At politiet har fått et bemanningsmål er noe av det viktigste som har skjedd etaten de seinere år, mener Edgar MAnnes.
At politiet har fått et bemanningsmål er noe av det viktigste som har skjedd etaten de seinere år, mener Edgar MAnnes. (Foto: Torkjell Trædal)

Nei, målet om to politi per tusen innbyggere er ikke til hinder for bekjempelse av kriminalitet. Tvert imot.

Politistasjonssjef mener målet er beskjedent nok i seg selv.

Rune Evjen skriver i et debattinnlegg på Politiforum at målet om to politifolk per tusen innbyggere er et hinder for politiets evne til å forebygge og etterforske bredden av kriminalitet.

Jeg tviler ikke på at innlegget har de beste intensjoner i forhold til å påpeke behov for å rekruttere spesialkompetanse fra ulike fagutdanninger til politiet. Konklusjonen er likevel en skivebom av dimensjoner.

Dokumentet «Politiet mot 2020» er en av de viktigste analysene Politidirektoratet har levert.  At det senere har blitt fulgt opp med tverrpolitisk enighet om å sette et dimensjoneringsmål for polititjenestemenn i forhold til befolkningstallet er sannsynligvis det beste som har skjedd norsk politi på årtier.

Edgar Mannes

Om dimensjoneringsmålet er tilstrekkelig i forhold til politiets samlede oppgaver og ambisjonene de politiske myndigheter har for politiet er tvilsomt. Vi kan heller ikke forvente at en slik positiv satsing løser alle utfordringer politiet har. Det er likevel helt sikkert at bemanningssituasjonen i norsk politi før denne satsingen startet var negativ for både forebygging, etterforskning og beredskap. Selv om ressurssituasjonen fremdeles er meget krevende på mange områder i politiet så ville en generelt lavere politibemanning forsterket problemene på alle saksområder

At vi fikk en tverrpolitisk enighet om en flerårig satsing på politi­bemanning er det viktigste og mest forutsigbare politiet kunne oppnå på det tidspunktet

De politiske og økonomiske realiteter kan ha hatt som konsekvens at nødvendig opprustning av juriststillinger og sivile stillingskoder har blitt hengende etter mens man har satset såpass mye på politistillinger. Det vil vi imidlertid aldri kunne vite. Hvilke politiske fokusområder som vinner fram i de årlige statsbudsjettene er ikke godt å spå og vi kan i hvert fall ikke vite hva som hadde kommet i stedet for de bevilgninger som faktisk ble besluttet. At vi fikk en tverrpolitisk enighet om en flerårig satsing på politibemanning er det viktigste og mest forutsigbare politiet kunne oppnå på det tidspunktet. Så er det politiets ansvar å sørge for at satsingen kommer innbyggerne til gode gjennom et enda bedre tjenestetilbud.

I politidistriktene vet vi at det er avhengighet i dimensjonering mellom politistillinger, jurister og sivile stillinger. Den teknologiske utviklingen, nye satsingsområder og økt kompleksitet i noen kriminalitetsformer har også forsterket behovet for å rekruttere flere spesialister med ulik utdanningsbakgrunn til politiet. Jeg deler derfor Evjens syn på at det er behov for slik rekruttering. Men å sette en beskjeden bemanningsnorm for polititjenestemenn opp mot dette blir helt forfeilet. Den absolutt største utfordringen for politiet som etat er misforholdet mellom oppgaver og bemanning. Det er heller ikke realistisk at vi noen gang vil oppleve at dette er i balanse.

I mange sammenlignbare land ville man sett det som en katastrofe å redusere bemanningen til to polititjenestemenn per tusen innbyggere. I Norge må vi ikke stoppe på vei opp mot denne normen selv om vi også har behov for andre stillingskategorier. Det er ikke denne bemanningsnormen som er årsaken til at vi også har andre behov og utfordringer!

Til toppen