Flytur utenom det vanlige

For noen år siden var jeg med på en uttransportering til Pakistan. Spennende nok det, men det var på veien hjem at reisen ble litt mer utenom det vanlige.

  • Endret

Kollegaen jeg reiste med er i dag pensjonert, men jeg velger likevel å anonymisere ham – la meg kalle ham Olaf.

Da vi ankom flyplassen i Islamabad, stusset vi på sikkerhetsoppbudet rundt og på flyplassen. Det var flere kontrollposter, og soldater væpnet til tennene var utstasjonert overalt. Vi kunne i mørket skimte PIA flyet som skulle frakte oss til London, en Boeing 747. Rundt flyet stod det også soldater.

Det var urolige tider, men vi syntes oppbudet av soldater var kanskje litt i det meste laget. Vi fortsatte likevel gjennom innsjekkingen og sikkerhetskontrollen.

Etter å ha falt til ro på Business class la vi merke til at det kom en rekke menn i mørke dresser. De tittet utover cabinen, gransket oss to som satt der, og nikket til hverandre. Like etterpå kom den pakistanske presidenten Pervez Musharraf ombord i flyet og satte seg helt fremst med sikkerhetsvaktene rundt seg.

Olaf og jeg tittet på hverandre: Olaf sa tørt: ”Ok, nå skal vi reise på samme fly som terrormål nummer 1 i den muslimske verden. Dette kan bli gøy…” Hvorpå han fortsatte:

”Vet du? Jeg vil vedde med deg – 500 kroner – på at jeg i løpet av flyturen vil få håndhilse på presidenten.”

Jeg krympet meg litt, vel vitende om at hvis det var en mann som ville lykkes med det - så var det Olaf. Jeg takket nei til veddemålet.

Sikkerhetsagentene samlet sammen sine ett hånds skytevåpen. En av sikkerhetsagentene som satt foran oss holdt på med en koffert og ristet oppgitt på hodet. Han hadde tydeligvis mistet nøkkelen til koffertens hengelås.

Olaf var snar med å reise seg, hentet ned sin egen koffert og fant frem en avbitertang.

Han sa til agenten: ”I can help you!”

Agenten himlet med øynene da han så avbitertangen og lurte på hvordan den var kommet gjennom sikkerhetskontrollen. Olaf forklarte hvem vi var og agenten ble mer i møtekommende siden vi var politifolk, men han trodde neppe at avbitertangen ville klare å klippe over låsen.

”Let met try!” svarte Olaf.

Han plasserte avbitertangen i låsen, så agenten rett i øynene og sa: ”Withcompliments from the Norwegian Police.” Olafs kraftige never klemte rundt tanga, og ”knepp”, der røyk låsen!

Temmelig imponert, takket agenten for hjelpen. Han la våpnene i kofferten, men oppdaget at han nå var uten lås. Han så seg fortvilet rundt, målte Olaf og meg opp og ned, for så å beordre to agenter i motsatt hjørne av oss til å vokte kofferten.

Flyet lettet og flyvertinnene var travelt opptatt med å være gode verter for presidenten. Dressen hans ble hengt opp på innsiden av døra til businesstoalettet, og vi to norske politifolk fikk streng beskjed om å bruke toalettet i economy class.

Vi fikk deretter servert mat. Blant rettene ble det servert sushi. Jeg syntes Pakistan International Airlines og sushi hørtes ut som en dårlig kombinasjon, så jeg valgte å ikke spise. Olaf derimot aktet å bevise det motsatte: ”Du veit det, Kevin. Eg ha’ vært ute i hardt vær før!”

En time senere la jeg merke til at Olaf virket ukomfortabel, og han utbrøt: ”Jeg må på do – fort!”. Det som nå gjæret i magen hans må ha kommet brått. Han spratt opp av stolen, presset seg forbi meg og ut i midtgangen. Han entret presidentens toalett i en slik fart at flyvertinnene ikke rakk å stanse ham, og presidentens dress flagret såpass at en flik av den stakk ut da døra smalt igjen. Sikkerhetsagentene reagerte ikke, men flyvertinnen banket forsiktig på døren. Hun la øret inntil døra og lyttet. Noe forfjamset trakk hun seg fra døren og tittet engstelig mot presidenten. Noe foregikk inne på det avstengte toalettet. Presidenten satt med ryggen i mot og hadde ikke enset opptrinnet.

Det virket som en evighet, men etter hvert kom Olaf ut. Denne gangen var han grå i ansiktet. Han satte seg tungt i stolen og han hadde det tydeligvis vondt.

Flyvertinnen tittet inn på toalettet for å sjekke status. Hun tok seg for nesen og lukket raskt døren. Mens hun holdt døren igjen, som om hun hindret noe i å komme ut, kalte hun på en kollega som kom løpende til med en sprayboks. Toalettet ble gitt en stor dose med godlukt.

Hun henvendt seg så til oss med en streng beskjed til Olaf: Hvis han måtte på do igjen kunne han løpe opp trappen til 2. etg. Der var hvileområdet for flymannskapet. Der kunne han sitte og gå på do så mye som han ville.

Olaf takket for tilbudet.

I neste øyeblikk reiste Presidenten seg og gikk mot toalettet. Han åpnet døra og rykket til i det han skulle gå inn. Etter en liten tenkepause valgte han likevel ågå inn. Flyvertinnene, bleke i ansiktene sine, ventet på at han skulle komme ut igjen.

Olaf fikk mer magetrøbbel og valgte å sette seg oppe i 2. etg.

Da Presidenten kom ut igjen hadde han skiftet til dress. Han snakket litt med den ene sikkerhetsagenten som igjen vekket de andre til live. Sikkerhetsagenten kom bort til meg og fortalte at Presidenten ønsket å hilse på passasjerene på flyet. Siden jeg satt nærmest var det naturlig at han begynte med meg. Presidenten kom bort til meg og håndhilste. Agenten sa noe på pakistansk til ham, hvorpå presidenten sa til meg: ”Oh! You are Norwegian Police? Thank you for helping out!” Mannen var rett og slett hyggelig, og mine tanker gikk til Olaf.

Presidenten gikk gjennom hele flycabinen og hilste på alle om bord – unntatt Olaf. Han satt innelåst på do et annet sted. Der satt han helt til vi kom til London.

Noe bittert måtte jeg konstatere at Olaf’s veddemål var noe jeg skulle ha satset på…

Jeg utfordrer Jan Daniel Juniszewski

Skrevet av Jan Kevin Brunvoll

Til toppen