Et rein(t) bakholdsangrep

Dette var en gang på 2000-tallet. Vi var tre lensmenn som skulle ha styremøte i Finnmark lensmannslag før årsmøtet i september. I og med at det ikke var flere enn oss tre i styret, så fant vi ut at vi kunne kombinere det nødvendige med det sosiale, og la styremøtet til min hytte ved Polmak i Tana.

Vi fikk gjort unna styremøtet om ettermiddagen, og overnattet på hytta. Som hadde en frittstående utedo utenfor.

Neste morgen stod vi opp, og jeg gikk i gang med å koke kaffen. Min lensmannskollega, som ønsker å være anonym, gikk ut for å slå lens bak utedoen.

Det han ikke visste, var at det i området gikk en enslig reinokse. Det han heller ikke visste, var at oksen var brunstig.

Da oksen så min kollega slå lens, tolket tydeligvis reinoksen dette som et forsøk på å etablere revir i området, noe som i henhold til reinoksens handlingsplan krevde ØA (øyeblikkelig aksjon).

Uten forvarsel senket han hornene, tok rennefart og traff den lensende kollegaen med geviret på nedre del av ryggen og rompa. Han ble kastet over tissegropa, og klarte med et nødskrik å komme seg i dekning inne på utedoen.

Samtidig hadde lensmann nummer to gått ut på tunet for å pusse tennene. Reinoksen var tydeligvis i kamphumør, og gikk umiddelbart til angrep på den tannpussende lensmannen. Han ble truffet forfra, og det gikk ikke likere til, enn at han ble fanget og sittende fast i geviret. Reinoksen gikk med han i bortimot 10-12 meter før oksen satte geviret i bakken og holdt lensmannen fast der.

Selv var jeg inne på hytta, og hørte masse rop og støy og kikket ut. Der så jeg kollegaen ligge fast under reinoksen. Jeg fikk hivd på meg skoene og løp ut. Situasjonen måtte løses, så jeg grep tak i den ene framfoten på reinoksen, løftet den opp, og fikk kastet den på rygg.

Det gjorde imidlertid bare at kollegaen satt enda mer fast i geviret. Men med en del basking klarte han å komme seg løs, og vi fikk jaget den brunstige reinoksen bort fra området.

Ingen av de to var mer skadet enn at vi pakket oss ned fra fjellet og dro til Tana lensmannskontor der årsmøtet skulle holdes. Ingen ville si noe om reinangrepet. Men det var litt av et syn når de to skulle forsøke å sette seg i møterommet. De var ganske så forslåtte og måtte sette seg ned helt forsiktig. Både stoltheten og bakenden var såret.

I og med at forholdet nå er foreldet, håper jeg for tilgivelse for at historien i dag kommer ut.