Politiet svikter

Utfordringer knyttet til etterforskningsfaget blir nå hyppig diskutert i media. Dagbladets artikkelserie «Politiet svikter» av 14. november 2014 og NRKs nettartikkel «Ingen vil bli etterforsker» av 8. november 2014 er eksempler. Artiklene beskriver et fagfelt med store problemer og pensjonerte eller avgåtte ledere, og fagpersoner uttaler seg om etatens tilstand og skisserer løsninger for fremtiden.

Beskrivelsene er ikke ukjente for oss innen etterforskningsfaget. Riksadvokatens rundskriv nummer 1, i perioden 2012-2014 trekker frem viktigheten av å satse på etterforskning. Tildelingsbrevene fra Justisdepartementet til Politidirektoratet (POD) i 2013 og 2014 sier det samme.

Bare i 2013 ble det foretatt to store utredninger: «Avhørsmetodikk i politiet» av Riksadvokaten og «Etterforskningen i politiet 2013» av POD. Etatens fremste ressurspersoner medvirket til utredningene og mange konkrete tiltak ble foreslått.

Tilbake til utgangspunktet med gamle helter og overskrifter som «Politiet svikter». Avisartiklene gir ikke et riktig og helhetlig bilde av etterforskning i politiet. Samfunnet og politiet har utviklet seg mye bare i løpet av de siste 10 årene og endringene har medvirket til utfordringene. Løsninger som å kvitte seg med alle ledere for å «bli kvitt udugeligheten i politiet» er for enkle. Vi ønsker som ansatte å bidra til å peke ut riktig retning fremfor å peke på hvem som «har skylden».

LES OGSÅ: ETTERFORSKNINGENS ONDE SIRKEL

Endringer med betydning

Politiet opplever langt høyere beviskrav fra alle aktører i strafferettssystemet enn tidligere. Aktive politijurister, forsvarere og sakkyndige bidrar til at hver stein i etterforskningen snus. Økt rettssikkerhet for individet har omkostninger.

Teknologisk utvikling gir politiet muligheter og utfordringer. Mengden informasjon som kan, og må, innhentes for å belyse sakene øker voldsomt.

Kompleks og godt organisert kriminalitet med profesjonelle aktører og internasjonale forgreininger medfører økt behov for etterforskning på tvers av distrikt og landegrenser.

Innføringen av to-instanssystemet har slik vi ser det skapt langt større ressursutfordringer for spesialetterforskningsenhetene enn noen reform eller endring innen selve politiet. I dagens straffesaker kan det gå tre år fra gjerning til endelig domsavsigelse og nye etterforskningsskritt må foretas fortløpende.

Norsk politi har et operativt fokus. I oppfølgningen av 22. juli har stabskontorer, beredskapssenter, operasjonssentraler og spesialtrent innsatspersonell hatt det foreløpige fokus. Dette er for snevert for oss med etterforskningsansvar. Hva skjer dersom scenarioet er annerledes og gjerningsmannen/-ene ikke umiddelbart blir pågrepet? Vil fokus da være på spesialtrent innsatspersonell?

Lav oppmerksomhet rundt etterforskningsfaget har ført til aksept for høy saksbehandlingstid. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid på 119 dager og oppklaringsprosent på 38,3 for forbrytelser står ikke i forhold til publikums, samfunnets eller våre etterforskeres forventninger til politiet.

Hvordan møtes endringene?

Det har aldri vært flere spesialiserte etterforskningsmetoder enn i dag. Ved eget etterforskningsavsnitt har vi analytikere, spesialister på inndragning av økonomisk utbytte, særutdannede loggførere, etterforskere øremerket ledelse og drift av den skjulte etterforskningsfasen, straffesakskontor og faste opplæringsansvarlige. Vi er ikke unike.

Denne utviklingen ser vi i de aller fleste etterforskningsenheter og distrikter. Utviklingen kommer ikke som følge av sentrale føringer eller utdannelsesplaner, men av ildsjelers engasjement på lokalt plan.

Ressursutfordringer har også medført andre endringer. Etterforskere jobber nå ofte dagtid og ikke turnus. Stadig flere etterforskningsenheter har fjernet krav og mulighet for etterforskere til å ta våpengodkjenninger. Operative gjøremål outsources til operativt personell. I sum har etterforskningsjobben blitt en kontorjobb. Arbeidet er blitt mer ensformig og flere mener de er redusert til «saksbehandlere».

Hva må gjøres?

• Sentral styring:

POD må i større grad ta tak i utviklingen av etterforskningsfaget. Utviklingen må være nasjonal, kunnskapsstyrt og strategisk. Det må være overordnede føringer for etterforskning som sikrer lik tjenesteutførelse i forskjellige distrikt. Det må settes minimumsstandarder for etterforskningsfaget.

• Utdanning og kompetanseplaner:

PHS må som følge av overordnede føringer sørge for sentralt initierte utdanninger, med etterfølgende sertifiseringsordninger for personell som er tiltenkt spesielle oppgaver eller roller. PHS må ha et overordnet ansvar for kurs og utdanninger som må gjennomføres i distrikt/særorgan. Den enkelte enhets utvikling/utdannelsessansvar må være sentralt avklart. Noen etterforskningsenheter tar i dag stort ansvar for utdanning av etterforskningspersonell. Andre gjør det ikke. Mangel på system og helhetstenking har dermed ført til at enkelte bare «kjøper» ferdig utdannede tjenestemenn og kvinner fremfor å bidra til kompetanseutvikling innen etterforskningsfaget.

Det må være et krav om kompetanseplaner innen etterforskning. Planene må være sentralt forankret, helhetlige og ivareta kravene til både generell og spesialisert etterforskning. Medarbeiderne skal se hvilke muligheter og begrensinger de har innen fagfeltet.

• Lønn:

Det må innføres en sentral kompetansebasert lønnspolitikk. Kompetanseplaner og stillingsinstrukser må gjenspeile «nivåene» innen etterforskningsfaget. Lønn må gjenspeile ferdighetene som kreves hos den enkelte. Etterforskningslønnen må være konkurransedyktig i forhold til mannskaper i operativ tjeneste.

• Øvelser:

Det må komme krav om at etterforskningsfaget øver og trener. Etterforskningsfaget trener utelukkende i reell oppdragsløsning. Det avholdes nasjonale storøvelser hvor «alle» operative disipliner samtrener. Etterforskningselementet er ofte ikke del av øvelsene tross at nær samtlige scenarioer er hendelser som skal etterforskes i det virkelige liv.

• Spissede fagmiljø

Spissede fagmiljøer med etterforskningsledelse, utbytteteam, analytikere og straffesakskontor må dyrkes frem og ivaretas i alle politidistrikter. Dette må være et lokalt ansvar. Ved større etterforskninger er vi avhengige av slike fagmiljø for å sikre etterforskning av god kvalitet.

• Handlingsplikt og beredskap

Alle polititjenestepersoner har handlingsplikt jf. politiinstruksen § 6-2. Operative gjøremål er en vesentlig del av grunnutdanningen ved PHS og burde være selvsagte for alle politiutdannede i etaten. 48 timer trening per år er ikke mye.

• Etterforskning og ressurs/kapasitet

Etterforskning måles etter restanser og saksbehandlingstid. Straffesaksbehandling er et av få områder i norsk politi hvor man ut i fra historiske tall kan beregne tilstrekkelig kapasitet innen etterforskning. Dette har aldri blitt brukt som det verktøyet det er. Saksbehandlingstid på 119 dager for forbrytelser er ikke tilstrekkelig kapasitet.

Svarene er klare

POD har nå igjen nedsatt en arbeidsgruppe som skal komme med konkrete tiltak for å bedre etterforskningskvaliteten.

Slik vi ser det er døren sparket inn for lenge siden og svarene ligger klare i rommet. Våre forslag til tiltak avviker ikke vesentlig fra det som fremkommer i PODs egen utredning «Etterforskning i politiet» av 2013. Kortversjonen er at politiets ledelse må ta styring og prioritere fagområdet med kompetanseutvikling og økte ressurser til personell og lønn.

Vi har fått med oss at Justisministeren, Riksadvokaten og Politidirektøren er samstemte om at økt beredskap ikke må gå på bekostning av etterforskning i politiet. Vi gleder oss til å se hva justisministeren mener «robust» etterforskning er i praksis og ønsker POD lykke til med utredningen.