Alene mot machetemannen

Ytterst på en kai i et hytteområde i Sveio står en krokbøyd mann og kaster opp. I hånda holder han en machete med et knivblad som senere blir målt til 45,7 centimeter.

En gruppe mennesker observerer opptrinnet i relativ trygghet, stående halvveis i skjul bak et nærliggende naust. De har sett den storvokste mannen gå fram og tilbake langs bryggekanten, og vekselvis peke machetebladet mot sin egen hals og mot den enslige politibetjenten som står sju-åtte meter unna.

Situasjonen er noe helt annet enn redningsoppdraget han rykket ut til få minutter tidligere. Nå eskalerer den raskt i helt feil retning.

Klokka er 19.30 lørdag 8. april 2023 når mannen løfter macheten i været og setter fart rett mot politibetjenten.

– Da tenker jeg; «nå går det til helvete».

Påskeaften 2023 var usedvanlig fin til Haugesund å være. Den ubarmhjertige vinden hadde løyet, sola skinte, og ute viste Vestlandet seg fra sin beste og mest naturskjønne side.

Politibetjent Aleksander brukte dagen sammen med sin to år gamle malinois Bruno, som han var i ferd med å trene opp til å bli patruljehund.

Mens Aleksander og Bruno trente, satt en 36 år gammel mann og ruset seg på store mengder LSD på en hytte noen kilometer unna.

Til retten skal 36-åringen senere forklare at han kjente på et sterkt nærvær av Gud og Jesus denne dagen, at han opplevde å være Messias, og tok LSD for å kjenne på den ekstra energien og kraften. 

Men i hytta følte han også at Satan var tilstedeværende og skulle ta ham.

Sterk rus og opplevd livsfare fikk 36-åringen til å pakke to macheter i en bag og gå ned til kaia like ved. Der skulle han etter planen bli plukket opp av en kamerat med båt.

På kaia ble 36-åringen observert av flere andre mennesker. De ble såpass bekymret over mannens adferd at de ringte 113.

Klokka var 19.15 da AMK-sentralen i Haugesund fikk inn en melding om at en person truet med å ta sitt eget liv på en kai i enden av Lyngholmveien i Sveio. Mannen ble beskrevet som ute av balanse.

Ut ifra meldingen tydet ingenting på at han skulle være til fare for andre.

Tilfeldighetenes spill

Tilfeldighetene ville det slik at Aleksander og Bruno – dette er ikke deres virkelige navn – befant seg bare en kort kjøretur unna den avsidesliggende kaia. 

Tilfeldighetene ville det også slik at Aleksanders makker var syk denne dagen, og politibetjenten rykket derfor ut alene.

Normalt ville han avventet støtte fra patruljen som ble sendt ut fra Haugesund, en halvtimes kjøring unna. Men oppdragets karakter, og meldingen om at brannvesenet også var på plass, gjorde at Aleksander likevel vurderte det som forsvarlig å rykke ut alene.

Han visste ikke da at de to frivillige brannmannskapene på stedet – en vaktmester og en bilselger – hverken hadde med seg bil eller annet utstyr.

Klokka var 19.27 da han parkerte patruljebilen noen titalls meter oppi veien for kaia. 

Ytterst på kaikanten sto 36-åringen og skrek.

– Min situasjonsforståelse stemte ikke med det jeg ble møtt med da jeg kom fram. En brannmann fortalte meg at mannen hadde stått på bryggekanten hele tiden, og at han hadde vært veldig sint. Adferden eskalerte da han så meg, sier Aleksander.

Senere sa 36-åringen i retten at han følte seg truet da politiet kom, og mente at Aleksander ikke identifiserte seg som politi da han kom til stedet.

– Det var ikke noe tema i retten, for jeg kjørte uniformert politibil og bar uniform, sier Aleksander.

På kaia opplevde politibetjenten at 36-åringen snakket usammenhengende, men likevel var tydelig i sin trussel om at han ville hoppe på sjøen dersom Aleksander kom nærmere. Forsøkene på dialog og tilnærmelser var forgjeves.

Så løp mannen rundt hjørnet på et naust. Aleksander og brannmennene bevegde seg nærmere kaia for å ikke miste ham av syne. 

Situasjonen var uoversiktlig, og de holdt derfor også litt avstand.

Plutselig dukket 36-åringen opp igjen, med en machete i hånda.

– Han kom ganske bestemt og målrettet gående mot oss, og var vill i blikket. Da endret situasjonen seg totalt. Jeg har bakgrunn fra UEH og vet at kniv er noe av det farligste vi møter, sier politibetjenten.

Ryggmargsrefleksen hans var å ta ut avstand, men de to frivillige brannmennene frøs og ble stående – selv om Aleksander ba dem om å trekke seg unna. Samtidig sto det en gruppe sivile og fulgte med.

– Jeg ble fastlåst i situasjonen, sier Aleksander.

Han meldte straks inn på sambandet, og fikk bevæpningstillatelse fra operasjonsleder.

– Men jeg kunne ikke forlate situasjonen og løpe 50 meter til bilen for å hente våpenet. Jeg måtte bli stående og forsøke å deeskalere situasjonen med stemmebruk, sier politibetjenten.

På kaia gikk 36-åringen fram og tilbake, og vekslet på å rette macheten mot seg selv og mot Aleksander.

– Han slapp meg aldri av syne, sier politibetjenten.

Aleksander hadde løsnet sikkerhetsbøylen på elektrosjokkvåpenet, men unnlot å trekke det for å unngå å eskalere situasjonen. 

Foran seg så han den røslige mannen med macheten krøke seg sammen og kaste opp på kaikanten.

Metall mot metall

I retten har 36-åringen senere sagt at han ikke husker hva som skjedde i sekundene etter at han kastet opp. Nesten to år senere husker politibetjent Aleksander detaljene som det var i går.

Han kan peke ut nøyaktig hvor han sto da 36-åringen løftet macheten og beinet forbi brannmennene og rett mot ham. 

Han husker hvordan han begynte å rygge bakover samtidig som han trakk elektrosjokkvåpenet. 

At han ikke hadde tid til å sikte, men bare avfyrte så snart han hadde fått rettet våpenet mot 36-åringen.

– Jeg ser at han blir smertepåvirket, men skuddet får ikke den virkningen jeg er ute etter. Den effekten som gjør at han faller sammen, sier politibetjenten.

Det er nå Aleksander tenker at det «går til helvete», før han treffer noe bak seg som han ikke er forberedt på.

Aleksander snur seg instinktivt mot hekken han har rygget inn i.

– Det neste jeg kjenner da, er at det smeller i vernevesten min.

Det er lyden av metall mot metall; macheten som treffer bare centimetere unna nedkanten av vesten, spjærer stoffet og lager en bulk i metallplata som beskytter magen hans.

Aleksander klarer å dytte 36-åringen unna, før han fyrer av det andre og siste skuddet på elektrosjokkvåpenet og gir kontinuerlig støt. Heller ikke nå lammes muskulaturen til 36-åringen, men smertene er så store at han siger sammen på bakken.

Der fortsetter 36-åringen å gjøre huggbevegelser med macheten, mens han sier at han skal drepe Aleksander. 

Med brannmennenes hjelp blir han overmannet.

Det hele er over på ti sekunder. Det som skal komme etterpå, tar to år.

Alle som begynner på Politihøgskolen (PHS), vet at de skal inn i et yrke som kan være risikofylt. 

Å forberede studentene på hva som venter ute i tjeneste er også noe skolen jobber med. Men er det mulig å fullt ut forberede seg på å stå i en situasjon som Aleksander sto i?

– Nei, det er ikke det. Vi får ikke forberedt studentene på absolutt alt, sier Per Bergsjø.

Som Aleksander, har også Bergsjø bakgrunn som hundefører. Nå jobber han som faglærer i patruljetjeneste på PHS i Stavern.

– Generelt ønsker vi å forberede studentene best mulig på arbeidshverdagen de skal ut i. Studentene har for eksempel egne leksjoner med psykolog og politifaglærere med forskjellige temaer, om blant annet stressreaksjoner, sier Bergsjø.

Under det første studieåret gjennomfører de også flere praktiske oppgaver og øvelser.

– I den siste øvelsen i første studieår er studentene på «jobb», og får tildelt flere oppdrag etter hverandre. Her får de oppleve både fysisk og psykisk hva som skjer med kroppen når de kommer til et oppdrag med høy puls og stress. Det er store kontraster i oppdragene, som stiller krav til omstillingsevnen, sier Bergsjø.

En viktig del av øvelsen er at studentene skal være åpne og ærlige under briefingen i etterkant.

– De skal sette ord på opplevelsene og følelsene de kjente på under oppdragene. Briefingen er helt sentral for erfaringslæring og refleksjon over styrker og svakheter hos den enkelte student, sier han.

Hvordan studentene reagerer er personavhengig.

– Vi har hatt noen studenter som har fått litt ulike reaksjoner i forbindelse med øvelsen, og da er det ekstra viktig for oss faglærere å være tett på og gi disse studentene ekstra oppfølging, sier Bergsjø.

Fordi studentene er veldig forskjellige, har de ulik robusthet når det kommer til å takle stress og utfordringer.

– Flere av studentene fyller 20 år det året de begynner på PHS, og da er det begrenset hva de har av livserfaring. Så kan vi egentlig forberede dem på alt? Det kan vi egentlig ikke; igjen fordi det er så personavhengig hva de tar inn av opplevelser, og hvordan de føler og reagerer rundt det å kjenne på høy puls og stress, sier faglæreren.

Omsorgen fra sjefen

Politibetjent Aleksander var 22 år da han gikk inn dørene på PHS for første gang. Han ble tidlig bevisst på at han som polititjenestemann ville måtte håndtere ekstreme hendelser, og brukte tid på å lese seg opp på hvordan det ville være under og etter disse oppdragene.

– Som operativ politimann med mange års erfaring, visste jeg at jeg en dag kunne stå i en tøff situasjon. Jeg hadde gjort meg noen tanker om at jeg i så fall ønsket å komme raskt tilbake på jobb, sier han.

Påskeaften 2023 ble han kjørt tilbake til stasjonen av en innsatsleder som var veldig tydelig på at Aleksander der og da ikke fikk lov til å være alene. På vei inn ringte avsnittslederen og ga beskjed om at han ikke behøvde å møte opp på vakta dagen etter.

– Det gjorde veldig godt å få den telefonen så raskt, sier Aleksander.

Han insisterte imidlertid på å få komme på jobb.

– De imøtekom ønsket mitt, men sa at jeg måtte skjerme meg selv og at jeg ikke trengte å ta noen oppdrag. Det var veldig godt å bli møtt med en slik omtanke. Jeg merker også i dag, to år etterpå, at den graden av omsorg betyr mye for meg, sier politibetjenten.

Inne på stasjonen ventet debrief og rapportskriving. Der fikk han også sendt en melding hjem til samboeren og gitt beskjed om at han hadde stått i en alvorlig situasjon, men hadde det bra.

– Hun ble selvfølgelig bekymret, men har tillit til at jeg har det bra når jeg sier at jeg har det. Hun er jo sammen med en politimann, og vet hva jobben innebærer, sier Aleksander.

Sent på natt ble han kjørt hjem av en kollega, og gikk og la seg.

Møtet med datteren

Det var først dagen etter hendelsen at det virkelig sank inn for Aleksander hva han hadde vært involvert i. Første påskedag 2023 våknet han hjemme hos seg selv og samboeren.

– På morgenen møtte jeg datteren min, som da var fire måneder gammel. Hun skjønte selvfølgelig ingenting, men det var sterkt å møte henne. Da skjønte jeg at det ikke var så mange centimetere om å gjøre før hun hadde måtte vokse opp uten en far. Det var og er sterkt å tenke på, sier politibetjenten.

Marginene beskrives senere slik av retten:

«Et helt ukontrollert hugg med relativt stor kraft med en machete, som har et knivblad på 45,7 cm, mot overkroppen har potensiale til å medføre betydelige skader på vitale organer eller død for den som rammes. […] Det er særlig den tilfeldighet at macheten traff vernevesten politibetjent [Aleksander] hadde på seg som hindret et langt mer alvorlig utfall.»

– Umiddelbart etter hendelsen følte jeg på en veldig mestringsfølelse av at jeg hadde håndtert en slik farlig situasjon og ikke blitt skadd. Jeg sa lenge at grunnen til at det gikk så bra som det gikk, at jeg ikke frøs, var bakgrunnen min fra UEH, hvor vi har trent mye på knivtrusler. Og at jeg hadde hatt et snev av flaks, sier Aleksander.

I senere tid har han innsett at han hadde mye flaks.

– Det var bare et par centimeter igjen av den beskyttelsen jeg har. Det tok litt tid før det gikk opp for meg at jeg var livredd. Jeg frykta faktisk for livet.

Dagene og ukene gikk etter macheteangrepet. Så dukket det opp noe uventet inni Aleksander.

Aleksander var bevisst på at han både ønsket å være åpen om det som hadde skjedd, og at han skulle ta imot den hjelpen han kunne få. 

Kollegastøtteordningen var tidlig påkoblet, hans nærmeste ledere fulgte ham opp tett, og rett etter påsken var han i kontakt med fastlegen og bedriftshelsetjenesten.

Aleksander gruet seg imidlertid til han igjen kom til å havne i situasjoner med folk med kniv.

– Jeg trodde jeg kom til å få noen reaksjoner med den type oppdrag, men det kom aldri. Ikke lenge etterpå fikk jeg et nytt psykiatrioppdrag, hvor det var kniv involvert og grunnlag for bevæpning. Så løste jeg det oppdraget fint, og kjente ikke på noe. Det synes jeg var rart, sier politibetjenten, og legger til:

– Da jeg var på jobb følte jeg meg egentlig som jeg gjorde før hendelsen.

I mai 2023, omtrent halvannen måned etter macheteangrepet, skjedde det imidlertid noe uventet.

– Plutselig begynte jeg å få et veldig eksplosivt sinne. Jeg kunne gå fra null til hundre i raseri på helt bagatellmessige ting, uten at jeg skjønte hvorfor. Det kunne være at jeg kom hjem, så et kjøkkenskap stå åpent, og ble helt usaklig sint på grunn av det, sier Aleksander.

Han merket at sinneutbruddene ble hyppigere og hyppigere.

– Da ringte jeg sykepleieren på bedriftshelsetjenesten, og sa at det er noe som lugger. Hun fikk koblet på psykolog, som jeg gikk regelmessig til i en lang periode.

Bearbeidingen hos psykologen ga ham en forståelse for hvorfor ting var som de var.

– Det jeg var overrasket over, var jo at dette var reaksjoner på hendelsen, men at det aldri var et problem i tjenesten. Jeg var mest redd for at jeg plutselig skulle få et ukontrollert sinne i utøvelsen av politiyrket. Det hadde ikke sett bra ut, sier han.

Heldigvis, sier han, skjedde alltid raserianfallene når han var alene, og gikk ikke utover samboeren eller datteren. Men, som retten påpeker:

«I ettertid har politibetjent [Aleksanders] livskvalitet blitt påvirket i negativ retning. Han har klart å gå på jobb, men opplever at han i perioder har et uforklarlig sinne på fritiden.»

– Jeg har følt på en urettferdighet over at dette har påvirket meg i størst grad privat, heller enn på jobb. Sånn sett har det vært en større belastning enn det jeg leste meg opp på i forkant, sier Aleksander.

Å miste kontrollen

Hvilke mekanismer er det som slår inn når man reagerer sterkt såpass lenge etter en traumatisk hendelse? 

Politibetjent og psykolog Henrik Storjord Ramstad tror det handler om følelsen av å miste kontroll.

– For oss mennesker er det viktig å ha kontroll. Så er det sånn at en stor del av politihverdagen består i å håndtere uforutsette hendelser. Da kan nervesystemet bli tatt litt på senga, og man kan få følelsen av å ikke ha den kontrollen man tenker at man burde ha hatt, sier han.

Dette kan gi seg utslag i form av både nedstemthet, uro, sinne eller irritabilitet, avhengig av hva som har skjedd og hvem som er rammet.

– Hvordan man reagerer er individuelt. Det har mye med personlighet å gjøre, og hvilken ballast man har med seg fra tidligere. Men det er normalt å sove dårlig, ha dårlig matlyst, og å bli skvetten, årvåken og irritert. Dette er kroppen som forsøker å få utløp for det som har samlet seg i nervesystemet, sier Ramstad.

Disse reaksjonene kan oppleves som irrasjonelle og skape økt frustrasjon, og i verste fall bli selvforsterkende hvis de ikke tas tak i. Samtidig er de også vanskelige å unngå.

– En ting er å gå i terapi og bearbeide hendelsen og følelsene, men det er jo en etterforskningsjobb å forsøke å forstå hva som skal til for å unngå slike ettervirkninger. I politiet er vi veldig gode på å drille oss i ulike typer scenarier, men vi kan ikke fullt ut forberede oss på alt som kommer. En liten grad av usikkerhet må vi bare leve med, sier han.

Selv tror Ramstad det kan være verdt å bruke tid i «fredstid» på å forsøke å finne ut og forstå hvordan du som person reagerer i ulike settinger.

– Det kan gjøre ting enklere å håndtere, hvis du skulle havne i en ekstrem situasjon, sier han.

Sammenbrudd i tingretten

Psykologbehandlingene høsten 2023 bidro til at Aleksander får bukt med sinneutbruddene sine. Samtidig jobbet han som vanlig, uten å vite at det i retten senere skulle bli stilt spørsmål ved hvor ille han egentlig hadde det – fordi han ikke ble sykmeldt.

– Det opplevdes urettferdig. Men det ville ikke hjulpet meg å bli sykmeldt, da ville jeg bare hatt mer tid til å gruble, mener Aleksander.

I mars 2024 blir gjerningsmannen tiltalt for drapsforsøk og vold og trusler mot offentlig tjenesteperson, i tillegg til flere andre tiltalepunkter om oppbevaring av narkotika og ammunisjon. Saken blir berammet til Haugaland og Sunnhordland tingrett den første uka i juni 2024. Det trigget nye reaksjoner hos Aleksander.

– I perioden hvor hovedforhandlingen i tingretten nærmet seg, kom alt tilbake igjen, sier han.

Plutselig blusset det uforklarlige sinnet opp på ny.

– På en måte er det kanskje naturlig i en sånn setting, når alt skal opp igjen. Samtidig har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har vitnet i diverse saker i retten. Jeg føler jo nesten at jeg er på hjemmebane når jeg setter meg i en vitneboks, fordi jeg er så komfortabel med å skulle forklare hva som har skjedd, sier politibetjenten.

Å skulle vitne som fornærmet var imidlertid helt annerledes. Aleksander kjente på en veldig utmattelse allerede før rettssaken. Ønsket om å framstå troverdig og gjøre en god figur, slet ham ut.

– Det var mye tøffere enn jeg hadde forberedt meg på at det kom til å være, sier han.

– Jeg knakk fullstendig sammen etter at jeg hadde gitt formalia til dommeren. Jeg satte meg i stolen, og plutselig gråt jeg helt ukontrollert. 

I tingretten møtte Aleksander gjerningspersonen for første gang siden hendelsen. Da var det en trygghet å ha bistandsadvokaten ved sin side.

– Jeg er jo en operativ politimann med fysikken i orden. Da jeg gikk inn i tingretten og så tiltalte på avstand, var jeg veldig glad for å ha med bistandsadvokaten, ei sped dame på 1,60 med bein i nesa. Jeg følte en veldig trygghet i å ha henne sammen med meg, sier politibetjenten om bistandsadvokat Inger Marie Sunde.

Å forholde seg til gjerningspersonen gikk imidlertid helt fint.

– Han var ikke noe ufin eller ubehagelig, og synes sikkert det var like ekkelt å skulle møte meg, sier Aleksander.

I tingretten uttrykte mannen anger for det som hadde skjedd.

– Det er vondt å høre hvordan du har det. Jeg skulle ønske dette aldri hadde skjedd, sa 36-åringen direkte til Aleksander, ifølge NRK.

Politiforum har, gjennom mannens forsvarer, forsøkt å få en kommentar fra 36-åringen, uten å lykkes.

Dagen etter vitnemålet var Aleksander helt utslått. Samtidig begynte usikkerheten å gnage. Kom han til å bli trodd? Ville tiltalte bli dømt?

– Å stå i dette var også mye mer utfordrende enn jeg trodde, sier han.

– For meg, og sikkert for alle andre som vitner også, var det viktig at det ikke skulle bli bagatellisert eller tatt lett på. Siktelsen om drapsforsøk var alvorlig, men jeg har vært lenge nok i gamet til å vite at det ikke nødvendigvis skal så mye til før det oppstår tvil og blir en mildere straff, fortsetter, politibetjenten.

En enstemmig tingrett var imidlertid ikke i tvil. Tre uker senere ble 36-åringen dømt på alle tiltalepunktene, herunder seks års fengsel for drapsforsøk. 

Mannen nekter imidlertid for å ha forsøkt å drepe politibetjenten, og anker dommen om drapsforsøk.

– Jeg fikk et lite slag i magen da anken kom, selv om det er hans fulle rett. Og jeg forstår jo at han ønsker å prøve saken. Han mener jo at han ikke har gjort dette her, selv om han ikke husker noe av hendelsen, sier Aleksander.

Som erfaren polititjenestemann har han forståelse for at det er slik rettssystemet fungerer.

– Samtidig klarte jeg ikke å glede meg over utfallet i tingretten, fordi jeg visste at jeg måtte gjennom alt på nytt, sier han.

Den tøffe ankesaken

Det skulle ta et halvt år før ankesaken skulle opp i Gulating lagmannsrett. Saken ble berammet til den siste uken før jul 2024 – et verst tenkelig tidspunkt for politibetjenten.

– Da visste jeg jo, med den erfaringen jeg hadde fra tingretten, at jula mi kom til å bli ødelagt. At jeg kom til å være stressa og sove dårlig. Sånn ble det også, sier Aleksander.

Han oppsøkte psykolog igjen både i forkant av rettssaken, og i påvente av å få dommen.

– Hvordan var den andre rettsrunden, sammenlignet med den første?

– Det var tøffere, i den forstand at han hadde byttet forsvarer, svarer Aleksander.

Politibetjenten sier den nye forsvareren hadde en annen og mer konfronterende strategi.

– Han kom med flere uttalelser i lagmannsretten som var ganske sårende for meg. I innledningsforedraget brukte han ord som om at jeg hadde lokket tiltalte inn i en felle, og at det var min skyld at vi satt her i dag. Han mente jeg bare kunne ha hørt på gjerningspersonen og forlatt stedet, så hadde det ordnet seg. Forsvareren trykket veldig på meg som person og oppdragsløsningen, og det var tungt, sier Aleksander.

Tiltaltes forsvarer, advokat Benedict de Vibe, sier hans strategi i lagmannsretten handlet om formalitetene rundt politiaksjonen.

– Siden dette var snakk om en person som tilhørte en såkalt sårbar gruppe, nemlig enten at han hadde tenkt å ta livet sitt, og/eller hadde alvorlige psykiske problemer, og samtidig kunne vært ruset, stiller det etter min mening krav til hvordan en politiaksjon legges opp. Jeg kjenner til maktpyramiden, og vet hvordan man skal prioritere overfor sårbare grupper. Da skal man fortrinnsvis være i sivil, man bør være to og ha med seg noen fra helsevesenet, sier de Vibe til Politiforum.

Han peker på at retten ville grepet inn om de oppfattet at han gikk over grensen i spørsmålsstillingen, noe de ikke gjorde.

– Retten er i utgangspunktet ganske flinke til å «passe på» fornærmede, som i dette tilfellet også hadde sin egen bistandsadvokat. Etter min tolkning av regelverket, gikk politimannen rett og slett ikke fram på den riktige måten. Er det galt å trekke fram det? Etter min mening er det helt innenfor, og det måtte politimannen forholde seg til, sier advokaten.

Politibetjent Aleksander erkjenner at alvorsgraden heves fra tingretten til lagmannsretten, og at dette også kan gjenspeile seg i gjennomføringen av rettssaken.

– Men det var mer utfordrende enn jeg trodde. Det var tøft.

Forsvarerbyttet hjalp imidlertid ikke 36-åringen. Seks dager inn i det nye året blir han igjen dømt for drapsforsøk mot politibetjenten. Og tirsdag 18. mars i år ble anken til Høyesterett forkastet.

– Da var dommen rettskraftig. Det var en stor lettelse, sier Aleksander.

Et demokratisk problem

I 2024 ble det registrert 1667 anmeldelser for vold mot politiet, ifølge Politidirektoratets HMS-rapport. Tallet lå omtrent på samme nivå også i 2022 og 2023 – det året Aleksander ble en del av den dystre statistikken.

Unn Alma Skatvold, leder av Politiets Fellesforbund (PF), sier Aleksanders historie er et eksempel på hvor ekstreme situasjoner ansatte i norsk politi kan havne i.

– Han har opplevd noe av det verste man kan oppleve i jobben som politi. Politiledelsen trenger å bli konstant påminnet om at det er dette vi setter folkene våre til å gjøre, og hvor ekstremt viktig det da er å ivareta dem, sier hun.

PF-lederen sier politiet må gjøre alt de kan for å forebygge at politifolk havner i slike situasjoner. Det mener hun handler om trening, utstyr og nok ressurser, og hvordan politiet skal møte en negativ utvikling i kriminalitetsbildet.

– Bare siden nyttår har det blitt 200 færre politiansatte i distriktene. Vi vet at det på små steder kan være to timer til nærmeste patrulje. Samtidig blir kriminaliteten tøffere, og vi ser flere psykisk syke personer med voldspotensiale. Dette gjør at man må ta flere forhåndsregler enn tidligere, sier Skatvold.

Hun er klar på at politiet ikke kan gå på akkord med at politifolk skal være best mulig forberedt om noe skjer.

– Hvis vi ikke tar dette på alvor, er jeg redd frafallet fra etaten blir større. Dette må vi ta innover oss. Ansatte i politiet har krav på et forsvarlig arbeidsmiljø, og det er noe også andre bør være bekymret for. Et angrep på politiet er også et angret på demokratiet, sier hun, og legger til:

– Hvis ikke politiet orker å stå i det, hvem skal gjøre det da?

19. mars 2025 kjører Politiforum sammen med Aleksander og Bruno igjen den samme smale veien utover mot kaia ytterst i Sveio. Det er dagen etter at dommen ble rettskraftig, og politibetjenten er på vei tilbake til åstedet for første gang på nesten to år.

I det politibilen runder en sving og kommer inn på det siste strake strekket før veis ende, merker Aleksander at det skjer noe.

– Jeg får noen flashbacks, sier han, og fortsetter:

– Her har jeg vært før.

Tilfeldighetene vil det slik at været er nesten helt likt som den skjebnesvangre påskekvelden i 2023. På kaia er alt omtrent akkurat slik Aleksander husker det.

– Naustet er slik jeg mente det var. Det er ikke noen overraskelser her ute. Det er jo på sett og vis godt å føle på. Så er det klart at jeg mentalt har spilt av episoden utallige ganger. Og jeg har snakket gjennom hendelsen med kollegaer og venner. Det har fungert for meg, sier han.

– Har du i etterkant tenkt at det var noe du selv kunne ha gjort annerledes?

– Ja, det har jeg gjort. Med fasiten i hånd hadde jeg ikke kjørt fram alene. Samtidig har du de sivile, som har ringt politiet og har en forventning om at vi skal komme. Så det er todelt. Jeg er helt åpen for at vurderingene jeg gjorde kunne vært gjort annerledes, men der og da må man bare handle ut ifra den informasjonen man har, svarer Aleksander.

Når han først sto ansikt til ansikt med en truende mann med machete, hadde han reelt sett ingen andre alternativer.

– Jeg sto 50 meter unna bilen. Jeg hadde verdi i form av to brannmenn foran meg, og sivile som sto bak meg, men likevel mellom gjerningspersonen og bilen. Og jeg hadde en som var i tydelig psykisk ubalanse, med et livsfarlig redskap i form av en halv meter lang machete. Jeg kunne ikke forlate situasjonen for å finne de verktøyene jeg hadde trengt for å ivareta min egen sikkerhet bedre.

En krevende hverdag

Politibetjenten fikk bevæpningstillatelse i situasjonen, men det var heller aldri aktuelt å trekke seg tilbake til bilen for å hente våpenet. 

Og ville egentlig en pistol i beltet gjort noen forskjell i måten han løste situasjonen på?

– Det jeg vet, er at jeg følte meg naken da jeg sto overfor den trusselen. Jeg manglet noe vesentlig, det sterkeste maktmiddelet vi har. Hvordan jeg hadde løst situasjonen med pistol, det vet jeg ikke, for det avhenger av så mye, svarer politibetjenten.

Han sier hans personlige syn på bevæpning – Aleksander har lenge ment at politiet bør være generelt bevæpnet – ikke endret seg som følge av hendelsen. 

Der han sto overfor mannen med machete, hadde han klart for seg at han ville satt varselskuddet til venstre for 36-åringen og ned i sjøen.

– Om det hadde fått ham til å roe seg ned og samarbeide, eller om han likevel ville angrepet, det vet jeg ikke, og det får vi ikke vite. Men det er ikke til å legge skjul på at avstanden mellom oss var så kort, at dersom han hadde gjort det han gjorde, ville det vært vanskelig å skyte et skadebegrensende skudd, fordi jeg ikke ville hatt tid, sier Aleksander.

Da Sør-Vest politidistrikt i sin tid var en del av pilotprosjektet for bruk av elektrosjokkvåpen i politiet, var Aleksander en de involverte tjenestepersonene. 

Han er glad for at han hadde den erfaringen under hendelsen våren 2023.

– Jeg har vært med i flere situasjoner hvor vi har brukt våpenet, og både fått og ikke fått ønsket effekt. Så jeg kjenner til begrensningene til elektrosjokkvåpenet. Det tror jeg gjorde at jeg var mentalt forberedt når det ikke fungerte, og gjorde at jeg ikke frøs, sier han.

Selv er politibetjenten bekymret for utviklingen hvor politiet oftere møter folk med rus- eller psykiatriutfordringer, hvorav også flere er bevæpnet med stikk- eller skytevåpen.

– Vi vet at rusete personer som også har psykiatriutfordringer ikke gjør rasjonelle handlinger. Det er det totalt bingo hva de vil gjøre; om de velger å angripe eller om de velger å stikke av, eller om de velger å utsette tredjeperson for fare. Det er et sjansespill, sier Aleksander.

Han vet av erfaring hva han snakker om. 

Ikke helt den samme

Om tiden egentlig leger alle sår, er nok en sannhet med modifikasjoner. Men tiden gjør det mulig å leve fint med veldig mye. For Aleksander er hverdagen tilbake, selv om han alltid vil bære med seg det som skjedde påskeaften 2023.

– Frykten er der fortsatt, men den har ikke hindret meg i tjeneste, sier politibetjenten i dag.

Han jobber fortsatt som hundefører, og trives godt i politijobben. Likevel er han ikke helt den samme som han var.

– Jeg har alltid, særlig etter min fartstid i UEH, vært flink til å ivareta egen sikkerhet. Men lista ligger lavere nå enn tidligere for å be om en ekstra bil i nærheten hvis jeg er på oppdrag. Og terskelen for å sette på håndjern når hjemmel er til stede er senket, sier Aleksander.

Han understreker at han utfører de oppgavene jobben krever av ham på samme måte som før. 

Men i noen situasjoner, når han kjører alene utenom oppdrag, merker han en endring. Der han før var initiativrik og utadrettet, har han blitt mer passiv og tilbakeholden.

– Jeg oppsøker ikke folk alene slik jeg gjorde før; i situasjoner hvor politiblikket ser noe som skurrer eller noen jeg har lyst til å snakke med, sier Aleksander, og legger til:

– Jeg merker at jeg vegrer meg mer for å ta den kontakten.