Politiet og påtalemyndigheten utleverer
politiansattes personopplysninger
– alvorlige feil begås
Behovet for vern av identitet og personopplysninger må i det minste undersøkes, og de vanskelige vurderingene må gjøres.
Det forundrer meg at saker om vern av identitet og personopplysninger kan bli gjenstand for så stor variasjonsbredde i saksbehandlingen. Enkelte ganger er hjemmelsgrunnlaget for avgjørelser vanskelige å tolke, og begrunnelsen fraværende.
Andre ganger blir spørsmål og begjæringer ikke saksbehandlet overhodet. Det er ikke bare «hvermannsen» som kan utsettes for slike feil. Også polititjenestepersoner opplever at deres rettigheter «snakkes bort» eller behandles over hodet på dem.
Noen ganger går det på tilliten løs.
Personopplysningsvernet er del av personvernretten. Dette er kjent stoff. Likevel bommes det tidvis grovt på de personvernrettslige avveiningene når personopplysninger vurderes skjermet eller utlevert.
LES OGSÅ: «Knut» fikk erstatning i mappesaken
Krenker personvernet
Tilgjengeliggjøring av personopplysninger kan medføre krenkelse av ansattes personvern. Min erfaring er dessverre at grensedragningene mellom personvernet og behovet for åpenhet i for mange tilfeller ikke engang forsøksvis drøftes.
Antagelsen om at åpenhet umuliggjør personvern skinner gjennom rett som det er. At saksbehandlingen er vanskelig brukes til og med som unnskyldning for at alvorlige feil må kunne begås uten at ansvarlig instans skal måtte ta ansvar for det.
Antagelsen om at åpenhet umuliggjør personvern skinner gjennom rett som det er
I den såkalte mappesaken Politiforum skrev om i 2018, argumenterte staten nettopp for at vurderinger knyttet til personopplysningsvernet er vanskelige og skjønnsmessige, og at det derfor er fare for at saksbehandlere kan komme til ulikt resultat i slike saker.
Videre ble det anført at det må være et visst rom for feilvurderinger uten at staten skal komme i ansvar for feilene som begås. Saksbehandlingsfeil som brudd på taushetsplikten har likevel ikke plass i dette rommet.
Staten erkjente dette, forlikte saken og innrømmet tjenestepersonen erstatning.
Skjerming av identitet og personopplysninger skal ikke alltid innvilges, men skal heller ikke alltid avslås. Behovet som ligger til grunn for en begjæring om opplysningsvern må imidlertid som et minimum undersøkes.
Målrettet kampanje
Vurderingen av tjenestepersoners personvern er vanskelig.
Grensedragninger knyttet til personvern sett opp mot andre verdier som åpenhet, ansvarlighet i tjenesten og ytringsfrihet er komplekse.
Likefullt må avveiningene tas. Så som vurderingen av om en tjenesteperson har begått en straffbar handling i tjenesten eller som privatperson og hvilken virkning det skal få for vurderingen, ansvarsforholdet mellom politiet på institusjonelt- og individuelt nivå, eller om utlevering av alle personalmappens dokumenter tjener åpenhetsprinsippet og/eller krenker personvernet.
Vi bør evne å se forskjellen på en målrettet kampanje kontra enkeltstående trusler i et kommentarfelt. Slike avveininger må tjenestepersonen kunne forvente at saksbehandlingen omfatter når saken tilsier det.
- Trenger ikke preges av hemmelighold
Personopplysninger om ansatte i politi- og lensmannsetaten tilgjengeliggjøres via ulike kanaler. Innsyn i personalmapper er en av dem.
Informasjon om tjenestepersoner i logger, databaser, rapporter og e-poster, og data som utleveres til outsourcingpartnere og forvaltningen, er andre praktiske eksempler.
Uavhengig av hvor personopplysninger stammer fra, bør Politidirektoratet se helhetlig på disse problemstillingene. Om det gjelder innsyn i personalmapper eller skjerming av identitet på annen måte, utgjør dette flere sider av samme tema.
Etablering av en god sikkerhetskultur er nødvendig for å kunne håndtere problemstillingene på en kvalitativt høy og rettssikker måte for alle parter.
En sikkerhetskultur trenger ikke være preget av hemmelighold.
Kulturutvikling kan skje på en åpen måte slik at ansatte, befolkning og kontrollinstanser kan forstå omfanget av og begrunnelsen bak behovet for opplysningsvernet, og at omforente og rettssikre metoder kan etableres. Partssamarbeid bør vurderes for å sikre at erfaringer og relevant empirisk kunnskap tas opp i arbeidet.
Videre bør ledere og ansatte jobbe annerledes enn i dag med disse sakene, når de dukker opp.
Ta ansvar
Forvaltning og påtalemyndighet har ansvaret for kvaliteten i sin saksbehandling, og at den følger loven og grunnleggende prinsipper for en rettssikker prosess, slik at partene kan ha tillit til den.
Staten bør videre ta ansvar for de økonomiske konsekvensene av saksbehandlingsfeil, og aktivt forebygge at feil begås.
Uansett er problemstillingene for viktige til å la det gå prestisje i behandlingen av dem.
LES OGSÅ: Saksøker arbeidsgiver etter utlevering av personalmappe
