Det mest sannferdige en politiker kan si om nærpolitireformen, vil faktisk være at han ikke så langt kan si noe sikkert
(Foto: Erik Inderhaug)

Det mest sannferdige en politiker kan si om nærpolitireformen, vil faktisk være at han ikke så langt kan si noe sikkert

Det er ikke helt greit, at erfarne politikere tror at deres parti er bærere av mer sikre fakta og mer troverdig informasjon enn motpartens, i dette tilfelle; om politireformens skjeve eller rette gang.

«Hvilke fakta som fremheves, avhenger av hvilke verdier man søker å realisere», skriver filosof Lars Fr. H. Svendsen i et nylig publisert Civita-notat: «Fakta og verdier – vitenskapsfilosofiske smuler for samfunnsdebattanter». Skillet mellom faktapåstander og verdipåstander er i praksis ikke helt enkelt å trekke, selv om de logisk sett er atskilte, tillegger filosofen.

Men er de egentlig det – logisk sett adskilte? I det minste er påstanden diskutabel. Debatten om nærpolitireformen kan være interessant å anvende som eksempel, for få belyst om politikerne er i stand til å skille fakta fra verdiladet partipolitikk.

Den politiske strid om nærpolitireformen dreier seg i dag mer og mer om regjeringen har sviktet eller ikke sviktet politiets verdigrunnlag – herunder nærhetsprinsippet – om desentrale tjenester, om å forebygge der folk bor og ferdes, og om lensmannskontorenes funksjon i lokalsamfunnet.

Selv med det samme faktagrunnlaget trekker regjering og opposisjon vidt forskjellige konklusjoner. 

LES OGSÅ: Det er på tide å la politiet selv få jobbe med sin egen reform

Hva skal folk tro?

Velgerne spør seg med rette, hvordan det går an å komme til så vidt forskjellige konklusjoner om en så sentral reform ut fra det samme fakta- og kunnskapsgrunnlag.

Fakta, upassende for partiets politikk

Det forvirrende og bekymringsfulle er ikke først og fremst den selektive formidling av fakta politikeren ofte fristes til. Nei. Det bekymringsfulle er at politikerne ikke er i stand til å innrømme at deres realitetsorientering stort sett er basert på en subjektiv virkelighetsforståelse. Noe som gjelder for de aller fleste av oss..

En politikers formidling av hva han opplever som «sannhet» vil ofte være preget av fragmenterte delsannheter som kan støtte opp om de verdier og politiske forestillinger hans parti har. Denne kjensgjerning slår også ut under debatten om nærpolitireformen.

Tenke seg til en Sp-politiker som ønsker å fremheve egen politikk i debatten om reformen. Han vil rimeligvis ikke nøye seg med å peke på det faktum at et lensmannskontor har blitt nedlagt. Han vil høyst sannsynlig også trekke den slutning at nedleggelse er synonymt med «sentralisering». Derav følger – slik han ser det – en svekket tjenesteyting. Da uttrykker han imidlertid sin mening om konsekvensene av nedleggelse, men gir ikke en faktaopplysning.

Og skulle det utrolige da inntreffe, at en Sp-politiker skulle få seg til å si: «Vi får vente og se hva denne nedleggelsen av lensmannskontoret fører til av tjenesteyting. For, kvaliteten på den vil jo avhenge av hvordan alternativ bruk av personalressurser oppleves av lokalbefolkningen.»

En politiker med et så vidt nyansert og reflektert syn på et komplekst årsak-virkning-forhold, ville antakelig og øyeblikkelig bli fjernet av sitt parti, fra debatten om nærpolitireformen. 

LES OGSÅ: Mange har ikke skjønt hvor heldige vi har vært med det norske politiet

Bundet til partimasten

Politikerens formidlingsutfordring ligger med andre ord i det faktum at han er bundet til partimasten med sine meninger. I nevnte tilfelle vil partiet hans forlange at nedleggelse av et lensmannskontor må fremstilles som et sentraliseringstiltak. Og selv om alternativ bruk av frigjorte årsverk rent faktisk skulle vise seg å gi et bedre tjenestetilbud, vil en slik innrømmelse oppleves fra partiets side å skade mer enn det gagner.

En stortingspolitiker, en justisminister eller en politimester har har selvsagt en plikt til å følge med og observere skiftende stemninger i folket, men må likevel respektere det representative demokratiets grunnsetninger. Nærpolitireformen er tross alt vedtatt i Stortinget. Og etaten har av Stortinget blitt bedt om å ta ansvaret for gjennomføringen, etter klare politiske og polisiære prinsipp og verdier. Med slike politiske realiteter i ryggen, bør ikke en politiker skifte vær og vind med lokale meningsytringer om hva et desentralt politi er, eller ikke skal være.

Forskere og andre med egne normative oppfatninger, om nærpolitireformens verdigrunnlag

Stortinget har, siden begynnelsen av 80-årene, jevnlig drøftet politiets oppgaver, rolle og verdier. Politiets verdigrunnlag blir av politikere knyttet til ti kjente «grunnprinsipper» som har vært førende for utvikling av norsk politi de seneste 40 årene.

Begrepet «nærpoliti» er avledet fra de ti grunnprinsippene – prinsipper som inntil nylig har samlet bred politisk oppslutning:

  • Politiet skal avspeile samfunnets idealer
  • Politiet skal ha et sivilt preg
  • Politiet skal være et enhetspoliti
  • Politiet skal være desentralisert
  • Politimannen skal være generalist
  • Politiet skal virke i samspill med publikum
  • Politiet skal være integrert i lokalsamfunnet
  • Politiet skal ha bred rekruttering
  • Politiet skal prioritere mellom sine oppgaver og legge hovedvekten på forebyggende virksomhet
  • Politiet skal være underlagt effektiv kontroll fra samfunnets side

Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener imidlertid nå at den brede enighet som varte fra 80-årene helt opp til i dag, om politiets verdier og prinsipper nå er brutt. Disse partier krever nå at regjeringen må «dokumentere hvordan de ti grunnprinsippene for norsk politi skal kunne ivaretas ...»

Hvordan skal regjeringen kunne «dokumentere» om et prinsipp er fulgt eller ikke?

Det sier seg vel selv, hvor håpløst urimelig det vil være å skulle dokumentere, for eksempel at politiet avspeiler samfunnets verdier, eller at politiet skal virke i samspill med publikum.

Velgerne har da god grunn til å stille seg spørsmålet om ikke et slikt dokumentasjonskrav mer er å spille opp for galleriet, enn for velgerne?

Opptre sannferdig

En politiker kan vise til så mange forskningsrapporter eller utredninger han vil, uten at hans bruk av forskingsresultat som faktagrunnlag av den grunn virker sannferdig. Det mest sannferdige en politiker kan si om nærpolitireformen, vil faktisk være at han ikke så langt kan si noe sikkert om hvilke virkninger nærpolitireformen gir. Han må gjerne tilføye – at han tror og håper politidirektøren, politimestrene og etatens tjenestemenn og -kvinner kan realisere de gode politiske intensjoner.

Men, politikeren bør avstå fra å lokke til seg velgere ved å være barsk og bastant i sine konklusjoner om hva reformen har ført til, i den hensikt – kun å vise politisk handlekraft.

Det er derfor ikke helt greit, at erfarne politikere tror at deres parti er bærere av mer sikre fakta og mer troverdig informasjon enn motpartens, her; om politireformens skjeve eller rette gang, Bør ikke politikerne som i dag krangler om politireformens verdier og prinsipper, igjen kunne samle seg om politiets ti grunnprinsipp fra 80-årene? De må gjerne markere uenighet om hvordan de skal modifiseres og tilpasses en ny tid.

Politisk uenighet kan velgerne tåle, men den må være tuftet på en innrømmelse av at fakta og kunnskap tolkes forskjellig, avhengig av politikerens verdimessige ståsted. 

Dette leserinnlegget ble først publisert i Minerva

Til toppen