Norrøne guder
Det var en sen høstdag på vakre Ringerike at undertegnede og den noe eldre Jan Erik Solberg trillet rundt med P20 i Hønefoss’ mindre vakre gater.
Lite ante vi at kvelden skulle gi oss ti centimeter lengre armer og en oppfriskning i norrøn mytologi.
Kvelden var enda ung da operasjonssentralen meldte om en person som sto og skrek av full hals på trappa til en bonde på Vik, cirka ti minutter fra Hønefoss.
Vel fremme, møtte vi en kar i 30-åra som skrek usammenhengende rett inn i husveggen til bonden. Typen var gjennomvåt av svette, og han bablet i vei om norrøne guder.
Selv var han «Loke» som var på vei til Midgard for å treffe kjæresten sin. Hun skulle hete Prinsesse Märtha Louise og bo på slottet. Man kan vel si at «Loke» var noe oppskjørtet da dama hans visstnok hadde et forhold på si, til en som skulle hete Ari.
«Loke» visste ikke om han hadde krefter til å konfrontere Ari, da han selv hadde sloss med Midgardsormen på Steinsletta.
«Loke» fikk skyss til Hønefoss politistasjon for vurdering av lege. På vei inn til stasjonen, så gikk det i ett bak i buret. Strofer om Odin, Tor, Sleipner og Gyda fylte luften.
Spørsmål om personalia ble glatt oversett, og man trengte ikke lege for å skjønne at «Loke» var hakke gal. Nesten fremme, fikk vi ny melding fra sentralen om at vi måtte hjelpe innehaveren på puben «Gigos» med en overstadig beruset gjest.
Vi var rett rundt hjørnet og tok jobben. «Loke» ventet i buret, mens han underholdt seg selv. En kar på cirka 140 kilo hadde kilt seg fast i inngangsdøra til puben og sovnet.
I tillegg hadde fyren tømt tarmen, noe som var synlig helt opp til hårfestet.
Vi brakk ham løs, og veltet ham bak i buret sammen med «Loke». Mytologitimen var plutselig brått over. Det ble stille. Veldig stille. Lufta ble fylt av en annen eim, og plutselig blomstret nasjonalismen bak i buret.
«Loke» sang nå nasjonalsangen av full hals. Da jeg åpnet celledøra på bilen, så kom den første setningen fra «Loke» som vitnet om at han fortsatt hadde et bein i vår verden:
«Unnskyld, herr politimester, men denne tjukken lukter møkk!»
«Loke» var plutselig realitetsorientert og klar. Legen mente at han svarte adekvat på spørsmål, og sendte ham hjem.
Hvis det er noe moral i historien, så må det være noe i nærheten av at «en god dose illeluktende arrestant, kan friskmelde selv den beste».
