Tilbake til politiet

9. september i fjor krasjet han politimotorsykkelen og svevde mellom liv og død i dagene som fulgte. Han overlevde, men endte opp i rullestol med brukket rygg. For mange hadde det vært å sette kroken på døra tilbake til jobben.

Men etter omfattende trening og behandling på både Sunnaas og Cato-senteret rullet Ole Trillhus inn på Operasjonssentralen i Søndre Buskerud politidistrikt i august. Klar til å fortsette politikarrieren, om enn i litt andre former enn før.

Som å komme hjem

Sist Politiforum skrev om Trillhus var han under opptrening på Sunnaas. I februar var det mer et ønske å komme tilbake til politiet. Nå har ønsket blitt oppfylt, og jobben i politiet et faktum.

- Vissheten om at jeg var ønsket tilbake på jobb i politiet har vært meget tydelig fra både min arbeidsgiver og alle mine kollegaer fra første stund. Selvsagt har det vært med på å fjerne utryggheten jeg kunne ha følt i forhold til en jobb. Et liv på uførepensjon var jo ikke akkurat det jeg drømte om, sier Trillhus.

Etter å ha vært i andre miljøer det siste året, er selve «stammespråket» - politi­sjargongen noe av det han har savnet mest med politiet.

- Å komme tilbake til mine gode kolleger her i Drammen har nesten vært som å komme hjem igjen, sier Trillhus.

Han er synlig takknemmelig for all støtte underveis og mottagelse når han kom tilbake.

- Arbeidsgiver har latt meg velge hva slags type jobb jeg ville ha for å få meg raskt tilbake og for at jeg skal trives. De har rett og slett vært veldig lydhøre for mine ønsker. Og også sideordnede kolleger har vært tydelige i sin støtte når jeg uttrykte ønske om å komme tilbake til Operasjonssentralen, sier Trillhus.

Han har tidligere hatt et vikariat der, og slik sett var han ferdig trenet på den hektiske og viktige jobben som ventet der.

- Det har vært en lettelse å kunne føle meg så velkommen. Og til en jobb hvor jeg ikke bare var plassert bort på et kontor uten meningsfylt innhold. Her føler jeg at jeg virkelig gjør en real jobb, sier Trillhus.

Og siden politihuset er nytt og oppført etter normer for statlige bygg, har det kun vært nødvendig med noen få tilpasninger for at Trillhus skal kunne gjøre jobben.

- Nå har jeg til og med bedre parkeringsplass enn politimester Christine Fossen, sier Trillhus og gliser bredt.

Snart på veien igjen

Og snart er Trillhus ute på veien med egen motor igjen. I bestilling er en Mercedes Sprinter tilpasset hans behov. Med plass til hele familien.

- Det blir en frihet. Ja jeg gleder meg som en unge til å kunne reise ut uten å være avhengig av andre og ta del i familiesyslene. Og til å trene når jeg vil, hvor jeg vil og med hvem jeg vil. Alle de tingene som før var en selvfølge som å ta med familien, stikke innom jobben for en kaffe og besøke venner. Og så kan jeg dra opp til Svein (Johansen, kollegaen som også havnet på Sunnaas i fjor etter en skjebnesvanger krasj på hodet inn i en møtende bil red. anm.) igjen.

Politiet som arbeidsgiver

- Ja, jeg har vært veldig heldig med arbeidsgiver. Jeg tror mange i politi­distriktsledelsen rundt om i landet kan lære mye av hvordan Søndre Buskerud ledes. Holdningen fra arbeidsgivere på alle nivå er unik, og noe som smitter over på mine kolleger også, sier Trillhus fornøyd.

Under opptreningen møtte han kolleger som også satt i rullestol, men som på ingen måte erfarte den samme støtte og oppmerksomhet fra både arbeidsgiver og kolleger.

- Oppe i all positivitet jeg har blitt møtt med, har det vært skuffende å høre at andre blåskjorter fra store politi­distrikt ikke har kunnet tilby det samme opplegget som Søndre Buskerud. Her opplever jeg et nettverk hvor empati og omsorg er helt unik. Du må få med at jeg er veldig takknemmelig for den oppfølging jeg har fått, sier Trillhus fra sin plass bak PC-skjermene som operatør på operasjonssentralen.

- Egentlig skulle jeg hatt uniformen på, men den har blitt litt for trang. Men det skal jeg gjøre noe med, sier han med et smil.

Han forteller om et storsinnet engasjement fra første stund etter ulykken. Alt fra at kolleger møtte opp hjemme for å hjelpe kone og barn med hagearbeid og vedsjauing, til en utstrakt besøkstjeneste som før jul toppet seg. De som førte «besøksprotokollen» her på politihuset regulerte besøkene slik at ikke alle skulle komme på samme tid. Det resulterte at det før jul var 14 dagers venteliste for å besøke meg på Sunnaas. Og mens jeg var sykemeldt, fikk jeg lønnsopprykk til PB3. I dag blir jeg kjørt til og fra jobb av kolleger som sier at de gjerne vil hjelpe, sier Trillhus og kan ikke få fullrost sine kolleger nok. Han blir avbrutt av en kollega på operasjons­sentralen som utbryter:

- Vi krangler jo om å få kjøre deg.

Fantastisk kone

Når vi kommer inn på de der hjemme, kommer følelsene tydelig frem.

- Jeg har levd, og lever fremdeles veldig på kona. Hjelpen jeg har fått av henne er helt fantasisk, sier Trillhus og blir litt stille før han fortsetter.

- Hun har kanskje hatt en tøffere periode enn meg. Egenlig har hun vært helt enorm. Vi har begge vært nødt til å omstille oss, og vi har lært hverandre å kjenne på en annen måte. Jeg tror f­aktisk forholdet oss imellom har blitt mye s­terkere nå, sier Trilhus åpenhjertig.

Noe av det han savner mest er å bytte bleier på minstejenta, og å kunne bøye seg ned for å hjelpe barna hjemme. Og til å hjelpe til med husvasken, sier han med et smil. Vel vitende om at andre b­arskinger i blå skjorte nok vil riste stille på hodet over akkurat det savnet.

Kvaliteter med politiet

Å ligge nede med brukket rygg er ikke bare et begrep for Ole Trillhus. For mange ville en slik situasjon vært ensbetydende med et farvel til arbeidskolleger og arbeidsplass.

- Slik jeg har opplevd arbeidsgiver og kolleger kunne jeg ikke tenkt meg å bytte jobb eller distrikt. Plutselig blir lønn mindre viktig. Fra første stund har jeg opplevd en veldig stor grad av jobbtrygghet, og genuin medmenneskelighet og interesse for meg og mine utfordringer, sier Trillhus som blir avbrutt under intervjuet av en kvinnelig kollega som med saftig smellkyss på kinnet ønsker han hjertelig velkommen tilbake.

- Ja, det har blitt mye klemming. Der er ett eller annet med en mann i rullestol. Hva det er, vet jeg ikke, men faktum er at jeg får mye hyggelig oppmerksomhet. Det å komme tilbake til politiet var aldri noe jeg gruet meg til. Gjennom alle besøk og samtaler med arbeidsgiver og kolleger har jeg så til de grader følt meg verdsatt. Det er vanskelig å sette ord på hvor velkommen jeg følte meg. Jeg var ikke klar over at jeg hadde så mange folk som satte pris på meg, sier Trillhus entusiastisk.

Skryt til advokaten

Trillhus skamroser advokaten han fikk gjennom medlemskapet i Politiets Fellesforbund.

- Terje Scavenius har vært utrolig bra å støtte seg på. Ved siden av at han er en ekspert på erstatningsdrett, har jeg hatt god nytte av han som veileder og tilrette­legger opp mot en helt ukjent verden med søknader i et papirbyråkrati hos trygdevesen, hjelpemiddelsentral og forsikringsselskap. Han har hjulpet meg med å få en egen koordinator i kommunen, og han har engasjert seg i forhold til hjelpemidler som jeg ikke får grunnet at jeg for gammel, sier Trillhus.

Han har opplevd at han er for gammel i en alder av 33 (!) i forhold til å få støtte til utstyr som håndsykkel, sitski og piggkjelke.

- Dette er sårt. Det er ikke bare jeg, men også ungene mine får et handikap fordi at jeg har et handikap når jeg ikke kan følge de på ski eller i skiløypa. Det tiltross for at hjelpemidlene er tilgjengelige, men for kostbare å kjøpe inn på mitt private budsjett, sier Trillhus.

Som forteller at advokat Scavenius har gitt han ærlige tilbakemeldinger hvis jeg vil for mye.

- Scavenius har vært veldig opptatt av å få meg til å fokusere på at jeg skal ha tid til familien, og ikke ta løs som om jeg ikke hadde et handikap. Sammenlignet med før tar alt mer tid nå. En 5-minutters dusj tar fort en time, sier Trillhus. Synlig fornøyd med sin juridiske våpenbror.

- Opptatt av mine medarbeidere

- I tiden jeg har vært politimester her har jeg hele tiden vært opptatt av med­arbeiderne mine, av å gi omsorg og gi sterke signaler om at vi bryr oss, sier politi­mester Christine Fossen i en kommentar til all rosen fra Trillhus. Selv er hun kjent for å være raus med klemmer og for å skryte av sine med­arbeidere. Og ikke minst for å gi hyggelige tilbakemeldinger.

- Det gjorde et personlig sterkt inntrykk på meg da Ole Trillhus ble skadet, og det var grusomt da han svevde mellom liv og død. Nå er jeg bare glad for at han er tilbake til oss, så positiv og glad han er. Slikt gjør noe med oss. Det var aldri noe tema om at Ole ikke skulle tilbake. Vi hadde en medarbeider som ble skadet i tjenesten, da har vi et helt selvstendig ansvar, sier Fossen.

Hun mener det er en viktig del av det å være leder det å bry seg om sine medarbeidere.

- Jeg vil at mine mellomledere bryr seg om sine ansatte. Det er viktig at folk har det godt med seg selv. Har de det vanskelig skal vi forsøke å hjelpe de. En ting er å være politi, men vi skal også håndtere den medmenneskelige biten av å være arbeidsgiver for våre ansatte, sier Fossen.

Selv har hun fått utelukkende positive kommentarer på at hun tør vise følelser i det offentlige rom.

- En dyktig politimann

- Det har vært en kultur hos oss at vi prøver å legge forholdene til rette for våre ansatte når det er behov for det. Jeg ser at Ole gjør en manns jobb på operasjonssentralen og at han er en dyktig politimann. Hos oss er raske hoder mer viktig enn raske bein. Handikapet er overhodet ikke noe hinder for jobben han gjør på operasjonssentralen. Hvis han ønsker å ha sin karrieremessige fremtid hos oss, er vi klare på at vi skal legge til rette for det i den stillingsbrøken han selv ønsker, sier politioverbetjent Jon Sverre Thorset som er seksjonsleder på Fellesoperativ enhet i Søndre Buskerud.

- At Ole velger å jobbe og komme tilbake til politiet i stedet for et liv på trygd viser at det er en mann med guts. Dette synes jeg er prisverdig. Selv tenker vi i de baner at vi skal ta vare på våre folk og ikke stå i veien når de vil en innsats, sier Thorset.