Hverdagshelter – men til hvilken pris

Jeg deler min arbeidshverdag med ekte hverdagshelter. Hverdagshelter som bruker sin kunnskap, kompetanse og menneskelige evner til å etterforske saker hvor de aller mest sårbare i samfunnet er utsatt for seksuelle overgrep og/eller vold. Hverdagshelter som virkelig brenner for arbeidet de utfører og som har et oppriktig ønske om å utgjøre en forskjell. De har en svært betydningsfull oppgave, en oppgave de tar på stort alvor og med profesjonalitet. Jeg tenker med beundring på mine hverdagshelter hver eneste dag.

I løpet av årene jeg har arbeidet med dette fagfeltet, har jeg utallige ganger fått spørsmålet om hvordan jeg orker å arbeide med disse sakene. Jeg har alltid tenkt og derav formidlet at jeg har verdens viktigste jobb, at man lærer seg teknikker for å håndtere inntrykkene og at det aller viktigste er å ikke ta med seg arbeidet hjem.

Et viktig spørsmål i denne sammenheng er hvor ærlig jeg har vært med meg selv når jeg har formulert disse replikkene. Er det faktisk mulig å ikke la seg påvirke, i mer eller mindre grad, bevisst eller ubevisst? Det har tatt tid, faktisk flere år, før jeg nå evner å se meg selv utenfra, og hvor jeg ærlig må erkjenne at dette arbeidet har påvirket meg, både som politi og som menneske.

Jeg vet at jeg ikke er alene, med de færreste av oss velger å sette ord på det. Å snakke om hvordan arbeidet påvirker oss krever innsikt og mot, men det er likevel helt nødvendig. Det er nødvendig for selvivaretakelse, for ivaretakelse av våre kollegaer og arbeidsmiljø, og ikke minst er det nødvendig for å styrke vår evne til å utføre vårt arbeid på en tilfredsstillende måte over tid.

Det kan virke fornuftig å gi et råd om å ikke ta med seg jobben hjem, men vi er mennesker – mennesker som blir påvirket av de inntrykkene vi står ovenfor. Det å høre et lite barn fortelle om grove seksuelle overgrep i detalj, er hjerteskjærende og vondt. Det er utenfor de fl estes fatteevne. I slike tilfeller kan det være en helt umulig oppgave å ikke ta med seg arbeidet hjem.

Som psykolog Per Isdal klokt sier, bør derfor fokuset ligge på hvordan vi best mulig kan forberede oss på nettopp dette, at vi kommer til å ta med oss jobben hjem – og som et supplement til dette lære oss gode måter eller metoder for å ha med oss jobben hjem på, i den hensikt at arbeidet ikke skal prege oss eller våre relasjoner i for stor grad. En slik vinkling og fremgangsmåte vil gi større kunnskap og innsikt i hvilke utfordringer som kan møte oss. Det vil øke vår robusthet og fremme vår evne til å balansere arbeid og privatliv. Det vil styrke vår evne til å arbeide med fagfeltet over tid.

Isdal beskriver i forlengelsen av dette at det aller viktigste i vårt arbeid handler om erkjennelse og åpenhet. Vi må erkjenne at vårt arbeid gir inntrykk og kan medføre belastninger. Det vi forstår og aksepterer, er lettere å leve med, og lettere å ta grep om. Åpenhet vil videre bryte med det tabu, skam og isolasjon som vårt fagfelt har vært preget av. Alt for mange håndterer sine reaksjoner alene.

Som Isdal skriver, må vi aldri glemme at «vi får reaksjoner på det vi arbeider med rett og slett fordi vi er gode mennesker. Vi er medfølende mennesker i møte med grusomme virkeligheter og med menneskelig lidelse og smerte. Vi er ikke psykopater eller maskiner.»

Å sørge for at hver enkelt har det bra på jobb, både psykisk og fysisk, er ikke arbeidsgivers ansvar alene, men vi er også avhengig av medarbeidernes ansvar for hverandre og det enkelte individets ansvar for seg selv. Vi må altså arbeide sammen som et team, hvor tillit, trygghet, åpenhet og ivaretakelse er helt sentrale verdier i alle ledd av organisasjonen. Vi må se og verdsette hverandre uavhengig av arbeidsoppgaver og rolle.

På alle nivåene er denne ansvarstakingen avhengig av kunnskap. Vi må alle sammen ha kunnskap om helsefarene, og således hvordan disse helsefarene kan forebygges. Vi må dra lasset sammen. Det handler om medarbeiderskap.

Evner vi dette vil vi bygge mange dyktige hverdagshelter over tid; gode og robuste hverdagshelter det virkelig er behov for.

LES OGSÅ: Kan nettprat fra overgrepssaker brukes til å forebygge framtidige nettovergrep?