Professor Liv Finstad.
Professor Liv Finstad. (Foto: Rune Korneliussen)

Går 22. juli-rapporten etter i sømmene

22. juli-rapporten bør ikke betraktes som en «sannhetskommisjon» hvor siste ord er sagt, mener professor Liv Finstad.

Liv Finstad er trolig det nærmeste vi kommer begrepet politiforsker her i landet.

Nå har hun foretatt en grundig gjennomgang av 22. juli-kommisjonens rapport, og har funnet flere forhold som bør være interessante for politiet å se nærmere på.

Samtidig retter hun oppmerksomheten mot rapporten, som hun ikke på noen måte mener bør være ferdig debattert.

– Ja, rapporten er både grundig, god og overbevisende. Samtidig er rapporten så viktig, både for politiet og det norske samfunnet, at den ikke bare fortjener å bli lagt til grunn for endringsarbeid, men også å bli gjenstand for vanlig kritisk refleksjon, sier Finstad.

Hun beskriver rapporten som en «page-turner», som med sitt detaljnivå legger et viktig grunnlag for omfattende endring og læring ikke bare i politiet, men også på politisk nivå.

Sjelden, om noen gang, har en utgivelse i serien Norges Offentlige Utredninger (NOU) vært gjenstand for en så omfattende medieoppmerksomhet - ikke overraskende, tragediens omfang og den påviste beredskapssvikten lagt til grunn.

«Den lille, røde båten» og «den gule lappen» blir for alltid stående som symbolske uttrykk for hva som gikk galt.

– For å være en rapport man skal lære av, slik at den bidrar til positive endringer i og for politiet, er det viktig å la ulike synspunkter komme frem. Bare slik er det mulig å få en viss felles virkelighetsforståelse. Å skape en felles virkelighetsforståelse er nettopp en av betingelsene for å skape en lærende organisasjon, sier Finstad.

Politiets handlingsplikt

Professoren trekker frem det kommisjonen skriver om politiets handlingsplikt.

– Det stedet hvor rapporten går tettest på at enkeltpersoner valgte feil, gjelder første enhet fra Nordre Buskerud politidistrikt. Kommisjonen mener at patruljen ut fra den selvstendige handleplikten skulle forsøkt å skaffe seg båt for å gå til øyeblikkelig aksjon selv. Patruljens opptreden etterlater etter kommisjonens mening et entydig bilde av at den ikke var innstilt på å gå til øyeblikkelig aksjon, sier Finstad.

I en NRK-reportasje om politiinnsatsen 22. juli, kom det frem at patruljen hadde fått ordre om å observere. Spørsmålet som ikke er besvart, er om de skulle ha overprøvd denne ordren.

– Etter mitt syn er kommisjonens vurdering av politiets handlingsplikt ikke overbevisende begrunnet hverken i dette konkrete tilfellet eller generelt. Vi står her ikke bare overfor behovet for grundigere juridiske avveininger, men også etiske avveininger som det er av største betydning å få klargjort, mener professoren.

Politifolk må av og til håndtere hendelser med livet som innsats, noe som er et iboende trekk i politiarbeidet. Farepotensialet forsøkes redusert med god trening og utstyr.

– Politiets handlings- eller hjelpeplikt er det mest problematiske temaet som angår politifolks arbeidshverdag. Hvor langt skal handlingsplikten strekkes? Det er selvsagt ikke bare legitimt at kommisjonen tar opp handlingsplikten, det ville være en unnlatelsessynd om den ikke hadde gjort det.

– Hvis man legger til grunn at siste ord ikke er sagt, er det verdifullt at kommisjonen gir materiale til å følge opp dette viktige spørsmålet. Som de selv besvarer for kjapt etter min vurdering, sier Finstad.

Ressurssituasjonen

Hun er overrasket over at særlig bemanningen på operasjonssentralene ikke blir tillagt mer avgjørende vekt i rapporten.

– Etter min mening burde det enda sterkere fremheves som et område hvor ressursknapphet viste seg å bli fatalt i politiets håndtering av hele 22. juli. Dersom publikum hadde visst hvor dårlig bemanning det er ved flere tjenestesteder, og det bedømt etter behov for ordinære polititjenester, ville man ikke bare blitt forundret, men i den del tilfeller også sjokkert.

Finstad påpeker at kommisjonsrapporten ikke i klartekst sier hva som egentlig er problemet med kultur og holdninger i politiet.

– Det vil kreve et omfattende og kunnskapsbasert egenarbeid i politiet for å konkretisere dette, mener Finstad.

Men gjennom annen forskning basert på en rekke terrorangrep og naturkatastrofer i USA, er det oppsummert hvorfor politiet svikter når det gjelder, gang på gang, forklarer professoren.

Gjennomgående er det svikt i planlegging og risikoforståelse. Krisehåndteringen preges av problemer med kommunikasjon og samband, kommandostrukturer og ansvarsrutiner er uklare, og det går for sent å ta i bruk ressursene.

Ressursene er heller ikke tilstrekkelige på avgjørende områder.

– Dette er som å lese en blåkopi av 22. juli-kommisjonens beskrivelse av hva som sviktet. Disse internasjonale erfaringene viser at norsk politi ikke er den dårligste eleven i spesialklassen slik mange kanskje har inntrykk av. Hvorfor det er så vanskelig å lære av svikt og feil, representerer også en gjengangertematikk, sier Finstad.

Den politiske endringsviljen er forbigående, og endringstiltak skal dessuten koste minst mulig, forklarer hun videre.

– Det er mangel på systemer i politiet for å identifisere lærdommer og spre kunnskaper. I beste fall skjer det en «ad hoc»-læring, i stedet for at læring sees på som en langvarig forpliktelse som må bygges inn i organisasjonen. Selv når lærdommer blir identifisert, mangler det gjerne systematiske lærings- og endringsprosedyrer.

Finstads gjennomgang ble publisert i tidsskriftet Materialistens nummer 4 i 2012. Gjennomgangen kan leses i sin helhet på www.materialisten.no (pdf).

Til toppen