Unødvendige sleivspark
I februarutgaven av Politiforum under vignetten «Arne meinar», omtaler Arne Johannessen en sak der en polititjenestemann fra Telemark ble frikjent i Lagmannsretten etter en pågripelse med tragisk utfall.
Johannessen skriver: «Det er eit paradoks at det er fagforeininga som må driva det meste av personalomsorga og støtta i denne type saker». Han spør om ikke en bør «forventa meir enn det me har sett i mange saker, og no sist i denne saka frå Telemark?»
Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva Arne Johannessen sikter til. Sett fra mitt ståsted opplever jeg at det tegnes et helt uriktig bilde av forholdene i denne konkrete saken.
Som nærmeste ledere føler vi selv at vi har gjort mye for at den aktuelle polititjenestemannen skal føle seg godt ivaretatt. Vi har hatt en løpende kontakt og oppfølging, og har tilrettelagt tjenesten etter beste evne. Vi har hatt mange samtaler gjennom hele den lange perioden saken har foregått. Ved flere anledninger har polititjenestemannen takket oss ettertrykkelig for den støtten han har fått.
Vi kan helt sikkert yte enda bedre personalomsorg, både i denne saken og generelt i politiet. Jeg spør meg likevel hva som er poenget med den typen sleivspark som Arne Johannesen kommer med her. Jeg føler at kritikken treffer tilfeldig og urettferdig, i en viktig og krevende sak.
