ISFRONT: Overfor sårbarefamilier må manvære ekstra var for at det man gjør ikke ytterligereforsterker ensårbarhet og bekrefter en avviksidentitet,skriver Elisabeth Myhre Lie.
ISFRONT: Overfor sårbarefamilier må manvære ekstra var for at det man gjør ikke ytterligereforsterker ensårbarhet og bekrefter en avviksidentitet,skriver Elisabeth Myhre Lie.

Varsko – troen på risikovurderinger kan bli en selvoppfyllende profeti

Politiet må ikke naivt omfavne en risikoorientert politimodell, men ha enkritisk vurdering av virkningene av en risikobasert politipraksis.

Publisert

Avisoverskriftene roper mot oss: Ungdom ruser seg, raner, slår, sparker og voldtar. Grenseløs råskap og vold som rammer ikke bare de som er direkte berørt, men også vår felles trygghet.

Selv om dette utgjør et fåtall ungdom er det et alvorlig samfunnsproblem, som politiet er satt til å håndtere.

Det er politiet som pågriper dem, det er politiet som avhører dem. Det er politiet som ser de ulike sidene av disse ungdommene. Politiet ser hvordan de fremstår i flokk på torget, uangripelige, provoserende. Politiet ser redselen i øynene til dem som er truet, slått og sparket.

Politiet ser skuffelsen og resignasjonen hos dem som skulle tatt vare på ungdommene. Politiet ser også når hetta dras ned i avhør, når tårene kommer, når kilen inn til skammen over hva de har gjort og hvem de er blitt, åpner seg.

Elisabeth Myhre Lie, høgskolelektor og fagansvarlig for videreutdanning i kriminalitetsforebyggende arbeid Politihøgskolen.
Elisabeth Myhre Lie, høgskolelektor og fagansvarlig for videreutdanning i kriminalitetsforebyggende arbeid Politihøgskolen.

Politiet hører på historier, som hjerteskjærende ligner på hverandre, om barn som har sett mamma bli slått, som har sett pappa rusa, som har sittet i storefri og sett de andre ta opp velsmurte matpakker mens de selv hadde tatt et skolebrød på Kiwi. 

LES OGSÅ: Slik skal Oslo-politiet bygge tillit med minoritetsungdom

Utilsiktede konsekvenser

Historier om de som bare aldri passet inn, før noen så hvor gode de var til å slåss, og som etter det kjente seg som konger. Historier om de som alle tenker på som heldige som kommer fra hjem med alt på stell, men som likevel aldri har følt seg velkommen i familien.

Når de som skulle være der for disse barna svikter, er det politiet som må håndtere konsekvensene av sviket. Det er politiet som møter de sårbare barna når de fremstiller seg som farlige og harde. Når barna ikke lenger sees som barn, men som hensynsløse ungdommer som ødelegger seg selv og andre. Når man ser hvor galt det har gått, og mengden av historier blir mange, er det besnærende å tenke at det må kunne gå an å stoppe dette tidligere.

Det må kunne gå an å være i forkant slik at så mange mennesker slipper så mye lidelse. Hvis man bare kunne være tidlig nok ute. Hvis man bare hadde hatt verktøyene til å identifisere hvem vi bør sette inn kraften vår på. Hvis man bare kunne forutsi hvem som rammes. Hvis bare… Så er det ikke lenger bare et hvis.

Flere ser mulighetene som ligger i å bruke registerdata på en måte som kan identifisere ungdom som lever i risiko for senere alvorlig kriminalitet. Man bruker stordata om ulike kategorier av risikoungdom, for å identifisere og agere på individnivå. Men dette er ikke problemfritt.

Sjansen for at man tar feil beslutning overfor den enkelte er stor. Selv om man ut fra bestemte kriterier har gruppert personer i gruppen «ungdommene med størst risiko for å utøve alvorlig problematferd», er det ingen automatikk i at akkurat denne ungdommen vil utvikle problemer. Det betyr ikke at det er galt å sette inn hjelp og støtte i familier som sliter. Utfordringen er når man setter inn tiltak som er ment hjelpende og forebyggende, men som har motsatt effekt enn det intensjonen var.

Særlig vil politiets intervenering kunne ha utilsiktede konsekvenser. Fordi politiet assosieres med kriminalitet og brudd på samfunnets normer vil politiets handlinger overfor de sårbare ha en stor risiko for å virke utstøtende fremfor inkluderende, selv om intensjonen er god. Overfor sårbare familier må man være ekstra var for at det man gjør ikke ytterligere forsterker en sårbarhet og bekrefter en avviksidentitet.

Den beste forebyggingen overfor sårbare familier er en styrking av generelle velferdstiltak. De er ment for alle, men vil ha en ekstra effekt overfor de sårbare, uten at de føler seg annerledes.

Risikokriterier

Politiet har lenge følt frustrasjon over at ingen andre gjør noe, mens de ser mennesker gå til grunne. I en iver etter å hjelpe blir risikoverktøy og dataanalyser fort retningsgivende for ny praksis uten kritisk vurdering.

Ekstra vanskelig blir det fordi risikoverktøy assosieres med begreper som «forskningsbasert», «evidensbasert» og «forebygging». Dette forsterkes av tidsånden som rår i norsk politi. Vi har gått fra en straffeorientert til en risikoorienterte politimodell. Politiet skal ikke lenger bare reagere på og forebygge kriminalitet, men nå også forutse risiko. Problemet er ikke at man ønsker å hjelpe personer som sliter. Problemet er at risikoblikket endrer vår oppfatning av hva problemet er og hvordan problemet løses.

Risikoblikket og politiets intervensjon kan fort omdanne menneskers nød fra å være et sosialpolitisk problem til å bli et kriminalpolitisk problem. Dermed reduseres også bredden på løsninger.

Mitt varsko handler om å ikke naivt omfavne en risikoorientert politimodell, men ha en kritisk vurdering av virkningene av en risikobasert politipraksis.

Det kan være viktig å dele mennesker inn i grupper ut fra risikokriterier for å kunne sette inn riktige tiltak. Men når man gjør det er det avgjørende at man er oppmerksom på de uønskede konsekvensene dette kan ha. Man må vite at man gjennom dette lett dras til å gjøre noe med enkeltpersoner, fremfor å adressere de bakenforliggende strukturelle årsakene.

I Norge har vi vært opptatt av å betrakte kriminalitet som et samfunnsproblem som best møtes med velferdspolitiske løsninger. Ved å holde fast ved denne forståelsen vil fremtidens politi være forutseende nok til å ikke bruke risikoverktøy til å forkle diskriminerende praksis som objektivt og rettferdig politiarbeid.

De vil ikke utelukkende vurdere suksess ut fra reduksjon i kriminalitet, men også være opptatt av at måten de reduserer kriminalitet på skal fremme inkludering og likeverd. Bare på den måten vil vi få et kunnskapsbasert politi som ivaretar verdigrunnlaget som velferdssamfunnet er bygget på. 

LES OGSÅ: To brødre - To skjebner