Det skjedde noe dramatisk midt i Stortingsgata på ettermiddagen lørdag 6. august 2016. En ung mann ble tvunget inn i en svart BMW og plassert mellom to karer som slo løs på han.

Mens de banket han kjørte de rundt i byen og viste han fram til flere som skulle si om han var en tyster eller «snitch» - og bli med å sparke og denge løs på offeret. En Audi med flere personer sluttet seg til dem, og de kjørte opp til en låve i Furuset-området.

Der ble alle sammen med på å utøve enda kraftigere vold mot den kidnappede, og slå med en hard gjenstand. De trengte seg rundt ham, og lot slag og spark hagle mot hode og kropp. Han var livredd og sikker på at han skulle dø.

De fortsatte mens offeret lå nede og mistet bevisstheten. Til slutt lempet de han inn i bilen og kjørte den bevisstløse mannen inn i byen. Der ble han slengt ut i gata, og kom først til bevissthet når noen hadde tilkalt en ambulanse og fått ham til legevakta.

Da hadde volden pågått i seks timer.

Slik er hendelsesforløpet beskrevet i en dom fra Oslo Tingrett som kom før påske.

Hvis frykten får herske

En skulle tro at dette ville bli behandlet som en svært alvorlig og høyt prioritert sak. Vi snakker om gjerningsmenn som ville statuere et skremmende eksempel om at ingen må tenke på å «snitche».

Hva skjer hvis denne gatas lov får gjelde, og frykten for å bli utsatt for noe sånt sprer seg?

Det vil være en trussel mot hele rettssamfunnet vårt, fordi mange kriminelle vil gå fri hvis ingen tør å si noe til politiet eller retten.

Hvis de lykkes med en slik jakt på såkalte «tystere», er vi ille ute. Jeg har hørt om at folk er blitt truet og banket opp for at de skal holde kjeft tidligere, men ikke fått det brettet ut på samme måte som i Oslo Tingrett 28.- 29. mars.

Dette handler om kidnapping og langvarig kraftig vold mot en person som er hensatt i en hjelpeløs tilstand. Det er utrolig viktig at samfunnet greier å sette ned foten for denne typen fryktinngytende handlinger.

Det tok seks år

Men hva skjer når politiet skal etterforske saken? Ifølge dommen som kom før påske har saken «ligget helt ubehandlet hos politiet og påtalemyndigheten i nesten fire og et halvt år, jf. straffeloven § 78 bokstav e. En slik liggetid må kunne omtales som ekstraordinær» (dommen fra Oslo Tingrett 1/4).

Dermed tok det nesten seks år fra frihetsberøvelsen skjedde til den kom opp for retten ved månedsskiftet. Det førte til en kraftig straffereduksjon.

Retten beskriver at offeret «var svært redd og trodde at han skulle dø. Hendelsen var så traumatisk at …. fortsatt har problemer med folkemengder og sentrale områder. Han har fortsatt, og nesten seks år etter hendelsen, voldsalarm. Retten mener derfor at riktig utgangspunkt for straffen er fengsel i halvannet år.»

Legg også merke til at selv om det tok seks år før saken kom opp i retten, og det er bevisført at flere personer var med på kidnappingen og volden, var det kun en mann som var tiltalt. I dommen blir det slått fast at han var sentral i gjennomføringen av den planlagte ugjerningen, men at andre utvilsomt også spilte en aktiv rolle.

Ubestridte teledata, bompasseringer og DNA-spor har vært tilgjengelige, og et viktig grunnlag for rettens konklusjon. Men på seks år har politiet altså ikke greidd å finne bevis mot flere enn den ene tiltalte.

To måneder som allerede var sonet

For den tiltaltes del sier retten at «den lange liggetiden tilsier et betydelig fratrekk i totalstraffen, sml. Høyesteretts dom i HR-2016-592-A.» Det skjer når det tar så lang tid å få opp saken sin at det bryter med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Resultatet ble en dom på fengsel i seks måneder, hvorav fire måneder ble gjort betinget med en prøvetid på to år. De resterende to månedene hadde tiltalte tidligere sonet i varetekt.

Jeg tror de aller fleste vil si at dette bryter med den alminnelige rettsfølelsen å få kun to måneder, som allerede er sonet, for en skremmende kidnapping i en sak som angår selve rettssamfunnet.

For offeret, som har hatt den store belastningen med å gå og vente i nesten seks år på at saken skulle komme opp, må det virke ganske meningsløst.

Jeg tror ofrene i denne og andre saker må føle at tryggheten og rettssikkerheten deres ikke blir ivaretatt, når straffene blir så kraftig avkortet på grunn av lang saksbehandling.

Ikke et enestående tilfelle

Men de som har hovedansvaret for dette er de innen politi og påtale som lot den skremmende saken ligge ubehandlet i 4,5 år. Den er dessverre ikke noe enestående eksempel i alvorlige gjengrelaterte saker fra de senere årene:

• Noe liknende skjedde i den omfattende saken som politiet kalte Tøyenløftet mot et kriminelt nettverk i Gamle Oslo bydel. Også her tok det seks år før de fikk den fram for retten i mai 2020. Med varetekt og strafferabatt for lang saksbehandling fikk de tiltalte ingen ubetinget fengselsstraff.
• For ikke å snakke om saken mot han som ble kalt lederen for gjengen Young Bloods i Oslo Sør, som det tok nær åtte år før kom opp for retten i januar 2020. Tiltalen gjaldt medvirkning til drapsforsøk og kidnapping i 2012. Det betydde at han i disse åtte årene kunne fortsette å bygge opp gjengmiljøet, og at han fikk stor strafferabatt på grunn av lang saksbehandlingstid i politiet.
• Jeg skrev også i Nettavisen 2. februar i år om hvordan politiet brukte tre og et halvt år på å få opp en sak mot et kjent gjengmedlem som gjaldt drapsforsøk. Da saken endelig skulle starte 1. februar, fikk vi beskjed om at politi og påtale ikke hadde fått stevnet den tiltalte, og at rettssaken derfor måtte utsettes på ubestemt tid. Den er ennå ikke berammet.

Dråpen som får begeret fylt?

Det er svært skadelig når sakene drar ut i årevis på denne måten. De kriminelle vil i mellomtida kunne fortsette å bygge opp sine nettverk, og tiltrekke seg rekrutter som ser at de går fri. Det går hardt utover vitner og ofre som må se seg over skulderen og slite med saken i flere år før den kommer opp.

Folk husker mindre jo lenger tid det går, og det kan svekke bevisførselen. Det kan også være at noen gjerningsmenn kunne funnet ut at kriminalitet ikke lønner seg - hvis de ikke hadde erfart at straffereaksjonen uteblir i veldig lang tid – og at når den kommer blir den kraftig redusert.

Jeg håper de seks årene det tok å få opp den siste fryktskapende kidnappingen, blir dråpen som får begeret til å renne over.

De med overordnet ansvar for politi og påtale bør sørge for en granskning av hva som skjer når svært viktige saker blir liggende i en skuff i årevis. Vi kan ikke slå oss til ro med en generell forklaring om ressursmangel.

Hvis de mener det bare skyldes dette, og ikke er snakk om dårlig prioritering og rutinesvikt m.m., har vi en dramatisk krise. Da må politi- og påtaleledelsen i tilfelle gi klar beskjed om at de ikke kan unngå slike fadeser innenfor dagens budsjetter.

Jeg håper inderlig vi slipper flere slike saker hvor rettsstatens intensjoner ikke blir ivaretatt, fordi domfellelsen blir rammet av at politi og påtale ikke bare har tatt tida til hjelp, men tilsynelatende glemt den helt bort.