Alle er enige om at det er viktig at politiet, påtalemyndigheten og domstolene følger de lover som er gitt for å regulere maktbruken overfor borgerne. Politiets etterlevelse av disse lovene er et av de viktigste kjennetegnene på at Norge er en velfungerende rettsstat. Det er også viktig at man både i politiet og påtalemyndigheten og i samfunnet for øvrig har stor oppmerksomhet rettet mot de inngripende arbeidsmetodene som politiet har adgang til å bruke, enten inngrepshjemlene gjelder for strafforfølgningen eller opprettholdelsen av ro, orden og sikkerhet.

Som jeg skrev i min kronikk med overskriften «Fortsatt forvirring om tvangsmiddelbruk i narkotikasaker», er det dessverre en del politikere og samfunnsdebattanter som bidrar til å tegne et uriktig bilde av politiets tvangsmiddelbruk i mindre narkotikasaker.

I Stortinget er det fremmet et forslag om en erstatningsordning for rusmisbrukere, der forslagsstillerne legger grunn til at det er foretatt svært mange ulovlige inngrep fra politiets side. Lovbruddene skal ifølge forslagsstillerne være systematiske og gjelde manglende hjemmel, feilaktig bruk av hastekompetanse og uforholdsmessighet. Andre har valgt å forlange politidirektørens avgang på grunn av det som omtales som «overgrep» og «ulovligheter i en årrekke».

Politiet kan fortsatt gjennomføre ransaking

Bakgrunnen for debatten om politiets tvangsmiddelbruk er Riksadvokatens brev av 9. april 2021 og Riksadvokatens rapport «Tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker», som kom i februar i år. I et debattinnlegg i Politiforum hevder Jørn Kløvfjell Mjelva at jeg har misforstått både innholdet i brevet og lovverket.

Riktig nok forårsaket brevet en god del usikkerhet i politiet og en nyttig faglig diskusjon om tvangsmiddelbruken, men jeg kan forsikre Mjelva om at jeg ikke – som han påstår – er forvirret.

I en artikkel i Politiforum i oktober 2021 påpekte jeg – i likhet med en del andre – at Riksadvokatens brev kunne oppfattes som om det ikke lenger skulle være adgang for polititjenestepersoner å beslutte og gjennomføre ransaking når en mistenkt treffes på «fersk gjerning eller ferske spor», jf. straffeprosessloven § 198 første ledd nr. 2. Formuleringene i brevet kunne tyde på at det måtte være et «hasteelement» som kom i tillegg til lovens vilkår ettersom det ble fremholdt at vakthavende påtalejurist skulle kontaktes når det det er mulig. I Riksadvokatens rapport av februar presiseres det i pkt. 3.2.3 at polititjenestepersoner fortsatt kan benytte den lovbestemte kompetansen ved tilfeller av «fersk gjerning og ferske spor», samtidig som det oppfordres til en skjønnsom bruk av hjemmelen.

Uklarheten i brevet av 9. april kan nok være én av årsakene til den forvirringen som har oppstått hos enkelte politikere.

Forebygging er helt sentralt

Mjelva ønsker å imøtegå mitt syn om at enhver som er i besittelse av narkotika også har begått en annen straffbar handling, nemlig erverv av narkotika, jf. straffeloven § 231, og at selve ervervet kan etterforskes. Han viser i den forbindelse til Riksadvokatens rundskriv fra 2014 om narkotikasaker hvor det ble presisert at det ikke skal opprettes sak på erverv av narkotika i konkurrens med besittelsen.

Det Mjelva unnlater å nevne, er at Riksadvokatens direktiv fra 2014 gjaldt hvilke poster som skal tas med i en siktelse eller tiltalebeslutning, altså hva påtalemyndigheten skal ta med av poster i anklageskriftet. Hvilke tvangsmidler som kan tas i bruk på etterforskningsstadiet for å slå fast tid og sted og øvrige omstendigheter ved andre forhold i tilknytning til narkotikaen, ble ikke regulert i rundskrivet. Heller ikke på dette punktet er det grunnlag for å si at politiet har begått ulovligheter.

I innlegget sitt siterer Mjelva fra Rogaland statsadvokatembeters rapport etter saksgjennomgangen av narkotikasaker. Angivelig skal forebyggende hensyn og etterforskningshensyn ha blitt blandet sammen på en uheldig måte på narkotikafeltet. Jeg vil minne om at forebyggende hensyn er en helt sentral begrunnelse for strafforfølgning.

Ikke systematiske lovbrudd

Læren om allmennprevensjon og individualprevensjon er grunnleggende i strafferetten. Nettopp det å hindre at en ungdom som blitt tatt for besittelse eller bruk av narkotika fortsetter med narkotikamisbruk, har vært – og er fortsatt – en legitim virksomhet som politiet, i gitte tilfeller i samarbeid med barnevernet, bør prioritere.

Politiet må imidlertid rette seg etter pålegget i brevet fra 9. april 2021 om at rusmiddeltesting i form av urinprøve ikke skal benyttes bare for å bekrefte mistanke om bruk av narkotika.

I påtalemyndigheten er det ingen uenighet om straffeprosesslovens grunnleggende skranker for bruk av tvangsmidler. Mitt poeng har vært at Riksadvokatens direktiver for skjønnsutøvelsen ved tvangsmiddelbruk ikke kan ha gyldighet for tiden før de ble gitt, og følgelig at det ikke er grunnlag for å si at det er begått systematiske lovbrudd og overgrep fra politiets side, slik enkelte har hevdet.