Forebyggende visepolitimester
Forebyggende har blitt vektlagt tungt i debatten opp mot vedtaket av politireformen. Men er dette mer enn bare fine ord, spør en pensjonert forebygger.
Ja, da fikk vi omsider en «Nærpolitimelding». Stortinget sa sitt til slutt 10.juni. Hva er spennende i denne meldinga? Mye. Takket være et bredt tverrpolitisk vedtak fikk vi flere nye vinklinger på hvordan dette «nye nærpolitiet» skal være organisert.
Slik jeg har opplevd debatten før stortingsvedtaket, er det lenge siden jeg har hørt så mye om hvor viktig forebyggende er. Men slik har det vært så lenge jeg har vært i etaten. Det har ikke manglet på positive vedtak i Stortinget om prioriteringene, men takket være en ledelse i norsk politi som systematisk har oversett disse vedtakene er det vi ildsjeler som har fått lov å jobbe med dette fagområdet.
Det som er mest spennende synes jeg er innretningen på arbeidet mellom «kontaktpersonen(e)» for forebyggende og den enkelte kommune. Her går jeg ut fra POD utarbeider klare retningslinjer. Jeg vet at POD for tiden kun har én person i arbeid som kan noe om forebyggende.
Jeg håper han får lov til å utvikle dette på rett måte.
Det andre viktige grepet som skal tas er jo dette at i politimesterens stab skal det sitte en visepolitimester som har dedikert ansvar for forebyggende. Dette er jo bare helt fantastisk. Opp gjennom årene har vi registrert ulike toppledere som har kalt seg visepolitimester for krim og annet. Denne gangen har Stortinget sagt at forebyggende skal prioriteres.
En kan jo være fristet til å tenke at her vil «ulvene» stå klare og si at alt er forebyggende, så vi putter stillingen inn i f.eks kriminalavdelingens virke. Skjer det, er vi nøyaktig like langt som før. Heldigvis har vi en leder av Justiskomiteen som har skjønt dette nå. Jeg er overbevist om at Hadia Tajik vil følge nøye med på utviklingen av de nye distriktene.
Folkens, jeg er litt spent jeg. Men jeg håper jeg ikke blir skuffet. Bedriftskulturen i norsk politi tilsier IKKE at forebyggende skal prioriteres.
Snakke om at man bør gjøre det, ja – men gjøre det?
