Førerkortbeslag med uventet reaksjon

Historien skjedde midt på 2000-tallet. Jeg var lensmann i Alvdal.

En dag hørte jeg et voldsomt smell fra Riksvei 3. Nede på veien så jeg en diger Mercedes. Det lå karosserideler strødd foran bilen, og noe rant ned på vegbanen. Jeg ropte til kontorets operative styrke, førstebetjenten, at vi måtte komme oss ut. På ulykkesstedet kom to middelaldrende karer ut av bilen. Rystet, men tilsynelatende uskadd.

De forklarte at en rød bil plutselig hadde svingt ut foran dem på riksveien. Den hadde kommet ut fra Steia, der butikksentrum lå. Føreren av Mercedesen forklarte at hans bil hadde truffet bakenden på den andre bilen ganske så kraftig. Den andre bilen hadde fortsatt sin ferd sydover, tilsynelatende uanfektet av smellen.

Å stikke av fra trafikkuhell er en alvorlig sak, så vi la inn høygiret for å ta igjen den andre bilen. Da vi etter 20 kilometer sørover ikke hadde sett snurten av bilen, skjønte vi den måtte være bak oss.

Tilbake på Steia fikk vi etter kort tid napp. En butikkekspeditør husket at en navngitt sambygding og kjerringa hadde vært innom. Og ja, de hadde kjørt en rød Saab. Vi visste godt hvor de bodde, og på ferske spor og gjerning fortsatte vi jakten dit. Inne på gårdsplassen sto en rød Saab, med voldsomme skader i bakenden.

Kona kom blid ut på trappa. Før vi rakk å si hvorfor vi kom på besøk, fortalte hun at hun og gubben akkurat hadde vært nede på Steia på handletur, og hadde ferske rundstykker å servere. Spørsmålet om hvorfor vi kom innom, ble hengende ubesvart i luften.

Kaffen kom på bordet og praten gikk lett. Paret var begge i 80-årene, og det var ikke noe ved dem som avslørte dårlig samvittighet. Det var jo litt lensmannsmetoden dette. Å snakke litt, uten å nødvendigvis vise alle kortene på hånden. Etter hvert fikk vi lirket ut av oss det sentrale spørsmålet om det hadde skjedde noe spesielt på handleturen.

Mannen svarte at han hadde kjent et dunk i bilen, uten at han hadde tenkt noe særlig på det.

– Kanskje vi kan ta en titt på bilen da, sa jeg.

Kommentaren fra mannen da han så de omfattende skadene, husker jeg fremdeles godt:

– Neimen, jø a gitt!

– Har du ikke merket at det var noe som skjedde? spurte jeg.

Da brøt kona inn i samtalen:

– Jeg sa jo til deg at var en husk i bilen!

Vi hadde fått de bekreftelsene vi trengte. Mannen ble forholdt mistanken om ikke ha overholdt vikeplikten, og for å ha stukket av fra en trafikkulykke.

Førerkortdelen er bestandig litt kinkig. Vi forklarte så pent vi kunne at det ble førerkortbeslag. Reaksjonen kom fra uventet hold. Uten at gubben hørte det, sa kona med lav stemme:

– Gudskjelov at dere tar førerkortet!