Fjernstyring av politikolleger fra luften ga uventet funn

Gjennom helikopterets varmesøkende kamera er det ikke alltid like lett å tolke «uklare varmesignaturer i skogen».

Publisert

Undertegnede har siden 2004 vært så privilegert å få jobbe som systemoperatør ved Politiets helikoptertjeneste, med base på Gardermoen. Tjenesten er svært variert med mange forskjellige oppdrag og med mye avansert utstyr til å kunne bistå kolleger i oppdragsløsningen. Et av de mest kjente hjelpemidlene er det termiske kameraet som gir oss muligheten til å se i mørke.

Utpå morgenkvisten en mørk natt ble vi «scramblet» fra basen. To kjeltringer hadde stukket til skogs på Nesodden og det var ingen politihund å oppdrive til sporsøk. Et par patruljer var i området og kjørte langs gater og veier for å se etter skurkene.

Vi lastet opp og fikk satt kursen sørover. Underveis fikk vi nærmere opplysninger om søksområdet og kart og kameraer ble gjort klare til innsats. Dette var relativt tidlig i Helikoptertjenestens eksistens og iveren var stor etter å vise hva helikopter og utstyr kunne utrette som hjelpemiddel for enhetene på bakken.

Vi ankom stedet og startet søk med termisk kamera. Bildet var skarpt, men med unntak av to politibiler, elg og et par ekorn var det lite å se til skurker på en god stund. Plutselig registrerte jeg en svært tydelig varmeprofil inntil et tre midt inne i skogen. Relativt høyt motivert for å vise helikopterets kapasiteter gjorde en runde rundt stedet meg helt sikker på at dette var en person som satt med ryggen mot treet og ventet på at politiet skulle dra hjem.

Patruljen ble kalt opp, og så startet arbeidet med å lede disse inn til stedet gjennom til dels tett skog. Jeg kunne etter hvert høre at kollegene på bakken ble både varme og andpustne og jeg prøvde å holde humøret oppe med å melde at de nærmet seg skurken. Til slutt kunne jeg fortelle at personen satt fire meter til venstre, men så i kameraet at kollegaen på bakken åpenbart ikke kunne se han. Jeg fikk kollegaen til å gå ytterligere to meter til venstre, men vedkommende gjorde fortsatt ikke tegn til pågripelse. Men i svarteste, hvor tungt kan man ha for det, tenkt jeg.

Lett irritert i stemmen fikk jeg forklart kollegaen at skurken satt to meter rett frem, foran skotuppene hans, mot trestammen. Etter et par sekunder kom det et nesten like oppgitt svar tilbake «Her er det ikke annet enn en stor maurtue!»

Rød under hjelmen og med vesentlig mykere røst måtte jeg beklage og hostet opp en dårlig unnskyldning om at det ikke alltid er like lett å tolke «uklare varmesignaturer i skogen». Videre søk ga ingen resultater, og vi måtte konstatere at skurkene hadde greid å komme seg unna denne gangen.

Det kan nevnes at til dags dato er ingen på Helikoptertjenesten så gode som meg til å kjenne igjen maurtuer!

Les mer Politihumor!

Powered by Labrador CMS