Nærpolitireformen – et luftskip?

En ulykke kommer sjelden alene, sies det. Om vi ser på det store bildet, ser det ut for at dette ordtaket holder hva det lover så langt.

Da presidentvalget i USA var over var også katastrofen et faktum for mange. Demokratisk valgt inn i embete som en av verdens mektigste menn, har vi endt opp med en spraytannet narsissist. Hvilke endelige konsekvenser vi står ovenfor i denne sammenheng, kan vi vel bare vente i spenning eller frykt på å se resultatet av.

På samme tid her hjemme var startskuddet alt gått for tidenes reform av politiet.

Iverksatt med bakgrunn i en rapport, som riktignok påpekte en del forbedringsområder for etaten, men hvor pekefingeren ikke blir satt på det som kanskje var hovedfeilen både før, nå under og – om ingenting endrer seg – også i fremtiden, nemlig økonomien.

Men, lojalt og pliktoppfyllende har reformarbeidet rullet i gang.

Endringskåtheten i toppledelsen presses nedover i systemet og følges opp med rapporteringer, planer og frister for å holde stø kurs. At ting har gått på frem så langt, uten at folk har inntatt fosterstilling og resignert, må vel tilskrives under eller flaks snarere enn dyktig endringsledelse.

Reformarbeidet inneholder visjoner og vyer som muligens kun overgås av Kim Jung-un. Det fokuseres på verdiladde ord som skal selge reformen som produkt, både for ansatte og den norske befolkning.

I ledelsen har en omfavnet LEAN som den reddende engel for manglende egenfilosofi, noe som sikkert kunne vært en god ide om det var en fabrikk vi drev eller at alle oppdrag og mennesker var like. Fagre ord om satsing på nærpolitiet tas i bruk og at patruljen som kommer når en trenger den, skal kunne løse alt en står ovenfor. Politiarbeid på stedet har jo frigjort masse kapasitet, da patruljene nesten ikke har skrivearbeid i etterkant.

Felles straffesaksinntak skal sortere ut sakene det ikke trengs å jobbes med, noe som sikkert var vanskelig å gjøre ute ved enhetene tidligere. Politikontakten brukes som et av de fremste våpen og skal sørge for skreddersøm i arbeidet opp mot kommuner, næringsliv og befolkning i fremtiden.

Men på bekostning av hva?

Sakte men sikkert faller brikkene på plass og organisasjonen bygges ovenfra og ned. Boksene på organisasjonskartet skal fylles, men realiteten er at etaten ikke var dimensjonert for reformen i utgangspunktet. Vi var rett og slett ikke nok folk tidligere og lite hjelper det at nye bokser vil suge kapasitet fra den viktige førstelinjen i tiden fremover.

Løsningen ser ut til å bli av den enkle sorten, flere personer må ha flere hatter ved de fleste enheter foruten POD, som på magisk vis har lykkes med å ese ut som en bolledeig og sågar måttet flytte inn i nyere og større lokaler, som allerede er blitt for små...

Ettersom ingen vil bruke ordet «sentraliseringsreform», kan vi kanskje vurdere å kalle det Hindenburg-reformen.

Historisk var Hindenburg en Zeppeliner på slutten av 1930 tallet og fremstod som en meget sikker transportmetode for tiden – det var ansett som så sikkert at en sågar hadde tillat seg å bygge røykerom for passasjerene om bord.

Selv om årsaken til at Hindeburg gikk opp i flammer fremdeles ikke er sikker, var konsekvensen at tiltroen til luftskip som transport middel ble knust.

Personlig håper jeg å slippe, at reformen vi nå gjennomgår, eksploderer i trynet på oss som Hindenburg og at befolkningen mister all tiltro til nærpolitireformen og politiet i sin helhet.