke blir større så fort vi setter opp en bygningsmasse med «Politi»-logoen på.

Handler om trygghet

Politiet blir ansvarliggjort for en stor del av tryggheten i landet vårt. Det er de som potensielt skal hjelpe deg eller en av dine nære, hvis man plutselig opplever å være i nød eller å bli et offer for alvorlig kriminalitet. Vi ser nå hvordan politiet ikke er i nærheten av å få de ressursene de trenger for å gjøre nettopp dette. Politiet får ikke ressurser til å gjennomføre samfunnsoppdraget slik de ønsker, og slik samfunnet forventer. Politifolkene som er på jobb opplever samtidig en enorm arbeidsbelastning. Parallelt med dette fremstiller justisministeren situasjonen som en helt annen en hva den faktisk er. 

Som Sylvi Listhaug også uttalte til justisministeren i Debatten tidligere i høst i forbindelse med bemanningssituasjonen i politiet: «Problemet er at du sier du skal opp, men du tar det ned». 

Dette understreker problemet vi nå står ovenfor: En regjering og justisminister som fremstiller solskinnshistorier om hvordan de har «prioritert» og «styrket» politiet og beredskapen, og hvordan de jobber for tilstedeværelse ute i politidistriktene. Realiteten er nå at politi kanskje ikke på lang tid har vært så svekket og slitne som de er nå. Nå burde politietaten, og ikke minst befolkningen, kreve svar fra justisministeren. 

Vi trenger svar, og ikke flere bortforklaringer. Vi er alle klar over at vi står i en vanskelig økonomisk tid, men dette handler om tryggheten vår og til våre nærmeste. Dersom vi ikke gjør noe med situasjonen snart, vil kostnaden bli langt større.