Å se mange timer på overgrep av barn, kan være belastende. Hvor mange timer bør man se? spør kronikkforfatteren.
Å se mange timer på overgrep av barn, kan være belastende. Hvor mange timer bør man se? spør kronikkforfatteren. (Foto: Jan Walaker)

Vold og overgrepshistorier gjør noe med oss

«Hvor mange bilder av barn utsatt for seksuelle overgrep bør en ansatt se på i løpet av en måned?»

Det er sterkt å høre små barn helt ned i tre års alder fortelle hvordan de blir mishandlet seksuelt eller ved slag, pisking med belte eller med iphoneledninger av sine egne omsorgspersoner. Det gjør noe med oss enten du er avhørsleder, etterforsker, avhører eller ansatt ved Statens barnehus.

Som tillitsvalgt ved Statens barnehus er man i daglig kontakt med en rekke grupper i politiet som alle jobber med volds- og overgrepsutsatte barn. Avhørsledere (jurister), etterforskere på spesialavsnitt, lensmannskontor og politistasjoner, avhørere, spesialavhørere, koordinatorer, andre operative som deltar i aksjonssaker, barnehusansatte og ansatte som jobber med elektroniske spor. Hvordan takler man alle historiene, og hvordan legger arbeidsgiver til rette i et HMS-perspektiv?

Fagfeltet vold og overgrep mot barn har hatt en kunnskapsutvikling og et fokus de siste årene som vi som etat kan være stole av. Samtidig er det viktig at vi i et HMS-perspektiv har fokus på mulighetene for sekundærtraumatisering når fagfeltene blir mer spesialiserte, og at vi derfor får en langt høyere hyppighet av slike saker per ansatt. Sekundærtraumatisering – traumatisering som følge av påvirkning over tid av andres historier. En definisjon med internasjonal aksept er:

There is a cost to caring. Professionals who listen to clients’ stories of fear, pain, and suffering may feel similar fear, pain, and suffering because they care. Sometimes we feel we are losing our own sense of self to the clients we serve. Charles R. Figley (1995, s. 1)

REPORTASJE: Kristina har brukt mange timer på å se gjennom overgreps­materiale. Da hun gikk ut i fødsels­permisjon, dukket bildene opp i hodet.

Når kan vi be om hjelp selv?

Silje Dølplads Johansson Foto: Privat

Hvordan kan vi sørge for at ansatte i etaten ikke opplever sekundærtraumatisering som så omfattende at man påvirkes negativt psykisk?

Dette kompliseres ytterligere av at alle individer påvirkes forskjellig av slike ytre påvirkninger. Samtidig bør politietaten, og da spesielt HMS ansvarlige, stille seg følgende spørsmål:

Hvor mange avhør bør man håndtere i uka? Hvor mange avhør og dermed barn bør en avhørsleder føle ansvar for i uka? Hvor mange bilder av barn utsatt for seksuelle overgrep eller vold bør en ansatt ved elektroniske spor eller etterforskning se på i løpet av en måned? Hvor mange overtidstimer bør man si ja til i løpet av en uke fordi det stadig kommer akuttsaker man skal stille opp på? Hvor ligger lista for å be om hjelp? Hvor ligger lista for en leder til å gi beskjed til en ansatt at «jeg ser du trenger hjelp»? Hvor mange historier, kartlegginger og oppfølginger av overgrepsutsatte barn bør en barnehus-ansatt utsettes for i løpet av en gitt periode? Hvor ofte bør man gå til veiledning?

Hvor er veiledingen?

Det bringer oss over til veiledningsbegrepet. Benyttes det egentlig i politiet eller brukes det kun debrifing ved akutte hendelser vi intuitivt forstår vil være tøffe for den ansatte å håndtere på egenhånd? Debrifing er bra til sitt bruk. Veiledning er likevel noe annet. Veiledning er til for den enkelte ansatte slik at historier ikke fester seg og ødelegger nattesøvnen.

Hvor mange bilder av barn utsatt for seksuelle overgrep bør en ansatt se på i løpet av en måned?

Jeg vil påstå at vi har for dårlig veiledningskultur i politiet. I en del avdelinger tror jeg den er ikke-eksisterende. Hverdagen for mange avhørere, seniorrådgivere og avhørsledere er hektisk. Man får et så høyt antall avhør på en uke at det er vanskelig å føle at man har forberedt seg godt nok til hver sak, og dette er ikke lett å takle for en avhører. I tillegg skjer det mange endringer i løpet av uka fordi man må regne med akuttsaker og dermed endringer. I denne hverdagen er det liten eller ingen mulighet for alle gruppene som jobber med vold- og overgrepsutsatte barn å prosessere inntrykkene slik at muligheten for sekundærtraumatisering øker. Barnehus-ansatte er vant til å snakke om følelser og opplevelser knyttet til barn og saker i behandlingsmøter og veiledning, men hvordan er dette på de polisiære avdelingene?

Dette temaet er på overtid hva gjelder fokus på forskning og faglige argument for hvordan vi håndterer disse gruppene med ansatte. Vi som etat skal og må stå i disse sakene til det beste for barna og for rettssikkerheten til alle involverte parter. Vi som etat må da sørge for at ansatte får de verktøyene de trenger for å håndtere den hverdagen disse ansatte står i uavhengig av faglig bakgrunn.

Alle ansatte, politi, jurister, seniorrådgivere osv., må være oppmerksomme på muligheten for sekundærtraumatisering, og alle ledere som leder disse ansatte må jobbe for et bedre HMS apparat rundt denne gruppen. Når man går til det skrittet og ber om hjelp er det ofte for sent. Vi må få på plass systematisk veiledning snarest.

Til toppen