Paradoksalt nok kan «svenske tilstander» vise seg å bli akkurat det norsk politi trenger.

Det kalles for «svenske tilstander», og beskriver enkelt sagt noe svenskene har, som vi i hvert fall ikke vil ha i Norge. 

Denne negative motsatsen til Ikea og Volvo har det siste tiåret betegnet en voldsom kriminalitetsutvikling, med skruppelløse, internasjonale gjengkriminelle som kjemper en revirkamp i svenske bygater.

Utviklingen er skremmende. Volden framstår både nådeløs og vilkårlig – flere utenforstående har blitt drept og skadet av bomber og skudd ment for kriminelle rivaler. 

Respekten for liv synes å være fraværende hos gjengene, som bokstavelig talt går over lik for å oppnå sine mål.

De siste sju årene har langt over 300 personer blitt skutt og drept i Sverige. En alarmerende høy andel – nesten 50 personer – er tenåringer. Mange av drapene er også utført av mindreårige. I samme periode har Norge opplevd totalt 19 skuddrap.

Forskjellen er enorm mellom to land som strengt tatt ikke er så veldig ulike. Nå ropes det et stadig høyere varsko om at denne virkeligheten også er i ferd med å sive over grensen til Norge.

Det er ingen holdepunkter for å si at vi har svenske tilstander her til lands. Men den siste tidens utvikling gjør det tvingende nødvendig å ta advarslene på alvor.

Alarmklokkene bør ringe kraftig når en bombe går av utenfor en privatbolig Drøbak, en mann blir skutt i Moss og ungdommer blir forsøkt rekruttert som narkotikaselgere i Stavanger – og alle sakene har forgreininger til de kriminelle nettverkene som i høst har utkjempet det som framstår som en blodig krig i full, svensk offentlighet.

Når vi samtidig vet at Kripos har havnet bakpå i bekjempelsen av de kriminelle nettverkene som allerede finnes i Norge, er det høyst urovekkende at også svenske gjengkriminelle nå søker fotfeste i norske politidistrikter. 

Det er en farlig cocktail for en politietat som allerede har overtrukket kredittkortet kraftig.

Veien over grensa blir sannsynligvis enda kortere når svensk politi nå ruster opp. For når gjengene møter større motstand i Sverige, er det naturlig at de ser seg om etter nye markeder. 

Det finner de i nabolandet i vest, hvor politibemanningen synker og ressursmangelen struper politiets kapasitet.

For dette handler ikke om kompetanse. Norsk politi er fullt ut i stand å håndtere også tung kriminalitet, så lenge de har de nødvendige ressursene. I dag har de ikke det.

Det må være frustrerende for en etat som har forebygging som primærstrategi, å se hvordan mulighetene for å gjennomføre dette i praksis svinner for hver dag som går.

Tiden for handling er nå. Norge må ikke gå i den samme fella som svensk politi, hvor advarsel etter advarsel ikke ble fulgt opp, og opprustningen først kommer når problemet har vokst seg for stort til å bli tatt med roten.

At svensk politi nå ruster opp og skremmer gjengene vestover, blir forhåpentligvis en vekker også her til lands. Kanskje er det denne utilsiktede nabohjelpen som blir det sparket i baken politikerne trenger for å ta politiets ressursmangel på alvor.

Paradoksalt nok kan «svenske tilstander» vise seg å bli akkurat det norsk politi trenger.