Amfetamin på politistasjonen
Håndtering av beslag har alltid vært strengt regulert gjennom lov, instruks og retningslinjer. Ikke alltid dekker instrukser opp for alle eventualiteter.
En ganske vanlig dag på jobben som «Etterforsker ved divisjonen» i Sandvika medførte denne dagen, i utgangspunktet, et ganske vanlig avhør av en av dagens innsatte.
Dagens fangst hva gjaldt mann og beslag var ikke noe som gav meg noe kick eller spesiell inspirasjon. En av bygdas vanekriminelle, en aldrende «makkafreak» helt uten rehabiliteringspotensial, en notorisk tjuv og løgner i motsatt stol tvers over skrivebordet på relativt gamle og grå Sandvika politistasjon.
Saken, en haug av sedvanlige dokumenter; anmeldelser, rapporter, lynlåsposer med et par brukerdoser amfetamin, noen stjålne kredittkort. Vær så god, skrid til verket!
Vi sitter og skuler litt på hverandre og man tenker kjapt hvordan gripe det hele an. Egentlig tenkte vi sikkert det samme begge to - bli ferdig med dette, jo før jo heller.
Blikket. Jeg følger blikket. På meg - mot døra - på papirhaugen på bordet - ut av vinduet - opp i taket. Intetsigende, men samtidig megetsigende. Avhøret ferdig. Min mann har fått uttale seg om bruk og oppbevaring, kjøp og salg, uten å kaste et fnugg av mer lys over saken utover det rent opplagte.
Så, send dokument til printer. Ahh, ferdig arbeid! Åtte skritt til skriveren på nabokontoret. Det må da gå greit. Et kvart øyeblikk med ryggen til. Det skulle ikke være noe problem.
SCHMACK! Med fingrene mine på nyprintet utskrift, er min manns fingre dypt inni papirbunken på bordet foran ham.
SCHLOPP - schlopp - svelg! To lynlåsposer borte vekk. Adamseplet går bananas på min mann, og lovens lange arm er liksom ikke lang nok eller rask nok denne dagen.
Med hendene rundt strupehodet hans, mellom stoler og bord, er det til slutt bare å resignere. Min mann kan stable seg opp på stolen etter basketaket, lene seg tilbake og smile fett.
Jeg kunne ikke akkurat unne ham det, selv om plastikken helt sikkert ikke har smakt noe videre.
Passe forbanna, passe skamfull og passe irritert var det bare å gå kanossagang tilbake til arresten. Hva annet enn hånflir kunne jeg vente nå?
Det var imidlertid aldri så galt at det ikke var godt for noe. En våken politifullmektig kunne føye til enda en post på tiltalebeslutningen: Bruk av amfetamin på Sandvika politistasjon.
