Avisa Nordland publiserte 2. og 3. juni 2024 saker om Nordland politidistrikts manglende bruk av omvendt voldsalarm (OVA). 

Vi er glade for at Fagerheim Hammervik, Ringkjøp og Sæther i sin kritikk av politiets mangelfulle arbeid i saker som omhandler mishandling i nære relasjoner også løfter frem hva som karakteriserer partnervolden, hvordan det oppleves å være utsatt for partnervold og at å være utsatt for partnervold er brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Kritikken er betimelig. Avisa Nordland har også fått uttalelser fra politimester i Nordland politidistrikt som sier seg enig i kritikken og påpeker at politiet fremover vil ha fokus på OVA, de har gjennomført opplæring og utarbeidet handlingsplaner. 

At disse organisatoriske rammene ser ut til å komme på plass, virker lovende da ny lov nå har gitt politiet makt og myndighet til å ilegge voldsutøver OVA.

Flere alvorlige saker

Siden nyttår har Norge opplevd flere alvorlige partnervoldssaker med dødelig utfall. Politiet har et særlig viktig samfunnsansvar for å forebygge partnervold. Derfor er et journalistisk søkelys på politiets arbeid i slike saker viktig.

De omtalte sakene i Avisa Nordland viser imidlertid ikke til det vi mener er generelt grunnleggende for at politiet på distriktsnivå skal klare å beskytte sårbare voldsofre: politiets organisering. 

Politidirektoratet har valgt å organisere politidistriktene inn i funksjonelle enheter og geografiske driftsenheter. Arbeidet med å forebygge og etterforske mishandling i nære relasjoner, skjer både i den funksjonelle enheten og i de geografiske driftsenhetene. 

En sentral funksjon for å koordinere, veilede og rådgi etterforskere, forebyggere og toppledelsen, er familievoldskoordinatoren. 

Alle politidistrikter skal ha minst en familievoldskoordinator og de er plassert ved distriktets funksjonelle enhet, enten i Seksjon for etterforskning eller Seksjon for forebygging. De inngår ikke i politiets hierarkiske kommandolinje. 

Generalist og spesialist

I politiet skiller man mellom generalist- og spesialistkompetanse. En etterforsker er som oftest en generalist, mens familiekoordinatoren er spesialist på fenomenet mishandling i nære relasjoner. De kan anvende fenomenkunnskap i praksis.

Da Politidirektoratet innførte ordningen med familievoldskoordinatorer var intensjonen å gi koordinatorene en nøkkelrolle i politidistriktets arbeid med mishandling i nære relasjoner. 

De skal koordinere distriktets samlede innsats i slike saker og i kraft av sin ekspertise sørge for at politiet har en enhetlig, ensartet og god kvalitativ behandling både med hensyn til forebygging og etterforskning av konkrete saker.

I studien Keyless Coordinators (Hoel & Moen, 2023) undersøker vi erfaringene til familievoldskoordinatorer i hele landet. Kritikk som reises til politiets arbeid i Avisa Nordland, samsvarer med koordinatorenes erfaringer. 

Studien viser at det det finnes kompetanse i distriktene – i koordinatorene selv – men at politiet er en organisasjon med både strukturer og kulturer som hemmer bruk av koordinatorens kompetanse.

Årsaken til dette er sammensatt. Det ene handler om hvor koordinatorene er plassert på organisasjonskartet: på siden av den hierarkiske kommandolinjen, som i praksis betyr at etterforskeren eller toppledelsen ikke må forholde seg til koordinatoren. 

Det andre handler om at det ikke foreligger koordineringsmekanismer, som for eksempel planer, rutiner, prosedyrer, faste møtetider, dokumentasjon som vider når koordinatoren har vært involvert i saken, og innspill. Dette kan sikre at koordinatorene blir benyttet. Disse to årsakene gjør at det blir tilfeldig hvorvidt koordinatoren inkluderes i saker som vedkommende skal være inkludert i.

Dette fører til at koordinatorens arbeid i organisasjonen blir usynlig. Når ingen ser hva koordinatoren bidrar med, er det heller ingen som etterspør koordinatoren. 

Og når det ikke foreligger koordineringsmekanismer, som for eksempel en rutine, som kan sørge for at saker koordineres med henhold til etterforskning og forebyggende tiltak (som for eksempel OVA), vil heller ikke koordinatoren rutinemessig inviteres inn i hverken toppledelsens prioriteringsmøter eller etterforskernes saksmøter. 

Ekskludering av koordinatoren kan føre til at saker håndteres uten nødvendig kompetanse og forståelse for fenomenet.

Manglende koordineringsmekanismer

Vi fant også at det mangler koordineringsmekanismer som krever at koordinatorenes kunnskapsbaserte innspill dokumenteres og danner et kunnskapsgrunnlag når påtale skal vurdere den konkrete saken. Fravær av kravet om dokumentasjon, bidrar til at etterforskere og ledere kan velge å se bort ifra koordinatorens innspill. 

Koordineringsmekanismer som krever skriftlig dokumentasjon, er viktig for sakens notoritet og et grunnleggende poeng med hensyn til rettssikkerhet.

Politidistriktene har blitt færre og større etter politireformen i 2016. Intensjonen med å omorganisere politiet var større og mer robuste fagmiljøer. Dette har politiet på mange områder lyktes godt med. 

Koordinatorene innen vold og overgrep har også blitt flere. Men de har problemer med å nå gjennom med sine faglige vurderinger hos toppledelsen, hvor prioriteringer avgjøres. 

Politireformen dyttet familiekoordinatorene ut på siden av hierarkiet, og veien til toppledelsen som er beslutningstakere, har blitt lengre. Innspill må gå igjennom flere ledd og dermed blir kanskje spesialistfaglige argumenter ikke godt nok ivaretatt ved ledelsens bord. 

En av informantene våre beskriver det slik:

«Jeg har en samtale med min seksjonsleder når hun skal på møter, men jeg vil ikke være der selv. Jeg er ikke på disse møtene. Så da handler det om å forberede seksjonslederen så godt som mulig for å få noe igjennom.»

«Shit in - shit out»

I lys av vår studie kan vi hevde at det er ikke tilstrekkelig med opplæring av påtalejurister og etterforskere i OVA, handlingsplaner, og så videre, når politiets strukturer og kulturer er hovedgrunnen til at ekspertkompetansen til familievoldskoordinatorene ikke blir etterspurt og benyttet i distriktet. 

En politigeneralist med litt påfyll av juridisk kunnskap om OVA, blir ikke en spesialist på fenomenet mishandling i nære relasjoner.

Politimesteren forteller i Avisa Nordland at politiet har informasjon i systemene som forebyggende risikoanalytikere kan benytte for å gjøre risikovurderinger. At politiet har forebyggende risikoanalytiker, er veldig bra. Imidlertid, informasjonen i politiets systemer har nødvendigvis ikke god nok kvalitet for gode risikovurderinger. 

En kjent frase innenfor etterretningsfeltet er «shit in – shit out». Politiet kan risikere å gjøre analyser basert på et svakt informasjonsgrunnlag. 

Dersom overordnede beslutninger skal tas på grunnlag av risikoanalyser, avhenger dette av de riktige personene spiller inn validert informasjon til risikoanalytikeren. Her har familiekoordinatoren en viktig rolle, men hvorvidt koordinatoren er plassert innenfor seksjon for etterforskning eller seksjon for forebygging, er avgjørende for å være med i loopen når risikovurderinger gjøres. 

En av studiens informanter poengterte dette slik:

«Systemet ønsker meg så langt unna som mulig fra toppledelsen. Jeg har ikke lenger mulighet til å fortelle dem om hvor vi står i etterforskningen av saker. Jeg blir heller ikke spurt om hvordan disse sakene kan forebygges, siden jeg tilhører Seksjon for etterforskning og ikke Seksjon for forebygging.»

Vold og overgrep i nære relasjoner er et komplekst fagfelt. Studien vår danner grunnlag til å foreslå at politiet må sørge for at koordinatorordningen fungerer slik den er tenkt. Det kan gi politiet større mulighet til systematisk arbeid hvor både interne og eksterne aktører inkluderes på et tidlig tidspunkt i risikoanalyser, saksmøter og prioriteringsmøter. 

Uansett må det første steget være at politiet faktisk bruker den kunnskapen de har i sin familievoldskoordinator. 

Da må politiet gi koordinatorene nøklene de trenger får å kunne være en nøkkelrolle i disse alvorlige sakene.

---

Kronikken har tidligere vært publisert i Avisa Nordland.