Politiadvokat frifunnet for brudd på taushetsplikten

Problemstillinger rundt politiets taushetsplikt har vært et stadig tilbakevendende tema i mine artikler i Politiforum og i mine oppdrag for polititjenestemenn. I forrige måned ble en politiadvokat frifunnet i Høyesterett for å ha gitt taushetsbelagte opplysninger til bestefaren til en siktet 18-åring.

Politiadvokaten trodde taushetsplikten var bortfalt som følge av samtykke/representasjonsoppdrag. Dommen inneholder interessante uttalelser om skyldkravet og praktiske håndteringer av taushetsplikten, samt formelle krav til samtykket.

Sakens bakgrunn

Politiadvokaten ble i lagmannsretten (under dissens) dømt til å betale en bot på 6000 kroner for å ha opplyst til bestefaren at barnebarnet hans var siktet for å ha kjørt i ruspåvirket tilstand i forbindelse med en utforkjøring. Det var på det rene at opplysningen var blitt gitt, og at den var omfattet av taushetsplikten etter straffeloven § 121. Lagmannsrettens flertall la til grunn at politiadvokaten hadde utvist grov uaktsomhet. Spørsmålet var om noen av unntakene i straffeprosessloven §§ 61b og 61c kom til anvendelse ved «at opplysninger gjøres kjent for andre i den utstrekning de som har krav på taushet samtykker », jf 61 b nr 1 og «at opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter ... », jf 61 c nr 1, samt om skyldkravet (grov uaktsomhet) var oppfylt.

Når det gjelder de faktiske forhold var det klart at politiadvokaten, i møte med bestefaren, først hadde gitt utrykk for at hun ikke kunne gi opplysninger om saken.

Bestefaren hadde imidlertid tilkjennegitt at han hadde snakket med siktede, og at han møtte for å undersøke saken nærmere. Bestefaren ga også faktiske opplysninger om utforkjøringen som gjorde at politiadvokaten ikke betvilte hans identitet.

På bakgrunn av dette ble det opplyst om resultatet av blodprøven og den kliniske undersøkelsen. Fullmaktsforholdet ble ikke undersøkt nærmere. Siktede fikk kunnskap om at opplysningene var gitt via sin mor, og han anmeldte da forholdet. Siktede opplyste at han svart «ja vel» eller lignende da bestefaren hadde tilbudt seg å kontakte politiet, men han hadde vært sikker på at politiet, på grunn av taushetsplikten, ikke ville si noe om hasjbruken uten en skriftlig fullmakt.

Høyesterettss syn

Høyesterett sluttet seg til lagmannsrettens konklusjon om at det ikke kunne sies å foreligge samtykke eller representasjonsoppdrag. Det ble i dommen vist til at selv om det ikke gjelder noe formkrav for et samtykke, for eksempel skriftlighet, bør en samtykkeerklæring som hovedregel inneholde «opplysninger om hvem som har gitt samtykket, hvilke opplysninger det omfatter, til hvilke mottakere og til hvilket formål det er gitt». Det ble også vist til at en forsvarlig behandling av samtykkespørsmålet normalt tilsier skriftlighet.

Høyesterett fant det imidlertid ikke strengt nødvendig å ta stilling til om det objektivt sett forelå et samtykke/representasjonsoppdrag, da skyldkravet ikke var oppfylt fordi politiadvokaten la til grunn at dette faktisk forelå. Høyesterett uttalte at selv om politiadvokaten kunne kritiseres for å ikke ha undersøkt forholdet nærmere, var ikke dette det samme som at handlemåten var straffbar. I kravet til grov uaktsomhet ligger at «det må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet». Dette er for øvrig den samme rettslige standard som brukes ved vurderingen av grov uforstand i straffeloven § 325.

Det er også verdt å merke seg at Høyesterett bemerker at saken kunne reist interessante spørsmål om andre unntak fra taushetsplikten, særlig hva som ligger i unntaket i straffeprosessloven § 61b nr. 3 om «at opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, for eksempel når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder». Høyesterett gikk ikke nærmere inn på dette fordi det allerede var etablert et grunnlag for frifinnelse.

Som nevnt ovenfor, hadde opplysningene om siktedes hasjbruk fremkommet i rettsmøtet og den etterfølgende kjennelsen om førerkortbeslaget. I forarbeidene til ny påtaleinstruks (NOU-1984-27 s. 76) drøftet utvalget dette og uttalte at «dersom det blir rettsmøte og saken føres for åpne dører, vil det også være unaturlig å opprettholde en taushetsplikt for opplysninger som kommer fram i den forbindelse».

Utvalget fremholdt på den annen side at dette kan stille seg annerledes dersom saken er gammel. I slike saker må også hensynet til rehabilitering og personvern for lovbryteren få betydning, og utvalget la til grunn at politiet i slike saker bør utvise stor varsomhet.

Til toppen