Det skulle være et uskyldig stunt for å rekruttere flere søkere til bachelorutdanningen på Politihøgskolen. Slik ble det ikke. TV-serien «Martine vil bli politi» munnet istedenfor ut i en større debatt om smitteverntiltak, digital undervisning, trening og internkommunikasjon på PHS, lenge før første episode var sendt.

Da PHS slapp et lite videoklipp fra serien på sin Instagram-konto den 12. mars, slapp også mange politistudenter fra seg hemningene og fylte kommentarfeltet med kritikk.

Sentralt i kritikken var spørsmålet om hvorfor en influenser har fått fritak fra skolens strenge smittevernregler gjennom en TV-innspilling, mens studentene på PHS er bekymret for om de får tilstrekkelig operativ trening til å være skikket til å gå ut i praksis eller jobb som politi.

Det ligger nok gode intensjoner bak skolens beslutning om å bidra til TV-serien. Beslutningen ble også tatt på tidspunkt med en helt annen smittesituasjon, og TV2 har selvfølgelig flere fingre med i timingen for seriens premiere.

Skolen burde likevel forstått at en TV-serie hvor en influenser får boltre seg på politiutdanningens praktiske arenaer kom til å provosere i en tid hvor studentene har minimal tilgang til de samme arenaene.

Denne misnøyen hadde allerede ulmet en tid. Før byllen sprakk på Instagram, hadde murringen kommet til uttrykk i flere innlegg i Politiforums spalter.

Derfor tror vi ikke studentene egentlig er så opptatt av TV-serien.

Det er sikkert delte meninger om underholdningsverdien av å se en profesjonell reality-deltaker prøve seg som politistudent, men kritikken er langt mer alvorlig enn som så.

Førsteårsstudentene er bekymret for den operative kompetansen sin når de snart skal ut i praksis som politi. De har knapt nok fått øvd seg på arrestasjonsteknikk eller følt på hvordan det er å gå rundt i uniform. Politirollen er fremmed for dem.

Når du trer ut blant befolkningen som en del av samfunnets maktapparat, er sterk tvil om egne ferdigheter det siste du trenger.

Ingen praksisstudenter eller nyutdannete politifolk er ferdig utlærte. Et visst kompetansenivå bør de imidlertid inneha. Når så mange studenter er så bekymret for at de ikke innehar den kompetansen, har både de og skolen et problem.

Det er ingen tvil om at det siste året har vært særdeles krevende også for ledelsen ved PHS – spesielt i Oslo, som har opplevd de mest inngripende smitteverntiltakene. Vi skal derfor være forsiktige med å felle noen dom over beslutningene skolen har tatt.

Likevel synes det i etterpåklokskapens lys klart at skolen kunne vært mer offensive i sin tilnærming for å få gjennomført en større del av bachelorutdanningens praktiske undervisning.

Når stadig flere studenter målbærer sine bekymringer for om de vil være skikket til å utføre operativ polititjeneste, bør det blinke et rødt lys på kontoret til Nina Skarpenes.

Politiyrket er fortsatt i hovedsak et praktisk yrke. Det innebærer at politifolk i gitte situasjoner er nødt til å ta større risiko enn de fleste andre yrkesgrupper – inkludert en risiko for å bli smittet av Covid-19.

Politifolk går daglig inn i situasjoner hvor smittefaren er uviss. Da framstår det som paradoksalt at det ikke er mulig å utvise en større grad av fleksibilitet i håndhevelsen av smitteverntiltakene for de studentene som snart skal ut i slike situasjoner selv.

Vi oppfordrer derfor skolen til å lytte godt til studentenes bekymringer, og legge til rette for at i hvert fall avslutningen av årets skoleår inneholder nødvendig praktisk og operativ trening.

Det er tross alt langt viktigere enn en TV-serie med gode intensjoner og dårlig timing.