Anniken Astrup, advokat ved Føyen Torkildsen, skriver om rettskrav på stilling i månedens «Politijuss».
Anniken Astrup, advokat ved Føyen Torkildsen, skriver om rettskrav på stilling i månedens «Politijuss». (Foto: Erik Burås)

Det er ingen lovbestemmelse som regulerer rettskrav på stilling

- Det er viktig at man i omstillingsavtaler også regulerer situasjoner hvor flere «konkurrerer» om en stilling, skriver Anniken Astrup.

Omstillinger skjer fortsatt i ulike omfang. I statlig sektor legges det i omstillingsprosesser ofte til grunn at det gjelder et rettslig prinsipp som gir ansatte rettskrav på stilling ved en omorganisering.

Under vil jeg reise noen kritiske spørsmål knyttet til denne «læren».

Rettslig utgangspunkt

Spørsmålet om tjenestemenns rettigheter og plikter ved omorganisering i staten, er et omfattende tema, regulert i statsansatteloven, arbeidsmiljøloven, rettspraksis og annen ulovfestet praksis, juridisk teori, diverse tariffavtaler, omstillingsavtaler, med videre.

I statlig sektor er det hevdet at det gjelder et rettslig prinsipp som gir ansatte rettskrav på stilling ved en omorganisering.

Rettskrav på stilling er blitt beskrevet som den ansattes rett til å «følge arbeidsoppgavene» dersom arbeidsoppgavene i vesentlig grad blir videreført i ny stilling i ny organisasjonsstruktur – det vil si krav på å beholde tilsvarende stilling. Innen politietaten ser vi ofte at rettskrav på stilling blir nedfelt i omstillingsavtaler med de tillitsvalgte. 

Styringsrett

Dette vil selvsagt legge føringer og være avgjørende for den videre prosessen. Rettskravprinsippets rettslige forankring er imidlertid uklar.

Det foreligger ingen lovbestemmelse som regulerer rettskrav på stilling. Det har vært antatt at prinsippet om rettskrav på stilling kan utledes av statsansatteloven § 16 som sier at «Alle statsansatte og embetsmenn i departementene […] har plikt til å finne seg i omorganiseringer og endringer i arbeidsoppgaver og ansvar». 

Denne bestemmelsen er imidlertid først og fremst et uttrykk for arbeidsgiverens styringsrett.

Dersom rettskrav på stilling skulle gitt uttrykk for det speilvendte prinsippet, skulle man hatt rettskrav på enhver stilling i den nye organisasjonen som hadde det samme grunnpreget som den opprinnelige stillingen, noe som neppe kan ha vært meningen.

Kravet om saklig utvelgelse

Et eventuelt prinsipp om rettskrav på stilling griper direkte inn i saklighetskravet som gjelder i alle former for endringsprosesser. Statsansatteloven § 19, som gir uttrykk for at det gjelder et saklighetskrav ved oppsigelser grunnet virksomhetens forhold, gjelder også i omorganiseringsprosesser som ikke medfører overtallighet, men «kun» medfører endring i stillinger. 

Det må derfor, også innenfor statlig sektor, foretas en saklig utvelgelse blant de ansatte ved
innplassering i stilling. Dersom det er flere som ser sine arbeidsoppgaver videreført i ny organisasjon, må arbeidsgiveren foreta en saklig utvelgelse av hvem som skal innplasseres i stillingen, og denne vurderingen må være basert på saklige prinsipper, herunder kvalifikasjonsprinsippet. 

Ikke holde enkelte utenfor

Arbeidsgiveren kan ikke konkludere med at en politiansatt har rettskrav på stilling uten først å ha foretatt en slik saklig utvelgelsesprosess. Noe annet ville være en praktisering av et rettskravprinsipp i strid med de alminnelige saklighetsnormer som gjelder for slike prosesser.

Det er derfor viktig at det i omstillingsavtaler hvor man enes om å legge et prinsipp om rettskrav til stilling til grunn, nettopp også regulerer situasjoner hvor flere «konkurrerer» om en stilling.

Omstillingsavtalen bør i slike situasjoner gi uttrykk for at det skal foretas en saklig utvelgelse basert på saklige utvelgelseskriterier, og at rettskravprinsippet ikke skal praktiseres slik at enkelte holdes utenom utvelgelsen og gis «fortrinnsrett» til innplassering i stilling.

Til toppen