I kommisjons-leders uttalelse i blant annet Klassekampen henvises det til dette utsagnet: «Bekymringen om regelbrudd ble ikke ettergått eller undersøkt».

Dette er helt feil. To ganger ble påstander etterforsket av Spesialenheten (SEFO), begge forhold ble henlagt som intet straffbart forhold er bevist.

Dette betyr at når kommisjonen bruker påstanden om at jeg ble etterforsket to ganger som noe negativt, er det brudd på uskyldighetsprinsippet. Man kan ikke benytte argumenter som er basert på forhold der det ikke finnes bevis for straffbare forhold eller handlinger.

Når det gjelder øvrige rykter, så forklarte Einar Aas i retten at det ene omtalte ryktet fremsatt av politioverbetjent Bjørn Gunnar Pedersen, ikke inneholdt noe som ga grunnlag for noen form for oppfølging.

Pedersen fremsatte ryktene på nytt i retten. Der ble han anmodet om å fremlegge opplysninger som retten og forsvarersiden kunne kontrollere. Pedersens svar var da at dette var kildeopplysninger og at han da var bundet av taushetsplikt.

Dette betyr at ingen av varslene kunne etterforskes eller ble etterforsket før de ble kastet fram i retten. Påstandene ble senere omtalt som rykter.

Det at en antatt seriøs rapport benytter et faktagrunnlag som en sentral uttalelse for sannhetsgehalten i deres funn eller påstander, og det at man ikke har kontrollert påstandene viser tydelig hva hensikten med rapporten egentlig var.

Ivaretagelse av lederansvar/ handlingsmønster og ikke minst hvordan ledere i politiet forvalter sin oppfattelse av det tunge samfunnsansvaret man har, finner jeg ikke er belyst i kommisjonens rapport.

Jeg kan heller ikke se at prosjektgruppen inneholder personer med erfaring fra ledelse av enheter som har ansvar for å ta de tyngste oppgavene i felt, nemlig å skape trygge rammer for publikum.

Det å forebygge, oppdage og iretteføre straffesaker for å skape trygghet krever ledelse, innsikt og ikke minst kreative og modige medarbeidere. For å skape denne tryggheten blant sine ansatte må man kunne gi tillit. Den enkelte får den tillit han fortjener og man kan ikke i ettertid dømme ledere som der og da ga denne tilliten til den enkelte tjenestemann eller kvinne. Hvis man velger en slik modell for en objektiv undersøkelse er man kun på jakt etter syndebukker og det vil man selvfølgelig finne.

I en hierarkisk oppbygd organisasjon må alle ledere utnytte sitt skjønn, erfaring og egen lederkompetanse for å forsøke å løse et nesten umulig oppdrag. Derfor blir det helt feil at dere som ikke har hatt «skoa på» velger å ansvarliggjøre ledere som har jobbet for å skape den tryggheten dere teoretikere elsker å skrive om spesielt da i ettertid av en hendelse.

Trygghet i samfunnet skapes ikke ved at man ikke tør å gi folk tillit. Det er lett å dømme folk som har påtatt seg oppdraget med å skape trygghet hvis det viser seg at de har vist evne eller vilje til å utfordre et system som sørger for at politiet ikke henger med på kriminalitets- og samfunnsutviklingen. Jeg vil betegne slike ledere som modige og forut for sin tid.

Dagens politiledere er ofte feige og løper fra sitt ansvar når noe går galt. Egne meninger tystes ned ved bruk av fryktbasert ledelse. De som snakker med ledelsen får karriere, de som snakker mot og utfordrer får en bråstopp i karrieren.

Derfor har prosjektgruppen fått et enkelt oppdrag. Finn syndere, og legg til grunn Jensens dom og at denne er sannheten. Når så dette faktumet blir lagt til grunn, ja da må jo pila peke på noen personer som både har ledet ham og gitt ham tillit.

Jeg definerer derfor rapporten som et nødvendig bestillingsverk og en måte å vaske sine egne hender på. Det må finnes syndebukker blant Jensens nærmeste ledere. Pek på dem!!

Jeg har ikke brutt den tilliten jeg har fatt av mine ledere. Det å peke på utvalgte ledersjikt er også helt galt. Den opptjente tilliten ble gitt på bakgrunn av resultater og at det ikke fantes noe som la grunnlag for å konkludere med at jeg misbrukte det handlingsrommet jeg fikk.

Det å bli etterforsket to ganger og konfrontert med to ryktebaserte hendelser i et tidsrom på 32 år, hvorav cirka 26 av disse i arbeid med våre mest aggressive miljøer, syns jeg er et greit resultat.

Hvis jeg hadde vært så møkkete som antydet, så hadde jo disse miljøene ikke vært seine med å kontakte sine kontakter i politiet. Det å begå ulovligheter når du jobber opp mot et tungt miljø vil være meget uklokt.

Sannsynligheten for å bli avslørt av personer fra det miljøet man systematisk jobber imot er større enn å bli «avslørt» i en ukritisk kommisjonsrapport.

Miljøet ville umiddelbart fått kringkastet slike opplysninger for få fjernet en plagsom person. Alle vet jo at politiet har øyne og ører ute blant de kriminelle.

De ville også ha sørget for at denne type opplysninger ville ha havnet hos de som ledet etterforskning mot meg.

Til slutt: Hvor mange av de såkalte varslene fant kommisjonen som skriftlige varsler, og da med påfølgende kontroll og etterforskning og et tydelig resultat som underbygde varslets sannhetsgehalt?

En slik rapport skulle man jo finne et spor av i kommisjonsrapportens kildehenvisning. Det at alle de omtalte skriftlige varslene faktisk ble etterforsket og at det forelå et positivt resultat for meg står heller ikke i kildehenvisningene. Muntlige rykter uten noen form for oppfølging, regnes ikke som varsling.

Hvorfor velger kommisjon å utelate slike viktige opplysninger?

For meg er det helt klart at man åpenbart ikke har funnet noe som er holdbare bevis for at kommisjonen har funnet noe kritikkverdig og derfor må bruke ubekreftede rykter for å kunne peke på «noen». Jeg regner med at eventuelle lesere kjenner igjen strategien.

Så en opplysning til de som har vært med på undersøkelsen: Hvis det mottas opplysninger om polititjenestemenn som er egnet til å skape mistanker om noe ureglementert, skal dette rapporteres skriftlig tjenestevei ASP. Har man funnet slike skriftlige varsler?

Hvis det ikke finnes skriftlige varsler er det i «vårt» system ingen sak.

Min dom er basert på en rekke påviste feil ved etterforskningen, og ikke minst ved bruk av ulovlige provokasjoner, manipulerte spaningsrapporter og at politiet har kjøpt seg tjenester som gjorde pågripelsen av Cappelen mulig.

Alle opplysninger om disse forhold har ikke hatt interesse og blir derfor ikke omfattet av undersøkelser ved nedsettelse av et eget utvalg. Disse forholdene er alvorlige og vil få stor konsekvens når de blir gjort synlig for ansatte i etaten.

Alle mine funn og varsler er skriftlige. Alle de aktuelle aktørene er anmeldt for de forholden de har begått. De ansvarlige jurister som har sviktet i sine kontrollfunksjoner er også anmeldt. Men denne typer forhold er ikke viktige nok til at noen i retts- eller påtalesystemet er villig til å la disse anklagene ta en egen kommisjonsundersøkelse.

Kanskje risikoen var at utfallet hadde blitt belastende og hadde ansvarliggjort noen av systemets uangripelige aktører. Dette viser i alle fall for meg at kommisjonsundersøkelsen bevisst har hatt fokus på å finne syndebukker som egentlig kun har gjort det de er satt til å gjøre: «Skaff politiet gode resultater og løs samfunnsoppdraget».

Jeg regner med at kommisjonen ikke kjenner til mine funn, og kritikk av etterforskningskvalitet og politiets metodebruk i min sak.

Hvis så var tilfelle kunne politiet ved en kommisjonsundersøkelse tatt en rapport med et faktisk og stort læringspotensial for operative polititjenestemenn og jurister ansatt i politiet.