Tryggest uten bevæpning

Hamar Arbeiderblads syn på temaet om permanent bevæpning av norsk politi har vært kjent for oss i politiet lenge. Avisens redaktør har ved flere anledninger fremmet synet om at norsk politi bør være ubevæpnet, de har endog krydret synet sitt ved å vise til enkelthendelser med vådeskudd i politiet

Det er merkelig hvordan enkeltepisoder i noen sammenhenger kan brukes for å fremme et syn, mens det i andre sammenheng helst ikke bør nevnes.

Spørsmålet om permanent bevæpning av norsk politi er viktig – så viktig at Politiets Fellesforbund (PF) er godt fornøyd med at det nå er nedsatt et offentlig utvalg som skal utrede saken grundig. Bevæpningsutvalget skal levere sin innstilling 1. mars neste år.

PF innlandet er enig med Hamar Arbeiderblad i at enkelthendelser ikke bør føre til endring av praksis uten nøye vurdering.

Vi er derimot ikke enig i at vi ikke skal lytte til de som har førstehånds kunnskap om temaet – «de som har skoa på».

Her kan det nevnes at fire av de mest alvorlige hendelsene i Politi-Norge hvor tjenestemenn er blitt beskutt eller truet med våpen det siste året, har skjedd i Innlandet politidistrikt.

I to av tilfellene medførte det alvorlig personskade på to av våre medlemmer og i ett tilfelle ble en gjerningsperson skutt etter først å ha skutt mot politiet.

I tillegg har vi hatt en rekke bevæpninger i saker som er knyttet til rus og psykiatri. Ut fra nevnte forhold har vi mange medlemmer som «har hatt skoa på» det siste året.

Vi i Politiets Fellesforbund har i liten grad vist til enkelthendelser når vi har argumentert for permanent bevæpning av norsk politi. Vi har basert vår argumentasjon på trusselbildet og utviklingen i samfunnet.

Vår tilnærming til spørsmålet er videre basert på tilbakemeldinger vi har fått fra våre tjenestemenn- og kvinner i den spisse enden av samfunnsoppdraget.

Når Hamar Arbeiderblad nå gjør et nummer av at vi ikke skal ta hensyn til politiførstebetjent Erik Bjerkaas' opplevelser som Politiforum skrev om i siste utgave, og hans vurderinger i denne saken finner vi det i beste fall underlig.

Hvorfor skal vi ikke høre på våre kollegaer som har stått i første linje og opplevd å bli skutt på i tjeneste. I sitt arbeid for å opprettholde trygghet for oss andre som sitter bak et skrivebord og mener mye.

Trygghet uten bevæpning? Vi bare spør.....