Ingrid Eidstumo har hunden Carlsen ved sin side, som fagkoordinator for hundetjenesten.
Ingrid Eidstumo har hunden Carlsen ved sin side, som fagkoordinator for hundetjenesten. (Foto: Torkjell Trædal)

Ny hundesjef: – Man må kunne holde på identiteten som dame

Hun var første kvinne i hundetjenesten i Oslo. I april, samtidig som malle-saken preget Hunde-Norge, ble Ingrid Eidstumo den første kvinnelige sjefen for hundefaget på PHS.

En serie hundebjeff høres inne på kontoret Politihøgskolen på Sæter, like utenfor Kongsvinger. Ingrid Eidstumo tar opp telefonen fra brystlomma og skrur av lyden.

I litt over et halvår har hun sittet her i jobben som fagkoordinator for hund ved Politihøgskolen, den øverste stillingen innen hundefaget i politiet.

– Da jeg starta på hundetjenesten i Oslo i 1989, var jeg den første kvinnen. Det var mye motstand mot å få inn damer da. Jeg glemmer ikke da jeg startet og var i slutten av 20-årene. Da guttene hilste på meg var det en som sa at ”du får ha velkommen, men det blir sjefens problem”, før han snudde, forteller Eidstumo.

Nå er kvinnene blitt flere. Og med Eidstumo helt på toppen av faget.

– Victor (hundetjenesten journ.anm.) var de litt tøffe gutta i gata. Hundetjenesten er jo en veldig aktiv tjeneste, der du er ute i gata. Du står i første rekke hele tiden. Det gjør det tøft. Heldigvis er det blitt flere damer nå.

– Må være greit å være dame

Eidstumo tok over jobben etter Jo Geir Grande, som i år har jobbet i Politidirektoratet og skal gå av med pensjon. Hun beskriver den første tiden som utfordrende.

– Tidligere har jeg jobbet med narkotikahunder og patruljehunder. Nå skal jeg ha kontroll på faget for redningshunder, bombehunder og alle andre type politihunder. Det er mange fra hele landet som skal ha svar, sier Eidstumo.

Ingrid Eidstumo er fagkoordinator for hundetjenesten.
Ingrid Eidstumo er fagkoordinator for hundetjenesten. Foto: Torkjell Trædal

I vår ble hun også den første kvinnen til å bli testansvarlig for politihunder. Man skal ha jobba en del med hund for å få være den som tar den første mentaltesten av hundene, og bestemme om de er egnet for å være politihunder eller ikke.

– Du har vel møtt midre motstand som første kvinne som testleder og fagkoordinator i 2016, enn som første kvinne i hundetjenesten i Oslo på 80-tallet?

– Nå er det mindre motstand, men du merker at det er viktig å holde på identiteten. Man må stå for det man er, at man er dame, og ikke nødvendigvis være med på den mannekulturen. Det skal være lov å være dame og stå for meninger og tanker som vi damer har, meninger og tanker som kan være litt annerledes fra menns tanker.

– Hva er annerledes?

– Menn har kanskje brystkassa mer fram. En dame har kanskje en tynn, skingrende stemme. En del damer kan kanskje bli skvisa ut fordi de ikke er menn, men det må være OK at vi bare har en annen måte å lede på. Det må man ikke miste, slår Eidstumo fast, og fortsetter:

– Hvis man hopper inn i mannskulturen, så må det være fordi det føles riktig. Føler man at det er riktig, så er det selvfølgelig helt greit, men det kan ikke være mindreverdig å oppføre seg som dame heller.

– Er det en egen mannskultur?

– Det er kanskje litt machokultur, men det er ikke ubetinga negativt det. Menn skal får være menn også. Og noen damer er mer maskuline. Poenget mitt er bare at man kan gjøre en like god jobb som dame. Det er bra for alle arbeidsplasser å ha en blanding av kjønn og mennesker.

Begynte under Malle-saken

Hundeførerne og hundetjenestene har vært i vinden det siste året, for å si det mildt. På godt og vondt.

Med «Hundepatruljen» på TV har yrket blitt populært. Mannen og kvinnen i gata har fått øynene opp for den utrettelige innsatsen til hundeførere og hunder.

– Det er utrolig hva en TV-serie gjør. Hvis jeg er i treningsrommet her på Kongsvinger og det er førsteårsstudenter der samtidig, så hender det at de sier de må dra hjem fordi Hundepatruljen begynner. Mange er nysgjerrige, forteller Eidstumo.

Men samtidig som hundene var en vinner på TV-skjermene landet rundt, var vinteren og våren innad i hundemiljøet preget av Malle-saken.

I januar hadde PHS stoppet testinga av hunderasen malinois, for å undersøke om rasen var egnet som politihund. Mallen er en vanlig politihund, og fram mot sommeren jobbet en arbeidsgruppe i Politidirekoratet med å avklare mallens framtid.

Det satte sinnene i kok hos mange, som mener malinois er særdeles egnet som politihund. De fryktet også for framtiden for de mange hundeførerne som eide malinois. Da Eidstumo startet i jobben i april, rullet Malle-saken for fullt.

– Du starta midt i kartlegginga av hunderasen Malinois. Mange mente det var et angrep på en enkelt rase. Var det en turbulent tid å starte på?

– Ja. Men den ønsker vi å legge litt død. Jeg satt i arbeidsgruppa i Politidirektoratet som jobba fram en rapport før sommeren, og fasiten ble jo at man fortsatt skal rekruttere maller. Jeg ønsker ikke å si så mye om prosessen, men det kom en del sunt ut av den også.

– Som hva da?

­– Det ble avdekket at vi hadde for dårlig avviksrapportering. At omplasseringshunder er mer utsatt enn andre hunder. Og vi er blitt mer bevisst at hele perioden som politihund er en slags prøvetid, og ikke bare tiden fram til hunden er godkjent. Det skal være bedre oppfølging av hundeførere og hundene også etter de er godkjent, for de utsettes for mye under tjeneste. Noen ganger må man kanskje ha det litt vondt før det blir bedre. Men det var mye styr, og jeg opplevde at det var litt mye usaklig også som gikk på personer.

Selv synes ikke Eidstumo at avgjørelsen om å stoppe testing av hundene midlertidig var så alvorlig. Det hadde vært uheldige hendelser, det var ikke unaturlig å undersøke rasen, mener hun.

– Var det viktig for deg å få opp stemninga igjen da du starta?

– Vi klarer fint å snakke sammen her på huset. Og for andres del, så var den gruppa i POD så bredt sammensatt at de som har lest rapporten virker ganske fornøyde. Det stilnet av seg selv.

Ingrid Eidstumo ønsker høy takhøyde og trivsel i hundetjenesten. – Sæter skal være et trygt sted å komme.
Ingrid Eidstumo ønsker høy takhøyde og trivsel i hundetjenesten. – Sæter skal være et trygt sted å komme. Foto: Torkjell Trædla

Mener politifolk har godt av et blikk utenfra

Eidstumo har jobbet på Politihøgskolen siden 2014. Hun kom fra jobb som fagansvarlig for hundetjensten i Sør-Trøndelag og skulle bare være der et år, men har blitt værende i Hedmark.

Hun sier hun ser forskjell på hundetjenesten i dag, sammenlignet med før. Det styrker faget at hund ble et eget studium, og ikke bare et kurs, ved Politihøgskolen for noen år siden, mener Eidstumo.

– Det er litt flere formaliteter og større sammenhenger vi må inngå i. PHS må involveres mer. Det er fint med et blikk utenfra, så vi ikke bare sitter i egen sandkasse og leker. Det bringer hundefaget videre. Og faget har fått høy status.

Og et blikk utenfra er nyttig for politifolk flest, tror hundesjefen.

– Jeg tok et studie i kunnskapsledelse ved Høgskolen i Hedmark i fjor. Der var vi vel tre politifolk som studerte sammen med andre yrker, som for eksempel pedagoger. Det var forskjell.

– Hva var forskjellig?

– Vi er ganske like vi politifolk. Vi er veldig direkte, kan diskutere og ønsker å ha et svar og en avgjørelse. En del andre var kanskje mer drodlende og var komfortable med å bare diskutere. Det er utrolig sunt å komme inn blant andre. Det har vi søren meg godt av, smiler Eidstumo.

Under Eidstumos regime er målet et hundemiljø med takhøyde og at Sæter skal være et sted hundeførere og de fagansvarlige i distriktene skal føle støtte.

– Kjepphesten er at vi skal ha det hyggelig når vi er her på Sæter. Jeg tror ikke alltid det har vært sånn. Kanskje er det noe kvinner tenker mer på? Folk er nervøse nok, og det er naturlig, før de skal teste hundene sine. Da er det viktig at man ellers føler seg trygg og at ting er fair. Man skal ikke være redd for feil og takhøyden for å ta opp ting skal være høy. Vi må være profesjonelle på den biten der, avslutter Eidstumo.

Til toppen