Etter i lang tid å ha forespeilet befolkningen mer synlig politi, nevnes nå ikke slike utsikter

Da jeg sluttet i politi- og lensmannsetaten og ble pensjonist, hadde jeg erfart mer enn 40 års tjeneste, alltid i lensmannsdistrikter. Generelt vil jeg si at yrkesstoltheten var solid, og selv om arbeidsgleden varierte, kunne den til tider nå høye nivåer.

Det var ikke politiets ledelse som bidro til at jeg opplevde det slik. Arbeidsgleden opplevde jeg sterkest i møter med publikum.

Yrkesstolthet

Når etatens ledere, både lokalt og sentralt, smått ble opplevd som mer utfordrende enn de som brøt lover og regler, ble det av uvurderlig verdi å være i godt inngrep og ha bra dialog med det samfunn/publikum jeg var ansatt for å tjene. Når politiet nå i stor grad har blitt borte for publikum, undres jeg om det er noen i dagens politiledelse som ofrer tanker på nivået av yrkesstolthet og arbeidsglede i vårt omreformerte politi?

Etter i lang tid å ha forespeilet befolkningen et mer synlig politi, nevnes nå ikke slike utsikter.

Folk flest innser trolig at politiet vanskelig kan bli synlig samtidig som dagens kriminalitet medfører at en stor del av tjenesten må utføres mens politifolkene er innestengt sammen med datamaskiner. Likevel mener jeg det ville vært riktig av politiledelsen å komme ut til befolkningen med en beklagelse av tidligere feilinformering og en troverdig forklaring på de feilslåtte løftene. 

Alltid tilstede

Sist sommer la jeg på ny inn et par dagers opphold i Trier som visstnok går for å være Tysklands eldste by. Der tilkjennega politiet på sine tjenestebiler et motto som jeg liker godt. Alltid tilstede, eller «IMMER DA» som det der ble tilkjennegitt. En konkret og forpliktende melding til folket. Kanskje en tanke for politiet også andre steder?

Fra mitt ståsted er det skremmende når dagens politikere tydeligvis ønsker å overlate stadig mer av politiets oppgaver til privatansatte, i vaktselskaper og lignende.

De fleste vil forstå at når antallet politistudenter reduseres, i tillegg til at de som utdannes mislykkes i å få arbeid i politiet, skapes det rom og behov for privatbetalt ordenstjeneste, såkalte privatetterforskere og kanskje mer til. Hittil har dette vært høyst unorsk, og jeg kan ikke tro at en slik dreining er ønsket av befolkningen. Jeg tillater meg å mene at med tanke på etatens framtid, rekruttering og funksjon, vil det omdømme som skapes av yrkesstolthet og arbeidstilfredshet, bli av betydning.

Familien kunne ikke unngå å oppfatte at jeg hadde et variert og til dels spennende arbeid. Da vår yngste datter tilkjennega tanker om å søke opptak til politiutdanning, sa jeg klart fra at det burde hun ikke gjøre.

Jeg bekreftet at arbeidet kan være både interessant og givende men med den ledelsen etaten hadde, måtte jeg klart fraråde henne å velge dette yrket. Hun fulgte mitt råd, og jeg har ikke sett grunn til å beklage at jeg ga dette bismakende rådet. 

LES OGSÅ: Nærpolitireformen er en varslet fiasko