Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
For mange kom omfanget av turnussaken som et sjokk. Ansatte, mange av dem i førstelinjen, har gjennom flere år arbeidet hundrevis av timer mer enn de skulle, uten riktig betaling, og gått glipp av turnusfridager.
For tillitsvalgte som har fulgt saken, var dette dessverre ingen overraskelse. Politiets Fellesforbund (PF) har varslet gjentatte ganger, og arbeidsgiver har hatt mange anledninger til å rydde opp.
Saken burde vært unngått, og da den først oppsto, burde den vært løst for lenge siden.
Saken burde vært unngått, og da den først oppsto, burde den vært løst for lenge siden.
Kjernen i saken er hvem som skal regnes som turnusarbeidere.
Brøt med etablert forståelse
PF har hele tiden lagt til grunn en forståelse av turnusbegrepet som bygger på tariffpraksis tilbake til 1970-tallet.
Da Politidirektoratet (POD) endret praksis i 2016, ble ansatte som fortsatt arbeidet regelmessig på kvelder og i helger, ikke lenger anerkjent som turnusarbeidere etter tariffavtalen.
Etter PFs syn brøt dette med flere tiårs etablert tarifforståelse.
For de berørte fikk det betydning for blant annet retten til 35,5 timers gjennomsnittlig arbeidsuke og turnusfridager, gjerne omtalt som komp-dager.
Rettigheter er anerkjennelse
Bak disse rettighetene ligger en anerkjennelse av at turnusarbeid er belastende, både fysisk, psykisk og sosialt.
Vi som har jobbet turnus, vet hva det innebærer å være på jobb når familie og venner har fri.
Vi som har jobbet turnus, vet hva det innebærer å være på jobb når familie og venner har fri.
Etterforskeren på kveldsvakt gikk glipp av middagen med familien og barnas fotballkamp. Aleneforelderen på støtteliste måtte be slekten om barnepass fordi barnehagen er stengt i helgene.
Denne belastningen forsvant ikke med PODs nye forståelse av turnusbegrepet i 2016, men de ansatte mistet likevel rettigheter som skulle avbøte noe av den.
I strid med tariffavtalen
Det var derfor PF reagerte umiddelbart på praksisendringen. Vi mente den både var i strid med tariffavtalen og dypt urettferdig overfor de ansatte.
Saken ble tatt opp gjentatte ganger i IDF og i møter med arbeidsgiver, uten at det førte til en løsning.
Først da PF i 2024 løftet spørsmålet til hovedsammenslutningene og Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, kom avklaringen vi hadde etterlyst.
Den 11. april 2025 ble det avklart at PFs forståelse av turnusbegrepet var riktig.
Da burde arbeidsgiver ha tatt ansvar for et ordentlig oppgjør med de berørte. I stedet vil POD begrense etterbetalingen til tiden fra 11. april 2025.
Må fortsette å kjempe
PFs krav går tilbake til 1. juli 2022, og forbundet må nå få spørsmålet om ytterligere etterbetaling for perioden fra før 11. april 2025 prøvd for retten.
Ansatte som i årevis har innrettet seg etter arbeidsgivers krav, må dermed fortsette å kjempe for det de mener de har til gode, også etter at selve turnusbegrepet nå er avklart i tråd med det PF har ment hele veien.
Etter mitt syn burde arbeidsgiver gjort opp for seg helt tilbake til praksisendringen i 2016.
Etter mitt syn burde arbeidsgiver gjort opp for seg helt tilbake til praksisendringen i 2016.
Den moralske forpliktelsen forsvinner ikke selv om det finnes grenser for hvor langt tilbake et krav kan føres rettslig.
De ansatte utførte arbeidet og bar belastningen også før 11. april 2025.
At avklaringen først kom da, gjør ikke tapene fra årene før mindre reelle. Et økonomisk oppgjør vil dessuten aldri gi dem tilbake tiden de mistet med barna, familien og vennene sine.
Et alvorlig tillitsbrudd
Det er nettopp kombinasjonen av den langvarige feilpraktiseringen fra arbeidsgiver og måten oppryddingen håndteres på, som gjør dette til et alvorlig tillitsbrudd.
Når arbeidsgiver først avviser innvendingene gjennom flere år og deretter begrenser oppgjøret, er det ikke vanskelig å forstå at ansatte opplever seg både utnyttet, utbyttet og fremmedgjort av egen arbeidsgiver.
Likevel er det vanskelig å se at POD fullt ut har tatt inn over seg hva saken har gjort med tilliten til direktoratet og politidirektør Håkon Skulstad som øverste arbeidsgiverrepresentant.
Et vedvarende mønster
For oss som er tillitsvalgte, reiser saken også spørsmål som går utover turnusreglene.
Vi opplever gjentatte ganger at HR-seksjonen i POD tolker avtaler og etablert praksis til de ansattes ulempe, og at det er vanskelig å få gjennomslag for innvendinger.
Turnussaken fremstår ikke som en enkeltstående feil, men som del av et vedvarende mønster politidirektøren bør ta på alvor.
Turnussaken fremstår derfor ikke som en enkeltstående feil, men som del av et vedvarende mønster politidirektøren bør ta på alvor.
Et flertall av tvistene Unio har behandlet på hovedsammenslutningsnivå, stammer fra POD.
Unio representerer ansatte i hele staten, også turnusarbeidere utenfor politiet. Det er nærmere 200 virksomheter i staten.
Må ta innvendingene på alvor
Tallene forklarer ikke alene hvorfor uenighetene oppstår, men de bør få politidirektøren til å undersøke hvorfor så mange saker fra egen virksomhet ender i tvist.
Det samme bør det faktum at PF stadig må søke løsninger hos overordnet arbeidsgiver, gjennom politiske kanaler eller i retten.
Et partssamarbeid må tåle uenighet, men det forutsetter også at begge parter er villige til å undersøke om de selv tar feil.
Når PF peker på at en praksis kan være i strid med avtaleverket, må arbeidsgiver ta innvendingene på alvor og bidra til en avklaring.
Når PF peker på at en praksis kan være i strid med avtaleverket, må arbeidsgiver ta innvendingene på alvor og bidra til en avklaring.
Det kan ikke være slik at PF hver gang må drive saken videre, mens de ansatte fortsetter å bære konsekvensene.
Da fungerer ikke samarbeidet slik det skal.
Ansvaret går til topps
Ansvaret for dette kan ikke stoppe ved HR-seksjonen i POD. Håkon Skulstad har som politidirektør det overordnede ansvaret for hvordan POD opptrer overfor de ansatte.
Turnussaken og den nylige lesedagssaken reiser alvorlige spørsmål om manglende ledelse og styring av arbeidsgiverrollen.
Turnussaken og den nylige lesedagssaken reiser alvorlige spørsmål om manglende ledelse og styring av arbeidsgiverrollen.
Å ta eierskap til og ansvar for egne feil innebærer å undersøke hva som har sviktet i direktoratet, rette opp feilene og sørge for at det ikke gjentar seg.
Dersom det krever endringer i organisering eller ansvar eller at enkelte ledere flyttes bort fra HR-seksjonen, må politidirektøren være villig til å gjøre dette for å gjenopprette tilliten.
Må neppe gå av
På en samling nylig spurte medlemmer meg hvilke konsekvenser turnussaken vil få, og om Håkon Skulstad må gå av.
Jeg svarte at jeg tror PF vil vinne fram med store deler av kravene, og at mange vil få tilbakebetalt noe av det arbeidsgiver sannsynligvis skylder dem.
Samtidig tror jeg det er lite sannsynlig at saken fører til at Skulstad må gå av.
Arbeidet med å gjenopprette tilliten kan ikke utsettes til en rettskraftig avgjørelse.
Rettsprosesser kan ta tid, og det er ikke sikkert at han fortsatt er politidirektør når en endelig avgjørelse foreligger.
Men det fritar ham ikke for ansvaret han har nå. Arbeidet med å gjenopprette tilliten kan ikke utsettes til en rettskraftig avgjørelse.
Skulstad må vise at han forstår
Den svekkes ytterligere dersom de ansatte opplever at Skulstad først og fremst er opptatt av å begrense etterbetalingen, fremfor å erkjenne hva de har tapt, og hvorfor det skjedde.
Skulstad må vise at han forstår dette, og at han vil bruke styringsretten sin til å endre arbeidsgiverpolitikken som har ført oss hit.
Å si at Skulstad som leder har tapt garderoben, er ingen overdrivelse.
Uten å gjøre dette vil det bli umulig for Skulstad å møte blikket til en førstelinjeansatt med hevet hode.
Å si at Skulstad som leder har tapt garderoben, er ingen overdrivelse.
En gylden anledning
PFs landsmøte på Gardermoen neste uke er en gylden anledning til å begynne. Der møtes tillitsvalgte fra hele landet på vegne av over 17.000 medlemmer.
Skulstad bør møte der med en uforbeholden unnskyldning og konkrete svar på hvordan POD skal rydde opp etter seg.
Han må også forklare hva han vil gjøre for at fremtidige uenigheter ikke skal utvikle seg etter samme mønster som turnussaken.
En unnskyldning vil ikke gi de ansatte tilbake fritiden de har mistet, men den vil vise at politiets øverste leder erkjenner hva de har vært utsatt for.
En unnskyldning vil ikke gi de ansatte tilbake fritiden de har mistet, men den vil vise at politiets øverste leder erkjenner hva de har vært utsatt for, og at arbeidsgiver skjønner at de har handlet galt.
Følges unnskyldningen opp med et reelt oppgjør og nødvendige endringer i arbeidsgiverpraksisen, kan den bli starten på å gjenopprette tilliten som nå er borte.
De ansatte har møtt på jobb og gjort det de ble pålagt. Nå må de kunne forvente at arbeidsgiver tar ansvar for å gjøre opp for uretten som er begått, og at politidirektøren viser tydelig at han skjønner forskjellen på rett og galt.