Overgrepsbølgen
(Foto: Torkjell Trædal)

Overgrepsbølgen

Bare i Oslo laster 500 unike IP-adresser ned seksuelle overgrep mot barn over internett hver måned. Bølgen av overgrep mot barn på nett skyller over politiet, utsetter andre alvorlige saker og rammer de ansatte. Politiet må tenke nytt.

Det dukker opp et bilde i hodet til politietterforsker Rakel Kristina Hauge. Bildet kommer som lyn fra klar himmel. Det er ikke et ferieminne. Ikke et bilde som henger på stueveggen. Nei, det er noe annet. Noe som vekker et ubehag. Hauge forstår ikke med det første helt hva det er. Det eneste som er klart for henne, er at det er et bilde hun har sett før.

Den unge etterforskeren er, i tillegg til etterforskningslederen, den eneste dedikerte etterforskeren, når lensmannskontoret i Røyken og Hurum opplever en kraftig økning av både familievoldssaker og seksuelle overgrep mot barn høsten 2015. Antallet ofre og gjerningspersoner blir flere. Det samme med timene Hauge bruker på å gå gjennom overgrepsmateriale.

Kan noe annet i videobildet enn selve overgrepet identifisere et åsted? Kan man dra kjensel på noe på en kropp, som kan identifisere et offer eller en gjerningsperson? Hauge klarer å filtrere bort inntrykkene og fokusere på faget. Sakene løses og ting går bra. Både for lensmannskontoret og Hauge selv. Hun har samboer. De får et barn sammen, og høsten 2016 går Hauge ut i fødselspermisjon.

Så, én helt vanlig dag hun er hjemme, dukker altså dette bildet opp i hodet til Hauge. Hun tenker seg om en stund. Og etterhvert forstår hun hva hun har sett igjen.

Det er et overgrepsbilde.

REAGERTE PÅ BARNEGRÅT: Rakel Kristina Hauge er etterforsker og avhører barn i alvorlige saker som familievold og seksuallovbrudd mot barn. Noe av det siste hun gjorde før hun gikk ut i permisjon, var å se gjennom overgrepsmateriale. Nå vil hun løfte fram konsekvensene. Foto: Torkjell Trædal

Helt uforberedt

–  Jeg fikk flashbacks, sier Hauge.

Hun sitter i et avhørsrom i Sandvika i Bærum. 27-åringen har tatt etterutdanning i tilrettelagte avhør, og jobber nå som etterforsker og avhører ved avsnitt for familievold og seksuelle overgrep i Oslo politidistrikt.

– Jeg kunne assosiere eller forbinde ulike ting i hverdagen knyttet til det jeg hadde sett og hørt ved gjennomgang av overgrepsmateriale. Det var ubevisste triggere som kunne minne meg på det, for eksempel barnegråt, forteller hun.

Men at det var dette som trigget flashbacks, var ikke åpenbart med det første.

– Derfor var det ubehagelig for meg. Jeg forstod ikke hvorfor det skjedde eller hva det var som utløste det. Jeg ble blant annet veldig opptatt av at sønnen min ikke skulle gråte.

Også i drømmer kunne jobben dukke opp. Hun kunne drømme at hun satt på jobben og så gjennom overgrepsbilder.

– Men så, én dag da jeg satt meg ned og spiste lunsj med en kollega, fortalte jeg henne at jeg hadde sett bilder i hodet. Da sa hun at det hadde skjedd henne også. Det var først da jeg begynte å forstå hva det kunne være, sier Hauge.

Kan gange antall saker med ti

Politiet opplever en kraftig økning i antall saker med seksuelle overgrep mot barn på nett. I Oslo politidistrikt jobber landets største enhet innen feltet, Seksjon for etterforskning av alvorlige seksuallovbrudd (SEAS), med å holde tritt. Seksjonen er nær tredoblet de siste årene og teller nå rundt 55 ansatte. Likevel føler de at de henger bakpå, forteller seksjonssjef Kari-Janne Lid.

– Vi er store, men vi har også et volum som er større enn hos andre, siden vi har ansvaret for etterforskning av alle alvorlige seksuallovbrudd i Oslo politidistrikt. Det er totalt sett en økning på alle typer seksuallovbrudd. Antallet anmeldte voldtekter var høyt i 2016, og det har økt noe også 2017.. Vi får 25-30 nye voldtektssaker og overgrep mot barn i uka. Men den store økningen det siste året, kommer innen internettrelaterte overgrep.

Med internett har tilgangen på barn blitt enklere. Overgripere kan sitte hjemme å nå barn over hele verden. Etter at smarttelefonen ble vanlig også for barn og politiet har blitt dyktigere til å avdekke, har antallet saker nådd nye høyder. Så mange saker er det, at etterforskerne av og til lurer på hva som egentlig foregår der ute.

– Vi er sikre på at vi kan gange antallet saker med ti hvis vi hadde hatt kapasitet til å iverksette etterforskning i alle sakene vi har liggende som involverer fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller seksualisering av barn. Og vi spør oss: Hvorfor er det sånn at vi hver måned ser at 500 unike IP-adresser laster ned overgrepsmateriale? Dette er IP-adresser vi ikke kjenner identiteten på og som ikke blir saker. Hva er det som gjør at så mange mennesker har en interesse for barn? Det forstår vi ikke. Men det virker uendelig. «Uendelig» er uttrykket vi bruker. For jo flere folk vi setter på, jo flere barn utsatt for overgrep avdekker vi, forteller seksjonssjefen.

Fra 2016 til 2017 (januar til desember) økte antallet saker knyttet til seksuallovbrudd med elektroniske spor i Oslo fra 292 til 503. For bare fem år siden var tallet så lavt som 56.

I 2016 dokumenterte Oslo politidistrikt 56 seksuelle overgrep mot barn. Fram til desember 2017 dokumenterte de 368.

DRAMATISK VEKST: Politioverbetjent Jarle Enghaugen jobber med elektroniske spor i seksuallovbrudssaker i Oslo. Han og kollegene er tidvis forbløffet overøkninga i overgrep mot barn på nett. Foto: Torkjell Trædal

Ønsker satsning på distriktene

Vi skal se nærmere på hvordan de ansatte påvirkes av økningen i antall overgrep mot barn utover i reportasjen. Først: Hvilke andre utfordringer gir utviklinga for politiet?

De siste årene har politiet fått flere kvalitetskrav til behandling av alvorlige saker. Det er satt en 130 dager lang frist for voldtektssaker, det er satt strenge frister for tilrettelagte avhør og antall avhør øker voldsomt etter en ny forskrift i 2015. Sammen med økningen i antall overgrep mot barn på nettet fører det til en belastning for Oslo politidistrikt (se egen sak).

– Vi ser at antallet dokumenterte overgrep, delte bilder og chatter, øker kraftig. Vi har siden mai 2016 hatt en satsning på å bygge opp eget avsnitt for E-spor, men til tross for dette har vi ikke kapasitet til å aksjonere i mange nok saker før det har gått for lang tid, sier politioverbetjent på E-spor-avsnittet ved Seksjon for etterforskning av alvorlige seksuallovbrudd, Jarle Enghaugen.

Han er sammen med sjefen Kari-Janne Lid, opptatt av hvordan distriktene ruster seg mot bølgen framover.

– Vi har gått en vei i Oslo, fra der vi så på «datasaker» som om de bestod av en stusselig nedlaster som satt aleine på gutterommet, til nå hvor vi ser at disse overgriperne er ofte ressurssterke – og de er ekstremt aktive. De bygger nettverk og chatter. Vi ser hva de tenker. Hva slags arenaer de er på.  Politiet avdekker live-stream der norske mistenkte kjøper overgrep fra fattige land. De får rett og slett andre til å begå overgrep for noen få norske kroner. Samtidig er dilemmaer vi ofte står i å vurdere om samtaler er fantasier, eller reelle overgrep de har begått eller har planlagt å gjøre. Vi tar i bruk ulike programmer og metoder enn tidligere, og sakene åpner seg og gir enorme mengder informasjon, sier Enghaugen.

Slik framstår nå sakene som enda mer alvorlige enn får. Å besitte et overgrepsbilde, handler ikke «bare» om å ha lastet ned et bilde. Gjerningspersonene inngår raskt i et nettverk der overgrep mot barn planlegges og begås.

UENDELIG: «Uendelig» er uttrykket vi bruker, sier seksjonssjef Kari-Janne Lid om strømmen av overgrep mot barn. Foto: Torkjell Trædal

Politiet må finne ut av hvor overgriperne befinner seg. Siden det er distriktene selv som mottar sakene, er det distriktene det bør satses på framover, mener Oslo-politiet. Og det bør satses stort.

– Vi er veldig bekymra for å miste kritisk kompetanse nå, når vi ser at Kripos igjen blir styrket midt i den sårbare fasen der distriktene skal omorganisere og rigge seg. Oslo prøver å bygge fagmiljø, men vi er helt avhengige av å beholde kompetansen hvis vi skal klare å håndtere bølgen av overgrepssaker, sier Kari-Janne Lid.

Likevel ser hun at satsningen gå til særorganene.

– Det er en mismatch mellom nærpolitireformen med ønsket om å bygge robuste distrikter med kompetente fagmiljø, og det vi ser fra bevilgende myndigheter. Det er gitt 20 millioner til satsning i distriktene på familievold. Det er én stilling til hvert politidistrikt det. Ikke mer. Kripos fikk 30 millioner, pluss 10 millioner til å utrede NC3, sier Kari-Janne Lid.

Hun frykter kompetansen i distriktene skal trekkes mot særorganene.

– Ser dere en direkte negativ effekt her i distriktet, av at Kripos styrkes?

– Ja. At vi mister kompetanse her hvor sakene etterforskes og metodene og faget utvikles er svært krevende. Vi mista flere tungvektere i fjor da Kripos fikk økt budsjett, og uten kraftige tiltak fra politimesteren for å beholde kritisk kompetanse ville vi stått på bar bakke. Spesialkompetansen på mange fagområder hentes fra Oslo og andre nærliggende politidistrikt som har pendleravstand til Kripos. Den lekkasjen må stoppes. Det er i distriktene sakene etterforskes, sier Lid

Distriktene må bygges for å drive egne saker, også store overgrepssaker, uten at sakene skal ledes av Kripos, mener hun. Og hun får støtte fra Enghaugen.

– Kripos må ha kompetanse og kapasitet til å monitorere og overvåke. De bør og skal være et nasjonalt senter med den ypperste spisskompetanse, ansvarlig for koordinering og å avdekke personer som bør prioriteres og opprette saker som sendes til distriktene for etterforskning.

– Hva bør distriktene gjøre nå når de skal rigge seg for denne typen saker som øker i omfang?

– Det må rigges stort med én gang. Man må ikke fisle rundt og snakke om to-tre etterforskere. Man må inn på tigangeren. Hvis man ikke rigger det nå når man setter de store distriktene, blir det mye tyngre å få det til seinere. Man trenger egne avsnitt på E-spor både på fellesenhetene og ute på de geografiske enhetene, sier Lid.

– Og vi må få dette inn på Politihøgskolen, legger Enghaugen til.

– I distriktene er datateknisk kompetanse mye mer sårbar enn i Oslo. Det er kanskje bare to, tre eller fire personer med høy datateknisk kompetanse, og i tillegg må de visse tilfeller gjennomføre oppgaver vi i Oslo legger til taktiske etterforskere. Her har vi overført ansvar for å se på overgrepsmateriale og lese chatt til den enkelte etterforsker. Dette har flere fordeler, da den taktiske etterforskeren kjenner saken bedre blir det enklere å spisse søk og fokus ved gjennomgang, den får økt datateknisk forståelse ved å benytte systemer og samarbeide med andre med høyere tekniske kompetanse, og ikke minst får dataetterforskere med sin sårt trengte kompetanse mer tid til oppgaver som krever deres nivå. Vi kan ikke overlate alt til eksperter enten det gjelder avhør eller tekniske utfordringer. Vi trenger politifolk som kan forstå tekniske aspekter og ta avhør innen digitale temaer.

EGEN METODE: Kurt Springer forteller at lensmannskontoret han jobber ved, ble nødt til å finne en egen måte å løse de mange familievolds- og seksuallovbruddssakene som kom fra høsten 2015. Bilde: Torkjell Traedal

Utviklet egen metode

– Om vi var rustet for en kraftig økning i familievoldssaker og seksuelle overgrep? Vel, vi måtte bare løse sakene selv.

Kurt Springer er politioverbetjent ved Røyken og Hurum lensmannskontor i Sør-Øst politidistrikt. Snøen laver ned utenfor like over nyttår, og Springer kan se tilbake på et 2017 med flere tunge saker. Oktober 2015 startet en merkbar økning i antall alvorlige saker for lensmannskontoret, flest familievoldssaker, men også saker med ulike overgrep mot barn. I skrivende stund de 25 pågående, tyngre saker ved lensmannskontoret.

– Vi har hatt flere tunge saker som har involvert nettverk og bildemateriale. Vi har merket at mobiltelefonen har blitt vanlig blant stadig yngre barn og ungdom. Vi har gjort det meste av etterforskningen av disse sakene ved lensmannskontoret, sier Springer.

Lensmannskontoret har til sammen 24 ansatte. Før var det to, nå er det tre ansatte som etterforsker på heltid. Siden høsten for to år siden, har lensmannskontoret gjennomført 166 tilrettelagte avhør med barn. Sakene der barn har vært involvert prioriteres høyr.

– Dette er ressurskrevende og har til tider vært en krevende belasting for ett lensmannskontor og stå i. Vi har tatt de sakene vi har måttet ta. Og vi har utviklet en egen metode, forklarer etterforskningslederen.

Når en sak er vurdert som noe politiet skal inn i, kontakter lensmannskontoret Barnehuset i Sandefjord. De får et tidspunkt for et tilrettelagt avhør av barnet. Deretter planlegger de en aksjonsdag samme dag. Samtidig som de selv eller noen som barnet stoler på kjører barnet til Barnehuset, bruker de alle tilgjengelige mannskaper på å hente inn vitner, mistenkte eller voksne fornærmede til lensmannskontoret.

Resten av politistasjonsdistriktet må forberede seg på å ta seg av vakt- og beredskap disse dagene. Det gjøres avhør på lensmannskontoret. Dagen er planlagt ned på minuttet. Slik har lille Røyken og Hurum lensmannskontor hatt suksess og oppklart flere alvorlige saker.

– Tilbakemeldingene har vært gode fra flere aktører, konstaterer Springer, og får støtte av lensmann Sigrid Andreassen.

– Av og til har vi lurt på hvordan vi skal få til disse sakene. Men vi har gått opp veien underveis. Nå vet vi at framtidig organisering av distriktet vil gjøre at slike saker ikke skal løses her. Det skal sannsynligvis løses i de større enhetene.

BLE KASTET I DET: Anniken Johnsen begynte som etterforsker ved Røyken og Hurum lensmannskontor i oktober 2016. Omtrent første arbeidsdag fikk hun
sju-åtte sedelighets- og familievoldssaker i fanget.
Foto: Torkjell Trædal

Dere aksjonerer raskt her, men nå skal oppgaver samles og nye distrikter rigges. Tror dere det kan føre til at sakene blir liggende lenger?

– Man bør være bevisst på å styrke fremtidige dedikerte seksjoner godt. Når oppgavene i disse sakene isoleres, vil man ut fra vår erfaring trenge ressurser. Ved lensmannskontoret har vi til tider måttet bruke alle våre årsverk i disse sakene, sier Springer.

Kjenner på HMS-ansvaret

Det var her på Røyken og Hurum lensmannskontor politietterforsker Rakel Kristina Hauge jobbet, da hun opplevde å flashbacks fra saker hun jobbet med. Hun brukte tid både på lensmannskontoret og Kripos, for å se gjennom video og bilder i alvorlige overgrepssaker som involverte barn. Nå har hun sluttet. En annen etterforsker, Anniken Johnsen, er blant de som er kommet inn.

– Jeg begynte 1. oktober 2016, og kom fra en jobb som generalist ved et lensmannskontor på Sunnmøre. Da jeg kom hit, så fikk jeg sju-åtte sedelighets- og familievoldssaker med en gang. Det var litt sånn at jeg måtte sette meg ned å se på overgrep med en gang, for å se om jeg fant straffbart materiale. Det er jo litt spesielt når man ikke hadde særlig erfaring med det, forteller hun.

– Jeg kjenner på HMS-ansvaret for de ansatte, sier lensmann Sigrid Andreassen.

– Vi vet lite om langtidskonsekvensene for de ansatte som jobber med dette. Rakel fikk satt det på agendaen rett før hun sluttet her, og det er bra. For på små lensmannskontorer har vi et dilemma når det kommer til bemanningen. Vi må ivareta de ansatte, men samtidig må vi få løst sakene med få etterforskere.

– Det er ingen tvil om at du jobber ganske selvstendig på et lensmannskontor. For meg har det gått fint å jobbe med dette. Selv om jeg av og til reflekterer litt over hva jeg har gjort på jobben i dag. Da har svaret vært at «jo, i dag har jeg sett på overgrepsfilmer», sier Johnsen.

Skrev avviksmelding

Politietterforsker Rakel Kristina Hauge valgte selv å undersøke mer rundt reaksjonene hun fikk da hun var i permisjon. I avviksmeldingen hun skrev da hun kom tilbake i jobb, skriver hun at hun forsøkte å fortrenge tankene som dukket opp, men at jo mer hun forsøkte å fortrenge dem, jo oftere dukket de opp.

«Jeg kjente på en følelse av å være annenledes», skrev hun til arbeidsgiver, og la til at hun først var skuffet over å ikke virke så upåvirket og robust som hun trodde hun burde være.

GA RÅD TIL ARBEIDSGIVER: Rakel Kristina Hauge vil holde så lenge hun kan i jobben hun brenner for. Derfor er hun opptatt av at man må tilrettelegge for at ansatte får god oppfølging i forbindelse med alvorlige saker. Bilde: Torkjell Traedal

–  Men jeg lurte også på hvorfor det skjedde. Så jeg begynte å lese på egenhånd om hvordan det man ser og hører kan gi reaksjoner. Jeg søkte på internett og fant en psykolog som het Per Isdal. Han hadde skrevet om sekundærtraumatisering og jeg ringte ham. Jeg fortalte hva jeg opplevde, og han fortalte tilbake at det var flashbacks og at det var helt normalt. Med en gang jeg fikk vite at det var helt normalt, så ble det bedre. Jeg trengte ikke lenger gruble over noe eller fortrenge noe, dersom det skjedde, sier Hauge.

Hun bestemte seg for å gi råd til arbeidsgiveren, når hun skrev avviksmelding.

– Det er viktig at man tar kunnskapen om dette inn i politihverdagen. Jeg mener det er spesielt viktig at man i forkant av at man jobber med slike saker, får vite hva slags reaksjoner man kan vente seg i ettertid. Det er manglende oppfølging rundt dette, og den oppfølgingen man har varierer nok veldig fra arbeidsplass til arbeidsplass. Dette er ikke noe som var unikt for der jeg jobbet. Jeg tror man generelt trenger mer oppfølging og informasjon om hva man kan vente seg underveis, sier hun.

Hauge mener at det i likhet med de ansattes ansvar for å ta vare på helsa så godt de kan, er et arbeidsgiveransvar å sørge for en oppfølging for de som jobber med belastende saker.

– Innen operative disipliner er man veldig gode på debrief. Men for oss etterforskere som jobber med ganske ekstreme inntrykk over lang tid, så har det vært mangel på rutiner. Jeg treffer andre som jobber med andre typer saker, og som sier de har opplevd det jeg har opplevd, bare etter å ha fått sterke historier gjenfortalt.

Rakel Kristina Hauges råd til arbeidsgiver

  • Sørge for tilstrekkelig opplæring om traumer og ettervirkninger
  • Sørge for profesjonell oppfølging (psykolog, bedriftshelsetjeneste) under og i etterkant av arbeid med alvorlige saker
  • Oppfølging før lengre fravær, som f. eks ferier og permisjoner.
  • Oppfølgingen underveis og i etterkant av arbeid med sak bør være obligatorisk.
  • Arbeidsgiver bør tilrettelegge for oppfølgingen.
  • Arbeidsgiver bør foreta en kartlegging av hver enkelt etterforsker før mottak av sak (tidligere erfaring, alder på egne barn, livssituasjon, evt. annet som gjør at etterforsker bør eller ikke bør ta saken).
  • Ikke arbeide med alvorlige saker alene.

 Lensmann i Røyken og Hurum, Sigrid Andreassen, er enig i at politiet må tenke annerledes rundt oppfølging av etterforskere, og at å nærme seg debrief-tankegangen fra det operative miljøet kan være veien å gå.

– Det er viktig at vi klarer å forebygge dette. For Rakel er et eksempel på noe som skjer flere steder. Her på lensmannskontoret har vi i høst hatt tiltak med bedriftshelsetjenesten og psykolog. Det har vært et ønske fra de ansatte. Og vi må ufarliggjøre at etterforskere kan ha det sånn, også når vi kommer i stressende tidsperioder med frister og saker som må løses, sier Andreassen.

«Medfølelsestrøtthet»

– Det var en tid man ikke visste om sekundærtraumatisering og hvorfor det oppstod, men kunnskapen om årsak og fokus på forebyggende tiltak er nå bedre.

I Oslo har også Seksjon for etterforskning av alvorlige seksuallovbrudd innført tiltak. Seksjonsleder Kari-Janne Lid mener det danske ordet for fenomenet er mer treffende, «medfølelsestrøtthet».

 – Det vi gjorde her, var å bevisstgjøre de ulike gruppene og ha gruppeveiledning. Helt konkret jobber vi på dobbelt- og firemannskontor. E-spor har et eget kontorlandskap. Slik har etterforskerne alltid en kollega å snakke med. Sånn har man det kanskje ikke hvis man er sist inn på et lensmannskontor. Det er bestemmelser for at de som går gjennom materiale på E-spor-avsnittet alltid må være minst to i rommet. Og i tillegg er vi heldige som har et påtaleavsnitt med mange jurister tett på. Det bidrar til et diskusjon og fokus som omhandler jus og fag, og ikke kun det man ser og hører i seg selv, forteller Lid.

Hun forteller om en annen kultur i «gamle dager», da hun selv var fersk etterforsker på lignende saker. Da skulle du være tøffere og det var ikke kultur for å si ifra.

– Jeg tror profesjonalisering i politiet generelt, og at man er mer bevisst og at det finnes åpenhet om mulige reaksjoner, har bidratt til at vi har blitt bedre på å håndtere problematikken, sier politioverbetjent på E-spor, Jarle Enghaugen.

– En del folk spør hvordan vi orker å jobbe med dette. Men jeg tenker heller «hvordan kan man ikke jobbe med dette?». Det er det viktigste jeg mener politiet kan jobbe med. Vi er jo selv klar over at det er tung materie innimellom. Det er hyggeligere å høre at folk setter pris på det vi gjør, enn at de synes synd på oss. Det er barna det er synd på, ikke oss som vil beskytte dem

Lid forteller at seksjonen har gjennomført et pilotprosjekt med støtte fra NAV, der psykologer fra Senter for stress- og traumepsykologi bidro med gruppeveiledning og individuelle samtaler for de som gjennomfører tilrettelagte avhør og de som jobber med elektroniske spor. I ettertid har de ansatte sagt at de ønsker å sette gruppeveiledninga i system og profesjonell veiledning. På E-spor har man de nå faste gruppesamtaler.

I funnene fra prosjektet, fremkommer det at ansatte har blitt rammet av sekundærtraumatisering og at ansatte uttrykker bekymring for om de kan bli «avflatet», av å utsettes for sterke inntrykk over tid. De lufter også tanken om debrief for de ansatte etter grove saker

– Dessuten er det sånn at hvis vi får melding om at noen sliter, så får de tilbud om time hos psykologen distriktet har kontakt med, og det er også noe vi tar opp når vi ser faresignalene, sier Lid.

– Og så tar vi en prat med de som begynner her om at det er naturlig å reagere, sier Enghaugen.

– Vi går gjennom mye forskjellig materiale, også slikt som ikke er straffbart, men allikevel naturlig å reagere på. Det kan være bilder og video av grove overgrep mot dyr, bilder fra krig og drap. Dette må vi forsøke å sile ut og konsentrere oss om det som faktisk er straffbart. Det å lese chat der det beskrives detaljerte overgrep mot barn kan være belastende på lik linje med å se bilder. Chat der barn trues til å begå overgrep mot seg selv er også forferdelig, særlig når vi vet at dette har skjedd live og at overgrepene faktisk har skjedd. Vi får et innblikk i de mørkeste sider av menneskesinnet og vi blir stadig overrasket over hvor manipulerende og hensynsløse noen overgripere er.

 KLAR: - Jeg kan oppleve flashbacks igjen. Men da vet jeg hva det er, sier Hauge. Foto: Torkjell Trædal

Ønsker å vare lenge i jobben

Rakel Kristina Hauge skal fortsette å jobbe med tung materie, når hun nå jobber både som etterforsker og tilrettelagtavhører.

Hun tok etterutdanning i tilrettelagte avhør mens hun var i permisjon, og begynte i Oslo politidistrikt ikke lenge etter at hun var tilbake i jobb.

– Under sammenslåingen av distriktene framover, er det viktig at man får på plass gode rutiner for å håndtere den belastningen som vi etterforskerne blir utsatt for i tjenesten. I Oslo jobber jeg i et større fagmiljø nå. Det er flere å sparre med her, men det er fortsatt viktig å huske at den enkelte ivaretas. Jeg tror ikke nødvendigvis det noen automatikk i at store enheter har bedre oppfølging av de ansatte.

Å gå bort fra å jobbe med barn som har opplevd vonde ting, er uaktuelt for Hauge.

– Jeg har tatt videreutdanningen fordi det er et område jeg brenner for. Men da er det viktig at man også er bevisst på hvordan man skal takle problematikken. For det er en jobb og et fagfelt jeg har lyst til å vare lenge i, sier hun.

– Du jobber med å avhøre barn nå. Er du ikke redd for at de sterke historiene kan dukke opp igjen?

– Jo, det kan skje igjen. Men nå vet jeg hva det betyr. Jeg vil være mer forberedt enn jeg har vært tidligere.

Til toppen