Politimannen Erik har alltid stått opp for kollegene. Nå takker han for seg.

– Det er ingenting som slår en ordentlig biljakt. Det kan jeg leve lenge på.

Erik Gautefall kikker ned i bordplata og smiler lurt under barten.

– Jeg har hatt noen ordentlige biljakter der jeg ikke har orka å stå ved siden av bilen å snakke med folk etterpå, fordi det lukter så vondt. Det gir et sånt... «Kick»­­.

– Når var sist gang?

– Det begynner å bli en tid tilbake det nå. Vi får liksom ikke lov til å kjøre på samme måten som før. Før var det ingen som stoppa deg, men nå er det sånn at operasjonsleder griper inn nesten før du har satt på sirena og blålysa. Hvis de hører om noen som stikker, så får vi beskjed om å ta det med ro, sier han oppgitt.

Når den 56 år gamle politibetjenten som fikk stjerna på skulderen for rundt 35 år siden, tenker tilbake på hva han har opplevd i politiet, er biljaktene noe av det han husker best. I tillegg til oppdragene som livvaktsleder under Lillehammer-OL i 1994.

Men for kollegene på politistasjonen i Porsgrunn, og trolig for flere lesere av Politiforum, er Erik Gautefall spesielt kjent for én ting:

Han sier ifra.

– Ikke tid til å gå rundt grøten

Rundt 70 kolleger, både de jevngamle og de helt ferske, fyller kantina når kollega og venn Bård Johansen stiller i stand avslutning for den kommende pensjonisten. De knipser mobilbilder, spiser politibløtkake og holder taler.

– Du står opp for andre. Selv om det ikke er din sak, så står du opp for andre og kjemper de kampene, sier Bård og ser bort på vennen.

Det har trolig flere i rommet merket. Erik Gautefall har nemlig aldri lagt noe imellom. Han synes rett og slett det er best sånn, selv om noen kanskje synes han til tider har vært litt for direkte.

– Jeg har aldri vært opptatt av å være politisk korrekt. Og da framstår det, sammenligna med en som er politisk korrekt og bruker masse ord, litt hardere enn når du bare prater rundt grøten og pakker det inn i mange fine ord og vendinger. Jeg har ikke tid til å bruke masse ord for å komme fram til poenget. Jeg er ikke laga sånn at jeg kan bruke alle de fine formuleringene, sier Erik.

Og det har gitt ham respekt, beskriver kollegene. Både inne på politihuset, men også ute på gata. Blant de kriminelle.

– Jeg bortforklarer ikke noe. Er du ærlig og rett fram, så blir du respektert for det. Hvis jeg skal legge terskelen for noe jeg skal love, så skal jeg klare å holde det. Hvis ikke sier jeg at jeg skal gjøre så godt jeg kan.

Glemmer ikke første gang i uniform

Erik likte aldri skolebenken. Straks muntlig eksamen på politiskolen var unnagjort, bar det rett ut på gata, hvor han har vært siden. Når han takker kollegene for talene, sier han at han føler seg som 35 år i hodet, selv om han nå har nådd pensjonsalderen.

– Jeg husker fortsatt følelsen av første gang jeg var i uniform. Jeg stod i ei oslogate som aspirant og Nationaltheatret brant bak meg. Det var første natta mi i uniform. Den følelsen av å gå ut av politiskolen, ferdig med muntlig eksamen, bilen står ferdig pakka på utsiden og jeg kunne bare feie av gårde. Det var en fornøyelig følelse, altså.

Siden den gang har han jobbet med drap, ran, store narkotikasaker, bistått PST og SEFO, Spesialenhetens forløper.

– Jeg har ikke vært aktor i retten, men ellers har jeg vært innom det meste, mimrer Erik.

På lerretet i kantina viser kollegene bilder av Erik mens han dissekerer biler i jakt på bortgjemt narkotika. Et annet bilde viser Erik med en pytonslange som slynger seg mellom fingrene hans.

– Jeg har blitt her jeg er, fordi jeg har gjort det jeg liker. Ute. Mest mulig ute. Der får du hele spekteret av samfunnet. Både skyggesider og solskinnshistorier. Man treffer de kriminelle, man treffer de som lider for at noen er kriminelle. Foreldre og søsken og alt det. Det er en viktig oppgave å ta vare på dem. Jeg har alltid vært fascinert over den praktiske delen av psykologi. Å trykke på knappene for å nå fram til folk. Være på talefot. Få fram en tilståelse.

Reiste til Politidirektoratet

– Du er uredd. Du sier ifra til kolleger, til ledelse, til byråkrater og til politikere, sier Bård i talen sin.

De andre i rommet nikker og smiler. Bård forteller om urolighetene på politistasjonen på 2000-tallet, da Erik ikke fikk gehør hos politimesteren. Løsningen var å reise til Politidirektoratet. Ikke så lenge etterpå sluttet politimesteren.

– Har du noen gang sagt noe du angrer på?

– Nei, de kampene jeg har tatt står jeg for. Det er ingen av kampene jeg følger jeg har tatt feil av sånn opp gjennom, men jeg har også hatt enn sånn strategi at hvis nivået jeg henvender meg til ikke er interessert, så tar jeg nivået over. Det skjedde den gangen jeg reiste inn til POD. Politimesteren ville ikke snakke med meg. Greit, da må jeg prøve å få respons hos det nivået over ham. Da fikk jeg til det, slår Erik fast.

– Du gir deg ikke?

– Nei, jeg prøver i hvert fall. Jeg hadde nok ikke gått til departementet hvis POD ikke hadde lytta, men det var krisestemning her da. Det rokka med noe av det jeg synes vi skal stå for. Ærlighet og åpenhet. Vi skal forfekte det i jobben vår, og da bør vi stå for det selv. Når ledelsen har en helt annen agenda og begynner å være uærlig og ikke redelig, da synes jeg vi skal si ifra. Når det som blir sagt utad ikke stemmer med fakta, da må vi si ifra.

Men det har også kostet.

Ødela karrieren

Selv om Erik har elsket jobben og blitt der han er, legger han ikke skjul på at han også har forsøkt seg å komme et steg videre. Men å være frittalende har gjort det vanskelig, mener han.

– Sånn i ettertid, så ser jeg at det på en måte har ødelagt karrieren. Jeg har måtte betale for å si ifra.

– Hvordan da?

– Nei, jeg er blitt parkert. De har valgt folk som heller er greie å ha med å gjøre, enn å velge en som har hatt motforestillinger og kommet med andre synsvinkler. Det er vel et av ankepunkta jeg har mot politiet og utvelgelsen av ledere i dag og de siste åra. For hvis de velger folk som er greie, så er det en type mennesker som kanskje ikke er de beste lederne. De beste lederne er kanskje de kandidatene som ikke har tenkt seg en lederkarriere. Da får du ledere som er engasjert i jobben og oppgavene, ikke i posisjon og stilling. Det tar tid å bygge CV. Plukker du de med CV i orden, så har de gjort det med et mål i sikte, og det er å komme i lederposisjon. Og for å komme dit må de te seg sånn og sånn. Men velger du en som ikke hadde tenkt det, så får du en helt annen type leder som bryr seg om oppgavene vi gjør.

Erik forteller at han har søkt på stillinger lenger opp i systemet og at han har vært innstilt til dem. Men når de som velger har valgt, har de ikke valgt ham.

– De har foretrukket helt tydelig andre som kanskje har vært lettere å ha med å gjøre.

– Hvem er de som velger?

–Det tror jeg er gjengs over hele landet. Det er norsk politi. Jeg har fått tilbakemeldinger fra andre distrikter om at det er det samme der. Og det er synd. For norsk politi må ha engasjerte ledere som tåler motforestillinger. Motforestillinger og ulikheter fører oss framover, ikke at man er enige og nikker. Da stagnerer man.

– Og du er blitt forbigått?

–Ja, men jeg hadde ikke vært foruten. Jeg kan i alle fall se kollegene mine i øynene, og stå for det jeg har sagt. Jeg har ikke spilt noe skuespill.

– Er det lenge siden?

– Ti-femten år siden kanskje. Men det lever jeg godt med. Jeg vil heller si meninga mi. Helt klart.

Frykter enda flere ledere

På grunn av konsekvensene det kan få, mener Erik det er den eldre garde som må tørre å si ifra. Ansvaret ligger hos dem og de vil ofte ha mer tyngde, mener han. De bør kunne ta kampene for andre, noe som også kan være krevende.

– Jeg har fått veldig mye støtte fra kolleger. Men hvis jeg har reist meg i forsamlinger og sagt ifra, så er det få som har støtta meg åpenlyst der og da.

Støtten har som oftest kommet i form av klapp på skuldra og godord i ettertid.

– Og det er kanskje litt feigt, vil jeg påstå.

Når Erik nå ser mot slutten av politikarrieren, er det én ting han tenker spesielt på.

– Jeg synes vi har blitt forferdelig topptunge. Det er altfor mange som går rundt som små administrerende direktører og bare skal være ledere. For en del år siden hadde vi noe som het arbeidende formenn. Det betydde at de skulle delta i gjøremåla og bruke litt tid til ledelse. Men så kom det nye koster og så betød det at man skulle reindyrke lederrolla. Og da starta galskapen. Det er altfor mange som bare skal sitte som ledere og ikke delta i arbeidsoppgavene.

– På alle nivå?

– Ja. Det er frykten min at den nye reformen skal frembringe enda et ledernivå med administrerende direktører som skal ha tilbakemeldinger om det aller meste. Når det sitter samfunnsvitere og utarbeider rapport om at de fleste problemer oppstår i sleppet utenfor restauranter i helgene på grunn av fyll, og de bruker tid og ressurser på å utarbeide sånne rapporter...

Han rister lett på hodet.

– Det kunne vi som kjører ute sagt i løpet av to minutter. Da har vi løfta det litt for høyt. Jeg savner snart bare en meteorolog som skal fortelle oss været der vi kommer fram. Det blir så mye fine og flotte ting, nå må vi skalle ned igjen til basisen. Vi trenger spesialister, men vi må bygge organisasjonen fra bunnen og opp.

To ulike skjebner

I tiden som kommer skal Erik jobbe på pensjonistvilkår. Det blir ingen biljakter eller narkotikabeslag, men han skal bidra med få ned restanser på forelegg. Da skal han være med ut og finne folk. Da er det jakt igjen, som han sier.

Jaktinstinktet har drevet ham både i jobben og på fritiden. Nå håper Erik han får tid til å gå mer i terrenget med harebikkja si. Sånn har han slappet av på fritida gjennom hele politilivet.

Tilbake på 80-tallet kjørte Erik patrulje med politidirektør Odd Reidar Humlegård. Han omtaler direktøren som en person som tåler en diskusjon og som går an å snakke med, og de to snakker fortsatt sammen fra tid til annen. Men faktum er også at de to siden 80-tallet har gått helt forskjellige veier. Mens den ene i forsetet i politibilen i Porsgrunn åpnet døra, gikk ut og etterhvert ble politisjef, ble Erik sittende der og speide etter kriminelle.

– Jeg hadde ikke passa til å være direktør. Jeg må ha skoa på, sier Erik.

For 35 år siden fikk Erik én stjerne på skulderene. Men 56-åringen som nå står i kjeledressen og myser mot vårsola, var aldri på jakt etter å samle flest mulig av dem.

Han har gjennom et langt politiliv i stedet vært på jakt etter andre ting. Og for det, har han blant de ansatte på politistasjonen i Porsgrunn kanskje blitt den stjerna som skinner aller sterkest.