Struts i politiet

Visst har vi struts i politiet. Tanken slo meg etter at jeg hadde svart på medarbeiderundersøkelsen. Denne undersøkelsen har sin historie. Den ble lansert for noen år siden med løfter om at det skulle være en årlig foreteelse. To undersøkelser fikk vi svart på før den ble lagt død. Resultatene var vel så som så når det gjaldt poengscoren for den øverste ledelsen rundt om i landet. Var dette motivet for å avslutte den? Her kommer strutsen inn med hodet godt ned i sanden.

I alle fall dukket det en ny undersøkelse opp. Her var spørsmålene slik at jeg, og mange med meg, fikk et klart inntrykk av at her skulle den øverste ledelsen skjermes. Man skal ikke være professor for å spå at resultatene nå vil bli langt bedre enn med forrige medarbeiderundersøkelser.

Mange jeg snakket med etter at undersøkelsen var besvart, fikk en reaksjon på at de følte seg «snytt». Og det er vel slik vi opplever mange av våre øverste ledere. De er mer opptatt av politikk, systemskifter, omorganiseringer, nedleggelser og bortforklaringer enn å kjempe for faget og yrket vi representerer. Vi blir mer og mer utilgjengelig for samfunnet.

Færre og færre på jobb.

Jeg utdannet meg til politi for å fange kriminelle, bekjempe kriminalitet og for å være et medmenneske i samfunnet. Aldri før har forholdene vært så dårlige for oss som ønsker å utøve dette ønsket.

Mitt siste spørsmål til våre toppledere blir; Hvorfor blir vi som har en slik oppfatning sett på som en trussel, som noe som er negativt og noe som må bringes til taushet?

Til toppen