Illustrasjonsfoto.

KRONIKK

Fortsatt forvirring om tvangsmiddelbruk i narkotikasaker

Riksadvokatens direktiver innebærer utvilsomt en del begrensninger i politiets virkemiddelbruk i etterforskningen av narkotikasaker, men direktivene kan ikke gis tilbakevirkende kraft.

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Etter at den forrige regjeringen i fjor ikke fikk tilslutning i Stortinget til forslaget i Prop. 92 L (2020-2021) om en rusreform som blant annet innebar en avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika, har det vært betydelig offentlig interesse rundt hvilke midler samfunnet skal ta i bruk i bekjempelsen av narkotikakriminalitet.

Den 8. april i år avsa Høyesterett – med tilslutning fra påtalemyndigheten – tre dommer som gir signal om en markant endring av straffutmålingspraksis i saker som gjelder rusavhengiges befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk.

Bakgrunnen for endringen er de synspunktene som lovgiver ga uttrykk for ved behandlingen av forslaget om rusreform.

Dommene innebærer ikke noen avkriminalisering, men viser til at allmenne retts- og verdioppfatninger i samfunnet endrer seg over tid, og at de synspunktene som kom frem i Stortinget under behandlingen av rusreformen, må anses som et autoritativt uttrykk for den alminnelige rettsfølelsen.

Reaksjonsfastsettelsen overfor rusavhengige vil med disse dommene endre seg, noen som medfører at påtalemyndigheten overfor tunge rusmisbrukere i enda større grad enn i dag vil ta i bruk påtaleunnlatelser som reaksjonsform.

Overfor unge lovbrytere som tas for første gangs bruk og besittelse, har påtalemyndigheten i lang tid i stor grad avgjort sakene med påtaleunnlatelser, ofte med vilkår om en såkalt «ruskontrakt» i samarbeid med den kommunale helsetjenesten.

Selv om vi nå gjennom de tre dommene fra Høyesterett har fått en rettsavklaring når det gjelder reaksjonspraksis, hersker det fortsatt en stor grad av usikkerhet og misforståelser om politiets bruk av tvangsmidler under etterforskning av narkotikakriminalitet.

Usikkerhet i politiet

Selv om vi nå gjennom de tre dommene fra Høyesterett har fått en rettsavklaring når det gjelder reaksjonspraksis, hersker det fortsatt en stor grad av usikkerhet og misforståelser om politiets bruk av tvangsmidler under etterforskning av narkotikakriminalitet.

Som følge av retningslinjene i Riksadvokatens brev av 9. april i fjor har det vært betydelig usikkerhet i politiet om adgangen til å ta i bruk tvangsmidler som ransaking og beslag. Denne usikkerheten har bidratt til en betydelig nedgang i antall narkotikasaker.

I Riksadvokatens kommentarer til straffesaksbehandlingen for 2021 fremgår det at det fra 2020 til 2021 var en reduksjon i antall registrerte narkotikalovbrudd på hele 30,7 prosent. Nedgangen gjør seg gjeldende både for brudd på legemiddelloven og de mer alvorlige lovbruddene som rammes av straffeloven, noe vel de færreste ser som ønskelig.

For å trygge både polititjenestepersoner og politijurister i tjenesteutførelsen er det i Politidirektoratets regi utarbeidet opplæringsmateriale om tvangsmiddelbruk i narkotikasaker.

Her slås det blant annet fast at polititjenestepersoners adgang til å beslutte ransaking når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor, jf. straffeprosessloven § 198 første ledd nr. 2, fortsatt gjelder. Riksadvokatens brev av 9. april 2021 var formulert slik at man kunne få inntrykk av at denne lovhjemmelen ikke lenger skulle benyttes.

Forvirringen gjør seg ikke gjeldende i politiet, men blant samfunnsdebattanter og en del politikere som fremstår nærmest som bitre fordi et flertall på Stortinget ikke støttet den foreslåtte rusreformen.

Retningslinjer med tilbakevirkende kraft?

Den riktig store forvirringen har oppstått etter at Riksadvokaten i februar la frem rapporten om tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker. Forvirringen gjør seg ikke gjeldende i politiet, men blant samfunnsdebattanter og en del politikere som fremstår nærmest som bitre fordi et flertall på Stortinget ikke støttet den foreslåtte rusreformen.

I Riksadvokatens rapport går det frem at det i en rekke av de undersøkte sakene ble funnet feil og mangler målt mot direktivene i brevet av 9. april 2021. Og her er vi ved sakens kjerne.

Årsaken til forvirringen er at noen tilsynelatende mener at Riksadvokatens direktiver også skal gjelde for tiden før de ble meddelt politiet. Samtlige saker som ble undersøkt, er nemlig fra tiden før 9. april 2021.

Direktivene innebærer utvilsomt en del begrensninger i virkemiddelbruken i etterforskningen av narkotikasaker, men direktivene kan ikke gis tilbakevirkende kraft.

Ved utøvelsen av det skjønnet som politiets tvangsmiddelbruk forutsetter, kan det naturligvis fra tid til annen gjøres enkelte feilvurderinger. Noen av disse tilfellene blir etterprøvd av Spesialenheten for politisaker.

Å påstå at politiet har foretatt svært mange ulovlige inngrep mot enkeltpersoner under avdekking og etterforskning av mindre narkotikasaker, er det ikke dekning for.

Men å påstå at politiet har foretatt svært mange ulovlige inngrep mot enkeltpersoner under avdekking og etterforskning av mindre narkotikasaker, er det ikke dekning for.

Eksempelvis er den adgangen polititjenestepersoner har til å ransake en mistenkt som treffes på fersk gjerning eller ferske spor, ikke avhengig av et hasteelement. Slik var det før 9. april 2021 og slik er det fortsatt.

Bruk av urinprøver eller spyttprøver under etterforskningen, som rettslig sett er kroppslige undersøkelser i medhold av straffeprosessloven § 157, skal ikke lenger foretas for å bekrefte mistanke om bruk av narkotika.

Men dette virkemiddelet kan politiet etter min mening ikke kritiseres for å ha brukt. Det har i hovedsak blitt benyttet overfor mindreårige som har vært mistenkt for narkotikamisbruk og som det har vært viktig å forhindre at fortsetter med bruk narkotika.

Gjennomgang av en mistenkts mobiltelefon er å anse som ransaking. Riksadvokaten har i retningslinjene av 9. april 2021 bestemt at det vil være et uforholdsmessig inngrep å gjennomgå en mistenkts mobiltelefon uten at det foreligger tilstrekkelig holdepunkter for skjellig grunn til mistanke om andre relevante forhold enn bruk og besittelse, for eksempel at vedkommende er involvert i salg av narkotika.

Å se gjennom SMS-meldinger og annen kommunikasjon for å finne ut av omstendighetene ved mistenktes anskaffelse av narkotikaen, var ikke et ulovlig inngrep før Riksadvokatens begrensninger i tvangsmiddelbruken ble gitt.

At enhver som er i besittelse av narkotika også har begått en annen straffbar handling, nemlig erverv av narkotika, jf. straffeloven § 231, og at selve ervervet kan etterforskers, har frem til 9. april 2021 vært et forhold som har legitimert en gjennomgang av mobiltelefonen i bevissikringsøyemed.

Om man ved en slik gjennomgang skulle finne frem til selgeren av narkotikaen og derigjennom også kyniske bakmenn og profitører, har hittil vært sett på som nyttig i bekjempelsen av narkotikakriminaliteten.

Ved å trekke et nødvendig skille mellom praksis før og etter 9. april 2021 kan det konkluderes med at det ikke er blitt begått systematiske lovbrudd fra politiets side, slik enkelte justispolitikere har hevdet.

Før og etter 9. april 2021

Ved å trekke et nødvendig skille mellom praksis før og etter 9. april 2021 kan det konkluderes med at det ikke er blitt begått systematiske lovbrudd fra politiets side, slik enkelte justispolitikere har hevdet.

Forslaget fra tre stortingsrepresentanter (Representantforslag 159 S – 2021-2022) om å be regjeringen utarbeide en forskrift om oppreisning til personer som har blitt utsatt for ulovlig tvangsmiddelbruk i mindre narkotikasaker, synes å basere seg på en tilsvarende misoppfatning.

Forslaget kunne muligens vært berettiget hvis man mener at Riksadvokaten med tilbakevirkende kraft suverent kan bestemme hva som er lovlig og ulovlig tjenesteutførelse.

En slik feiloppfatning – kombinert med en sterk vilje til å legge mer i rapporten fra februar enn det er grunnlag for – har også gitt seg utslag i meningsløse medieutspill med krav om politidirektørens avgang.

Etter min mening har politiets tvangsmiddelbruk før 9. april 2021 i det store og hele vært i overensstemmelse med tidligere føringer fra overordnet påtalemyndighet, blant annet gitt gjennom klagebehandling av saker fra Spesialenheten for politisaker, og i tråd med hva landets politistudenter er blitt opplært til på Politihøgskolen.

At Riksadvokatens nye retningslinjer og presiseringer vil bli etterlevd, vil bli fulgt opp gjennom en ny saksgjennomgang som statsadvokatene etter oppdrag fra Riksadvokaten skal gjennomføre i løpet av sommeren. Og da får vi håpe at saksgjennomgangen og andre fagledelsestiltak ikke viser at politiet er blitt for passive i strafforfølgningen av narkotikakriminalitet.

Vi som jobber i politiet og påtalemyndigheten, har opp gjennom årene sett alt for mange tragiske menneskeskjebner som følge av narkotikamisbruk.

Powered by Labrador CMS