Kronikk
«Hvorfor er det førstelinjen som må betale prisen?»
Vi trenger en beredskap som tåler det uforutsette, ikke bare en bemanning som akkurat får tjenestelisten til å gå opp.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Politiets samfunnsoppdrag er tydelig beskrevet i politiloven § 2. Vi skal blant annet forebygge kriminalitet, stanse straffbare handlinger, beskytte befolkningen og hjelpe mennesker som trenger oss.
Likevel ser vi gang på gang at det er bemanningen i førstelinjen som blir presset når økonomien blir vanskelig. Stillinger blir stående vakante, ansatte må løse oppgaver med færre kolleger, og overtid brukes for å få tjenestelistene til å gå opp.
Jeg forstår at politiet må forholde seg til økonomiske rammer. Men hvorfor er det så ofte de som skal utføre samfunnsoppdraget, som må ta konsekvensene?
Hvorfor ser vi ikke i større grad på omfanget av HR, virksomhetsstyring, administrasjon og de mange støttefunksjonene som er etablert på ulike nivåer i politiet?
Jeg sier ikke at disse funksjonene er unødvendige. Politiet trenger et godt støtteapparat. Men det hjelper lite med et robust støtteapparat dersom de som faktisk skal utføre samfunnsoppdraget, ikke har tilstrekkelig kapasitet til å gjøre jobben sin. Støttefunksjonene skal være der for førstelinjen, ikke omvendt.
Flere ansatte betyr ikke nødvendigvis bedre beredskap
Tall fra politiets ressursanalyse viser at antallet politiårsverk i politidistriktene ble redusert med rundt 80 fra 2021 til 2025, korrigert for overføringen av Den kongelige politieskorte til PST.
Fra 2020 til 2025 ble også antallet personer med IP3- og IP4-godkjenning redusert med 562. Det betyr ikke nødvendigvis at vi har mistet like mange patruljemannskaper, men utviklingen bør tas på alvor.
Førstelinjen omfatter mer enn patruljene. Etterforskere, ansatte ved operasjonssentralene, påtalejurister og sivilt ansatte som utfører oppgaver direkte knyttet til politiets tjenester, er også avgjørende.
Men når det kommer inn et oppdrag som gjelder liv og helse, må det finnes operative patruljer som kan rykke ut.
En minimumsbemanning kan være nok til å dekke en tjenesteliste. Men hva skjer når to eller tre alvorlige oppdrag kommer samtidig, eller når patruljene allerede er opptatt?
Vi trenger en beredskap som tåler det uforutsette, ikke bare en bemanning som akkurat får tjenestelisten til å gå opp.
Samtidig trenger patruljene god etterretning og nødvendig trening for å kunne håndtere farlige situasjoner. Når bemanningen er presset, blir det også vanskeligere å frigjøre mannskaper og instruktører til trening.
Et skjerpet trusselbilde og en presset førstelinje
Mens jeg sitter her og skriver dette innlegget, får jeg et nyhetsvarsel om at PST skjerper vurderingen av sabotasjetrusselen i Norge.
Samtidig diskuterer vi hvordan politidistriktene skal klare seg med stadig strammere bemanning.
Etterretning og forebyggende arbeid er avgjørende for å avdekke og forhindre slike hendelser. Men vi trenger også patruljer som har kapasitet til å følge opp mistenkelige forhold og håndtere situasjonen dersom noe faktisk skjer.
Hvis patruljene allerede er bundet opp i ordinære oppdrag, hvilken kapasitet har vi da til å møte et skjerpet trusselbilde?
Når det ikke finnes patruljer å sende
Den siste tiden har vi lest flere saker om innbyggere som kontakter politiet uten å få hjelp fordi det ikke finnes patruljer tilgjengelig.
Senest 11. november skrev Politiforum om en person i Sør-Vest politidistrikt som meldte fra om vold, men hvor ingen patrulje kom. Personen ringte senere igjen etter å ha blitt utsatt for ytterligere vold.
Politiet må selvfølgelig prioritere mellom oppdrag. Men det er forskjell på å prioritere fordi flere alvorlige hendelser oppstår samtidig, og å måtte prioritere bort oppdrag fordi kapasiteten er for lav.
Det er heller ikke operatøren på operasjonssentralen eller patruljen ute som har bestemt hvor mange mannskaper som skal være tilgjengelige. Likevel er det de som må håndtere konsekvensene.
Når den enkelte må stå til ansvar
Operatører, oppdragsledere og operasjonsledere må hver dag gjøre krevende vurderinger med ressursene de har tilgjengelig. Noen ganger må de velge mellom flere alvorlige oppdrag, uten at det finnes nok patruljer til å håndtere alle.
Og dersom noe går galt, kan den enkelte tjenesteperson bli anmeldt til Spesialenheten.
Å bli etterforsket kan være en enorm personlig belastning. Usikkerheten, bekymringene for jobben og frykten for konsekvensene kan følge tjenestepersonen lenge, også utenfor arbeidstiden.
Dette er kanskje det jeg reagerer sterkest på.
En tjenesteperson går på jobb for å gjøre jobben sin, men kan bli satt i en situasjon hvor det må tas vanskelige beslutninger under rammevilkår vedkommende selv ikke har bestemt.
Selvfølgelig skal politiets handlinger kunne etterprøves, og den enkelte har ansvar for sine beslutninger.
Men hva med ansvaret til dem som har bestemt rammene?
Hvis manglende kapasitet har bidratt til at politiet ikke kunne håndtere et oppdrag, må vi også undersøke hvorfor tjenestepersonen ble satt i den situasjonen. Var ledelsen kjent med bemanningsutfordringene? Var risikoen vurdert?
Den enkelte skal stå til ansvar for sine handlinger. Men ingen tjenesteperson skal måtte bære ansvaret for en bemanning andre har bestemt.
Overtid er ikke en varig løsning
Overtid vil alltid være nødvendig i politiet. Ekstraordinære hendelser krever ekstra ressurser.
Men når overtid blir nødvendig for å dekke ordinær drift, er det grunn til bekymring.
Politiyrket kan være både fysisk og psykisk krevende. Mannskapene skal håndtere alvorlige hendelser og ta raske beslutninger som kan få store konsekvenser.
Da er tilstrekkelig hvile og restitusjon avgjørende. Vedvarende overtidsbelastning kan gå ut over både konsentrasjon, reaksjonsevne og sikkerhet.
Arbeidsgiver har ansvar for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Det ansvaret forsvinner ikke selv om økonomien er presset.
Hva med POD og støtteapparatet?
Ifølge en gjennomgang fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring hadde POD 120 årsverk da direktoratet ble opprettet i 2001. Ved utgangen av 2022 hadde dette økt til 298 årsverk.
POD har riktignok redusert sine egne driftskostnader de siste årene. Det er positivt. Men vi må fortsatt kunne stille spørsmål ved hvordan ressursene brukes.
Hvor omfattende trenger HR, virksomhetsstyring og de administrative funksjonene å være? Hvor mange støttefunksjoner er etablert sentralt og ute i politidistriktene? Finnes det overlappende oppgaver som kan samordnes?
Jeg sier ikke at administrative stillinger uten videre kan erstattes med politifolk i patrulje. Men når førstelinjen mangler folk, bør det være naturlig å undersøke om deler av støtteapparatet kan organiseres annerledes eller reduseres.
Hvem skal egentlig betale prisen?
Regjeringen og Stortinget har ansvar for politiets økonomiske rammer. Men det fritar ikke Politidirektoratet og politimestrene fra ansvaret for prioriteringene innenfor disse rammene.
Jeg forventer ikke at politiledelsen skal trylle frem penger den ikke har. Men jeg forventer at den gjør alt den kan for å skjerme dem som skal utføre samfunnsoppdraget.
Derfor ønsker jeg et tydelig svar fra Politidirektoratet og politidistriktenes ledelse:
Når dere lar stillinger i førstelinjen stå vakante, hvor grundig har dere vurdert muligheten for å redusere eller omorganisere støtteapparatet, både sentralt og lokalt?
For når politiet ikke har en patrulje å sende, er det ikke direktoratet som må fortelle innbyggeren at hjelpen ikke kommer.
Det er heller ikke politikerne som må velge mellom to alvorlige oppdrag midt på natten.
Og dersom beslutningen senere blir gjenstand for etterforskning, er det ikke nødvendigvis de som har bestemt bemanningen, som må leve med den personlige belastningen.
Det er førstelinjen som står i konsekvensene av prioriteringene. Da er det på tide at de som faktisk har ansvaret for prioriteringene, også må svare for dem.