Et krav om at polititjenestepersoner først skal vurdere å kontakte vakthavende påtalejurist før ransaking etter § 198 første ledd nr. 2 foretas, har aldri vært gjeldende rett, skriver artikkelforfatteren. Bildet er et illustrasjonsfoto.
Et krav om at polititjenestepersoner først skal vurdere å kontakte vakthavende påtalejurist før ransaking etter § 198 første ledd nr. 2 foretas, har aldri vært gjeldende rett, skriver artikkelforfatteren. Bildet er et illustrasjonsfoto.

FAGARTIKKEL

Forvirring om kompetansen til å beslutte ransaking

Situasjonen i Øst og Oslo politidistrikter er nå den at polititjenestepersoner ikke tør ransake på grunnlag av ferske spor og fersk gjerning, og at antall henvendelser til jourhavende påtalejurist har økt betraktelig.

Publisert Sist oppdatert

I tilknytning til Stortingets behandling av forslaget om rusreform i Prop. 92 L (2020-2021) valgte Riksadvokaten i april i år å gi enkelte direktiver om tvangsmiddelbruk i narkotikasaker.

Hensikten med direktivene var å skape økt bevissthet om de rettslige skrankene politiet må innrette seg etter ved etterforskning av narkotikakriminalitet.

Både i politiet og blant statsadvokatene er det mange som mener at enkelte av direktivene ikke bare er presiseringer av gjeldende rett, men innebærer nye begrensninger i politiets innsats mot narkotikakriminaliteten.

Dette gjelder blant annet polititjenestepersoners kompetanse til å foreta ransaking uten forutgående beslutning av påtalemyndighet eller domstol.

I sammenfatningen i Riksadvokatens brev av 9. april 2021 heter det følgende i punkt 6:

«Kravene til beslutningsmyndighet, gjennomføring av ransaking og notoritet må nøye iakttas, jf. særlig straffeprosessloven §§ 197, 198 og 201. I tilfeller der vakthavende påtalejurist kan nås på telefon vil politiets tjenestepersoner bare unntaksvis [min understrekning] ha selvstendig beslutningsmyndighet i kraft av hastekompetanse.»

Selv om det på annet sted i brevet mer presist redegjøres for beslutningsmyndigheten for tjenestepersoner som ikke tilhører påtalemyndigheten, kan den nevnte formulering etterlate et inntrykk av at Riksadvokaten har innført nye begrensninger i kompetansereglene.

Det er uheldig at det for et så praktisk viktig spørsmål hersker usikkerhet om hva som er gjeldende rett.

Blant annet på grunn av den usikkerheten som oppsto, nedsatte Politidirektoratet en nasjonal arbeidsgruppe som fikk i oppgave å utarbeide retningslinjer for hvordan Riksadvokatens brev av 9. april skulle følges opp.

Når det gjelder polititjenestepersoners kompetanse til å beslutte ransaking når mistenkte treffes på «fersk gjerning eller ferske spor», gir retningslinjene begrensninger som det ikke er dekning for i Riksadvokatens brev. Begrensningene er i strid med gjeldende rett.

Gjeldende rett

Primærkompetansen for å beslutte ransaking ligger hos domstolene jf. straffeprosessloven § 197 første ledd. Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten.

Polititjenestepersoners adgang til å ransake både person og bolig m.m. uten forutgående beslutning av retten eller påtalemyndigheten, er regulert i straffeprosessloven § 198.

Den beslutningsmyndighet som lovgiver har gitt polititjenestepersoner i § 198 første ledd nr. 1, som gjelder hus og rom som er tilgjengelig for alle, eller et sted for en virksomhet som krever tillatelse av politiet, og nr. 2, som gjelder forfølgning på fersk gjerning eller ferske spor, er ikke betinget av et hasteelement.

Er lovens vilkår til stede der og da, er det ikke nødvendig å kontakte påtalemyndigheten, det vil i praksis si vakthavende jurist i politiet.

Er lovens vilkår til stede der og da, er det ikke nødvendig å kontakte påtalemyndigheten, det vil i praksis si vakthavende jurist i politiet.

Den i praksis viktigste hjemmelen er nr. 2 om fersk gjerning og ferske spor. En slik bestemmelse har vi hatt lenge. Den gamle straffeprosessloven fra 1887 fastslo at uten beslutning fra retten eller ordre fra påtalemyndigheten kunne ransaking foretas «naar en Person forfølges paa frisk Gjerning eller friske Spor». Dette ble videreført i straffeprosessloven av 1981.

Et krav om at polititjenestepersoner først skal vurdere å kontakte vakthavende påtalejurist før ransaking etter § 198 første ledd nr. 2 foretas, har aldri vært gjeldende rett.

Straffeprosessutvalget har riktignok i NOU 2016: 24 foreslått en endring som vil innebære en begrensning i kompetansen til polititjenestepersoner som ikke tilhører påtalemyndigheten.

I utkastets § 14-3 er beslutningsmyndigheten for denne gruppen av politipersonell når det gjelder en del tvangsmidler gjort avhengig av at formålet med tiltaket ellers vil kunne forspilles. Dertil er det foreslått en rapporteringsplikt til påtalemyndigheten, som straks skal etterprøve bruken av tvangsmidlet.

Et slikt generelt hasteelement for politifolks beslutningsmyndighet kombinert med en slik umiddelbar legalitetskontroll av alle tvangsmidler er ikke gjeldende rett i dag.

Politidirektoratets retningslinjer

I retningslinjene av 2. juli heter det i omtalen av tilfeller med fersk gjerning eller ferske spor:

«Dersom patruljen har tid og anledning til å ringe jurist, bør jourhavende jurist gjennomgående kontaktes for beslutning.»

På annet sted i retningslinjene er det gitt et direkte pålegg om å kontakte påtalemyndigheten i politiet «for beslutning om videre etterforskning i form av tvangsmiddelbruk» dersom patruljene kommer over straffbare forhold som gir grunnlag for mistanke om ytterligere narkotikalovbrudd.

En slik fremgangsmåte er ikke i overensstemmelse med gjeldende straffeprosesslov og kan heller ikke forankres i Riksadvokatens brev av 9. april.

Det er da med en viss undring man kan lese i de dokumentene som Politidirektoratet sendte ut 2. juli i år, at retningslinjene har vært forelagt Riksadvokaten, som ikke har hatt merknader til dem.

Konsekvenser av misforståelsen

Etter pålegg fra Riksadvokaten har statsadvokatene over hele landet, som et ledd i fagledelsen av politiet, undersøkt om dagens praktisering av ransakingsreglene avviker fra føringene som ble gitt i brevet av 9. april.

I Oslo og Øst politidistrikter hersker det nå stor usikkerhet både hos polititjenestepersonell og hos påtalejuristene med hensyn til hvem som har kompetanse til å beslutte ransaking.

Av Oslo statsadvokatembeters rapport av 1. oktober fremgår det at det i landets to største politidistrikter, Oslo og Øst politidistrikter, nå hersker stor usikkerhet både hos polititjenestepersonell og hos påtalejuristene med hensyn til hvem som har kompetanse til å beslutte ransaking.

Etter det opplyste er situasjonen nå den at polititjenestepersoner ikke tør ransake på grunnlag av ferske spor og fersk gjerning, og at antall henvendelser til jourhavende påtalejurist har økt betraktelig.

Jourhavende påtalejurist viker ofte tilbake for å fatte beslutning om ransaking.

En slik passivitet i bekjempelsen av narkotikakriminaliteten er ikke helt uventet all den stund Riksadvokatens brev av 9. april ble avsluttet med en påminnelse om det personlige straffansvaret som den enkelte medarbeider i politiet kan pådra seg for tjenestefeil i tilknytning til tvangsmiddelbruk.

Behov for klargjøring

Det er viktig at politiets medarbeidere – både jurister og politiutdannet personell – følger straffeprosesslovens regler om tvangsmiddelbruk.

Prinsippet om en fremskutt og integrert påtalemyndighet i politiet er vel og bra. Men polititjenestepersoners lovbestemte kompetanse til å beslutte tvangsmidler er ikke endret gjennom direktivene gitt i brevet av 9. april eller ved de etterfølgende retningslinjene gitt av Politidirektoratet.

Og for ordens skyld: Kompetansereglene er de samme enten det gjelder strafforfølgning av narkotikakriminalitet eller annen kriminalitet.