Politiets Sikkerhetstjeneste: Et av stedene der mange sivile jobber ved siden av politifolk, og utgjør et vesentlig bidrag for landets trygghet og politikraft, mener artikkelforfatteren.
Politiets Sikkerhetstjeneste: Et av stedene der mange sivile jobber ved siden av politifolk, og utgjør et vesentlig bidrag for landets trygghet og politikraft, mener artikkelforfatteren.

POLITIDEKNING

«Målet om to politifolk per tusen innbyggere – et hinder for politiets evne til å forebygge og etterforske bredden av kriminalitet»

Politikraft – mer enn politiutdannelse.

Politikraft defineres i dag som politiets evne til å bruke sine samlede ressurser for å løse samfunnsoppdraget. Blant befolkningen betyr dette synlig politi der du bor. I den sammenhengen fremstår måltallet om to politistillinger per tusen innbygger fra «Politi mot 2020» som fornuftig. Det er derimot uenighet om man innen 2020 vil oppnå ønsket nasjonal politidekning. Skal det være en nasjonal gjennomsnittsberegning eller et definert mål for det enkelte politidistrikt?

Jeg mener at den kvantitative målsettingen om politidekning fremstår som et hinder for politiets evne til å forebygge og etterforske den totale bredden av kriminalitet. Politiet må raskere enn strategiske planer tilsier endre kompetansesammensetningen for å møte fremtidens kriminalitetsbilde. Det er stor enighet om at politiet må ha en bredere kompetansesammensetning enn i dag. Dette belyses spesielt i Lystadutvalgets rapport og NTL-rapporten om politikraft. Hovedtrekkene fra begge rapportene understøttes både av politikere og sentrale politiledere i Politiforums hovedsak i oktober i fjor. Med slik rørende enighet kan man spørre seg om det er noe å bekymre seg for.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har vært min arbeidsgiver de siste 20 årene. Siden terroraksjonene i USA i 2001 har tjenesten måttet endre kompetansesammensetningen for å kunne møte et komplekst trusselbilde. PST har ikke samme krav til operativitet og synlighet som politiet, men deler av kompetansesammensetningen og arbeidsmetodikk vil være sammenlignbare. Det er ingen tvil om at PST evner å løse sitt samfunnsoppdrag bedre ved tilførsel av mer spisset og relevant kompetanse. Intern samhandling har blitt bedre, kompetanseoverføring skjer som en naturlig del av oppdragsløsningen og den generelle resultatoppnåelsen har økt.

Det er derimot uenighet om man innen 2020 vil oppnå ønsket nasjonal politi­dekning

Et mer sivilt preg på tjenesten har ikke ført til subkulturer på tvers av kompetansegruppene, men derimot ansett å være nødvendige komplementære ferdigheter. PST har lyktes i dette arbeidet ved at det har vært et politisk klima for endring og at tjenesten ikke har hatt politiske føringer som har hindret iverksettelse av strategiske kompetanseplaner. For politiets del må to per tusen-utfordringen derfor føles som et hinder for nødvendig utvikling av etaten.

Politiets utfordringer vil være preget av profesjonalisering av kriminalitetsutøvelsen, digitale trusler og sårbarheter, terrortrussel og hybride hendelser. Dette er en utvikling politiet må kunne håndtere både i et proaktivt og reaktivt perspektiv. For å være best mulig rustet for en slik utvikling må man tenke nytt hva gjelder kompetanse. Enkelte funksjoner og roller vil kunne dekkes av politiansatte som har gjennomført kompetansehevende tiltak, men dette vil ikke være nok. Spesielt vil utfordringene innen cyberkriminalitet kreve kompetanse innen nettverkskommunikasjon, informasjons- og systemsikkerhet, kryptografi, robotikk og analyse og algoritmer. Politidirektoratet har gjennom sin nye strategi «Politi mot 2025» satt fokus på politiets evne til å ligge i forkant av kriminaliteten samt å skape trygghet i det digitale rom. Dette er gode mål som vil kreve endringer i kompetansesammensetningen for å kunne nås.

Før det tildeles midler til nye stillinger krever politikerne måloppnåelse når det gjelder antall politistillinger. Politidirektoratet mener nye IKT-løsninger og økt digitalisering vil gi mulighet for en gevinstrealisering som igjen vil frigi personell. Ressurser som tidligere var knyttet til manuelle arbeidsprosesser. Det er så mange avhengighetsfaktorer her at tankene mine dras mot Joseph Hellers begrep «Catch-22».

Det er åpenbart ingen enkel løsning på en slik utfordring, men for at definisjonen av politikraft skal fylles med realisme må kravet om to politistillinger per tusen innbygger omdefineres. I tillegg må politikerne øremerke midler til nye stillinger med sivil spisskompetanse. Det norske folk fortjener et politi som på best mulig måte løser sitt samfunnsoppdrag uavhengig av politiske visjoner.

Til toppen