Skulle egentlig bli trailersjåfør

Navn: Roar Fosse

Alder: 53

 – Hvorfor ville du bli politi?

– Jeg ville egentlig bli trailersjåfør he he, så yrkesvalget mitt var nok litt tilfeldig. En kveld da jeg tjenestegjorde i forsvaret var det noen medsoldater som hold på å fylle ut søknadspapirer til Politihøgskolen. Da tenkte jeg at det sikkert ikke var en dum idè, sier PF-topp Roar Fosse.

Motivasjonen hans til yrket kom nok etter hvert.

– Jeg var bare 20 år gammel da jeg begynte på PHS, og har ikke på et eneste tidspunkt angret på yrkesvalget mitt. Muligheten til å kunne utgjøre en forskjell i menneskers liv når de opplever vanskelige ting i livene sine, har nok vært den viktigste driveren for meg. 

– Hva er ditt beste minne fra studietiden?

– Jeg lyger hvis jeg ikke sier festene vi arrangerte i Industrigata og i Eckerbergs gate. Den gangen hadde Politihøgskolen internater for politistudentene, der vi stort sett regjerte grunnen alene. Livsvarige vennskap utviklet seg i dette miljøet.

– I tillegg kan jeg nevne revyen vi satte opp - «Endelig Høg», som fikk terningkast 3 i Aftenpostens anmeldelse - og ikke minst leiroppholdene i Odalen. Jeg var nok en skippertaksstudent, så eksamensperiodene var så hektiske at jeg tror jeg har fortrengt mye av det. Men det gikk bra. 🙂

– Hva er det beste rådet du har fått?

– Jeg vet ikke om det er et råd, men en god kollega fortalte meg tidlig i min politikarriere at det fineste ordet som finnes er «raushet». Det er et ord - kanskje mer en bevissthet som jeg har tatt med meg gjennom livet.

– For meg betyr det rett og slett at man gir av seg selv uten å forvente noe tilbake - at det ikke er et pluss-minusregnskap mellom oss mennesker. Raushet er toleranse og respekt for ulikhet. Det kan være raushet med tid, penger, ressurser, tjenester og så videre.

– Min erfaring er at raushet avvæpner,- raushet gleder mennesker,- raushet får folk til å slappe av - og raushet er aller best for en selv. Når ting er vanskelig, prøver jeg å minne meg selv på dette. Med ett unntak. raushet har ikke plass i forhandlinger for medlemmene våre. Det har mest betydning i mellommenneskelige relasjoner. 

– Hvem beundrer du mest i politiet og hvorfor?

– Jeg beundrer mange i politiet; småbarnsforeldre som skal på jobb på julekvelden og lurer på hvordan julen skal bli for barna. Etterforskerne som i friperiodene sine ikke klarer å ta tankene bort fra en økende innkurv i BL.

– Ledere som løper mellom budsjettmøter og ansettelsesprosesser, og vet at de burde bruke mer tid på relasjonsledelse, men tiden strekker ikke til. Det er enormt mange politiansatte som strekker seg til det ytterste hver eneste dag, med den visshet at de skal gjøre det samme neste dag.

– Det er enormt beundringsverdig, og er mye av grunnen til at jeg har vært tillitsvalgt i så mange år. Å jobbe for medlemmene våre sine arbeidsvilkår er det viktigste jeg kan bidra med nå. 

– Hvilken feil har du lært mest av?

– Jeg har holdt mange foredrag opp gjennom årene - både i politisammenheng og som tillitsvalgt. Ofte om temaer som jeg kan godt, men noen ganger om temaer jeg kan godt nok til å flyte sånn noen lunde.

– Jeg har gått på noen blemmer der jeg har holdt innlegg i sistnevnte kategori i èn gruppe, og det har gått helt fint. Når jeg da har fått en ny invitasjon til å snakke om samme tema, skal man aldri tenke at det gikk bra sist,- for det avhenger av publikummet ditt.

– Lærdommen er: kjenn ditt publikum. Vit hva de kan. Vit hva de forventer. Noen tilhørergrupper krever mer av deg enn andre. 

– Hvorfor ble du nestleder i Politiets Fellesforbund?

– Jeg hadde vært forhandlingssjef i ni år på det tidspunktet, og var i gang med en tankeprosess om hva jeg skulle bli når jeg ble voksen. Forhandlingssjefsrollen er en krevende rolle, og jeg hadde lyst til å gi meg før andre mente at jeg burde gi meg.

– Da jeg ble forespurt om å stille meg til disposisjon for nestledervervet falt brikkene på plass for meg. Det er en helt annen jobb med nye spennende oppgaver og utfordringer, samtidig som jeg fikk muligheten til å fortsette å jobbe i en organisasjon som jeg verdsetter svært høyt.

– Hvis du var justisminister for en dag – hva ville du gjort?

– Jeg ville ha vært nysgjerrig på Politiets Fellesforbunds forslag til ny budsjettmodell for politiet, der det er de reelle behovene som danner grunnlag for budsjettering. Politiet bør økonomistyres på bemanning. Jeg ville satt av tid til å lytte særskilt til Unn Alma Skatvold. Hun representerer brorparten av de ansatte, og har et unikt innblikk i etatens utfordringer. 

– Dersom du kunne gått tilbake i tid: hva ville du sagt til deg selv da du var 20 år gammel?

– Bare drit i å prøve å slutte å snuse.