Kan nærpolitiet være løsningen?

Terroren ved gassanlegget In Aménas i Algerie var en ny dreining i terrorspiralen. Til tross for en viss grad av sikkerhetsopplegg, tok terroristene seg forholdsvis enkelt inn på anlegget. Hvordan det etterpå gikk, har vi lest i all sin grufullhet.

I norske aviser har vi lest om hvordan man ved en av landets gass- og oljeterminaler hver sommer er nødt til å jage bort beitende kuer som kommer seg innenfor gjerdet. Vi mer enn aner at det er store huller i sikkerhetstenkningen, ikke bare i gjerdet.

Her til lands ønsker vi ikke å opprette store vaktstyrker og festninger rundt ethvert potensielt terrormål. Den personlige bevegelsesfriheten og det landet vi kjenner slik det er i dag, er for viktig.

Behovet for store vaktstyrker og bevoktningsanlegg kan avdempes med god etterretning og overvåking. Etter 22. juli viser innbyggerne en større aksept for dette enn tidligere. Men det er en avveining om hvor mye overvåking og etterretning samfunnet vil ha.

Det er tilgjengelig teknologi som enkelt kan skanne alle registreringsnumre på biler som passerer utvalgte steder, og på brøkdelen av et sekund koble bilens registreringsnummer til politiregistre.

Politiet ville da kunne se om bilen knyttes til etterlyste personer og relevant etterretningsinformasjon. Men noen fast form for overvåking langs veiene vil ikke Datatilsynet akseptere per i dag.

Samtidig ser vi at grensene til landet er vid åpne. Politiets grensenære kontroller er så sporadiske, at personer som ønsker å komme inn i landet uten å avdekke sin identitet, nærmest har fritt leide.

Noe som ikke er komplisert, og noe som faktisk er ønsket av innbyggerne, er mer synlig politi. Både i by og bygd. Med politifolk de er vant til å se, og som de har et godt forhold til. Rett og slett et nærpoliti som får anledning til å bruke tid på å etablere kontakt, som følger med på hva som skjer, og som kan gripe inn før noe skjer.

Dette er et politi som kan håndtere alt fra besøk i barnehagen til å operere med våpen i hånd. I denne utgaven kan du lese om hvorfor satsing på nærpolitiet er en nærliggende og god løsning på sikkerhets- og kriminalitetsutfordringene samfunnet står overfor.

Du kan lese om erfaringene som politiførstebetjent Per Henrik Bykvist har gjort i løpet av snart 27 år som politimann. Hele tiden har han jobbet i det brede spennet mellom å etablere kontakt med barn i barnehagen med politibamsen Eddy, til å lede skarpe væpnede aksjoner.

De erfaringene han har gjort, kan trolig mange med noen års polititjeneste skrive under på.

Løsningen på politioppdragene, enten de er av mer servicepreget innsats eller er skarpere og mer operative, preges av hvor nært politiet står innbyggerne.

Mye kan ordnes på laveste trinn av politiets maktstige, hvis kontakten mellom politi og befolkning er god. Da er terskelen for å ta kontakt med politiet mye lavere.

Mange politifolk med god kontakt i lokalsamfunnet har løst straffesaker og mottatt tips om mistenksomme personer fordi innbyggerne har tatt mot til seg og tipset politiet - nettopp fordi de visste hvem polititjenestemannen var.

Vi liker...

...at politimester Torbjørn Aas i denne utgaven går i offentlig debatt med meninger om politidistriktenes struktur. Vi har lenge etterlyst politisjefer som offentlig tar standpunkt i en pågående debatt. Vi tolker det som om det nå har blitt høyere under taket i etaten. Det er bra for utviklingen av politiet.

Vi misliker...

...at kravet til politiets handlingsplikt ikke er tydelig og avklart. Alle politifolk vet at yrket medfører vilje til å gå inn i farlige situasjoner. Men det ligger ikke i jobben å kreve vilje til å ofre livet. Professor Liv Finstad påpeker at heller ikke 22. juli-kommisjonen var grundig nok på dette området.