Politimesteren i Møre og Romsdal politidistrikt arrangerte nylig et stort samarbeidsmøte der tema var ungdomskriminalitet. Over 220 deltakere fra kommuner, fylket, skoler, barnevern, helse, med flere var tilstede. Alle med mål om å forebygge og forhindre ungdomskriminalitet.

Vi i politiet ga en åpen og ærlig situasjonsbeskrivelse om status i vårt fylke. En status som er ganske lik andre fylker, byer og bygder i Norge. 

Fenomener og trender er grenseløse. Og politiet er bekymret.

Samtidig fikk vi også presentert eksempler og historier som gir håp hvis alle gode krefter drar i samme retning.

Men, alt er ikke lov!

Kriminalstatistikken viser en urovekkende økning av kriminalitet blant barn og unge. Størst økning er det blant barn under 15 år. 

Vinningslovbrudd er fortsatt størst, men både (grov) vold og trusler er sterkt representert i statistikken. 

Narkotikakriminaliteten har dessverre ikke representative tall. Her har våre folkevalgte ønsket en endret ruspolitikk. En politikk som vi dessverre erfarer fører til at stadig flere, spesielt ungdom, får en oppfatning av at narkotika er mindre farlig enn alkohol. 

Vi opplever også at ungdom tror at narkotika har blitt lovlig. Og så lenge det er til eget bruk - så skal ikke politiet prioritere dette. Narkotikamisbruk skal kommunen og helsevesenet ha ansvar for, i form av bl.a. rådgivning og behandling av den enkelte. 

Politiets empiri viser imidlertid at svært mange brukere også selger narkotika, og dette må vi reagere mot. 

Det må ikke være tvil om at politiet er enig i at rusavhengige skal få behandling for sine rusutfordringer, og ikke straff, noe som også er en praksis politiet har forsøkt å bidra til i mange år. 

Stor økning blant ungdommen

Til tross for at statistikk (blant annet ungdata og tidenes største kokainbeslag) viser en stor økning av narkotika blant ungdommen, så er det et paradoks at omtrent ingen saker er sendt til oppfølging i kommuner og helse.

Rusdebatten, spesielt knyttet til barn og unge er heftet med berøringsangst, og synes totalt fraværende blant våre sentrale folkevalgte.

Bare i Ålesund har vi den senere tid opplevd en rekke overdoser av livsfarlige stoffer. Det samme advares det om i Tromsø og i flere andre byer. 

Bare tilfeldigheter og godt arbeid fra helsevesenet og andre, har gjort at ikke liv har gått tapt denne gang.

Alt er ikke lov!

Ungdommen er fremtiden vår. De skal ivareta og utvikle samfunnet vi lever i. Kanskje det beste samfunnet i verden.

Og mange ungdommer er der i dag. Heldigvis går det veldig bra med de aller fleste. Men, vi mister for mange på veien. Ungdommer som preges av polarisering og utenforskap. Der likesinnede møtes og en negativ spiral oppstår. Med snarveier og flukt gjennom bruk av ulovlige narkotiske stoffer. Med kriminalitet. For å finansiere eget bruk. Salg for å finansiere dyre klær, klokker, vesker og biler. Og bilder skal deles på sosiale medier.

Men etter den søte kløe kommer den sure svie. Stor gjeld til kyniske og kriminelle bakmenn. Psykiske uhelse. Tomhet og motløshet. Knuste familier og relasjoner. Den onde spiralen.

Politiet møter dem hver dag!

Vi har ikke råd til å miste våre ungdommer. De er fremtiden vår og vi trenger alle og enhver. 

Jeg tror på tilstedeværelse

Heldigvis så ser vi gode eksempler på ungdommer, som på tross av en kronglete oppvekst, eller en vanskelig ungdomsperiode, har fått gode krefter rundt seg. 

En voksen som rollemodell. Enten en forelder, besteforelder, lærer, nabo, trener eller venn.

Det viser at vi ikke kan miste troa på ungdommen. På muligheter som ligger foran dem. Men det krever at alle gode krefter jobber sammen.

Vi trenger folkevalgte som tar standpunkt, og som tør å prioritere. Folkevalgte som ser at tidlig innsats er det beste for individet og absolutt også i et samfunnsøkonomisk perspektiv. 

Vi trenger et samfunn som ikke så lett lar seg krenke. At en tydelig stemme ikke er en trussel, men snarere et hjelpemiddel. Et samfunn som støtter en folkevalgt som mener at mobiltelefon i klasserommet ikke fremmer læring, eller som mener at russetiden har gått over alle støvleskaft. 

Vi trenger et samfunn som støtter en barnehageansatt eller en lærer som setter klare rammer. Eller et barnevern som setter inn tiltak når det er nødvendig. Som støtter en trener eller en nabo som er tydelig og setter grenser for ungdommen.

Alt er ikke lov!

Men jeg tror på mulighetene. Jeg tror på tilstedeværelse. Som forelder, besteforelder, venn eller nabo. En som bryr seg. Og jeg tror på tidlig innsats, der alle drar i samme retning!

Og jeg tror ikke vi har tid til å vente. Vi trenger folkevalgte som prioriterer nå. Denne kronikken har ikke som hovedbudskap å fremme politiets interesser og ressursbehov. Men jeg kan likevel ikke forstå at vi som samfunn tør å ikke handle nå. 

Alt er ikke lov

Vi har over 400 nyutdannede politi som akkurat nå er arbeidsledige. Og det er nye 400 politifolk som skal uteksamineres i juni. Til arbeidsledighet! 

Til tross for tydelige advarsler fra blant annet politiledere fra vårt naboland Sverige.

Med den økende ungdomskriminaliteten vi ser og faren for at disse også trekkes inn i gjeng- og annen organisert kriminalitet, så tror jeg på tydelig grenser og et samfunn som stiller krav. 

Politiet har en svært viktig rolle her. Sammen med foreldre, barnehageansatte, lærerene, miljøarbeiderene. Som alle drar i samme retning! For ungdommen som er fremtiden vår.

Alt er ikke lov! Og vi må handle nå!