22. juli- rapporten er ingen fasit

Da 22. juli-kommisjonens leder Alexandra Bech Gjørv la frem sin rapport i august 2012, ble dette oppfattet som en fasit for det som skjedde under og etter terrorangrepet.

Den regjeringsoppnevnte kommisjonen hadde hatt alle fullmakter til å ettergå det som skjedde for å fylle sitt mandat.

Fra politiets side, i hvert fall fra enkeltansatte, var det ikke klima for å kritisere eller påpeke svakheter. Kommisjonen var suveren i sin konklusjon. Ansvaret for terrorhandlingen var det én mann som hadde. Men skylden for at politiet tilsynelatende ikke løste oppdraget optimalt, ble plassert på enkeltpersoner. Enten direkte eller mer subtilt.

Boken «På vår vakt», skrevet av Malin Stensønes, avdekker svakheter i kildegrunnlaget for kommisjonsrapporten. Svakhetene påpekt i boken blir forsterket av sterke vitneprov fra politiansatte intervjuet i denne utgaven. De var direkte involvert i initialfasen ved både regjeringskvartalet og på Utøya, uten at deres forklaring ble opptatt av 22. juli-kommisjonen.

Vi har forståelse for at kommisjonen ikke hadde kapasitet til å intervjue alle som var involvert i aksjonen som pågikk. Men politifolk ute på oppdraget i initialfasen burde åpenbart vært intervjuet, fordi de sitter med informasjon kommisjonen ikke har tatt inn over seg.

Det blir drøyt når kommisjonen tar seg den rett å komme med en konklusjon uten å ta forbehold om mulige svakheter.

Blant annet konkluderer kommisjonsrapporten med at Beredskapstroppen ikke hadde grunnlag for å gå ut fra at det var flere gjerningsmenn på Utøya. Konklusjonen nærmest insinuerer at Beredskapstroppens menn burde tatt hensyn til at det kun var en gjerningsmann, og således burde ha startet evakuering og inntransport av helsepersonell tidligere. Dette blir en nærmest grunnløs beskyldning om skyld.

Vi vet at mange på Utøya meldte inn at de antok at det var flere gjerningsmenn. Ikke bare Beredskapstroppen, men også politifolk fra Nordre Buskerud og innsatsstyrken fra Søndre Buskerud delte denne oppfatningen, basert på ulike kilder. Det ville være utenkelig fra et politioperativt ståsted å ta inn helsepersonell i det som så ut som en krigssone, uten å være trygg på at det ikke var flere gjerningsmenn der ute. Døde helsearbeidere redder ikke liv.

«Det går ikke én dag uten at jeg tenker på det vi gjorde der ute», sier en. «Resten av 2011 og hele 2012 var et helvete for meg – jeg ville slutte i politiet», er utsagn vi har fått av involverte tjenestemenn. De har følt på samfunnets plassering av skyld.

Ansvaret er plassert. Gjerningsmannen er fengslet. Men skylden for at politiet ikke hadde godt nok samband ligger høyere oppe. Ansvaret for at operasjonssentralen i Hønefoss var bemannet med én person, var godkjent av politimesteren – hun hadde ikke penger til flere. Skylden for at politiet ikke hadde helikoptertransport lå ikke på tjenestemannsnivå. Skylden for kritikken om «ressursene som ikke fant hverandre», er det de som sørger for ressurser til politiet som skal ha.

Politiet var satt i en umulig situasjon for å løse situasjonen perfekt. Det ansvaret skal ikke påleggs enkeltpersoner.

Vi vet og vi kjenner innholdet i handlinger og heltemodig innsats fra en rekke personer. Politifolk og sivile, som med åpne øyne risikerte egne liv, med en sterk vilje til å hjelpe de som var i livsfare – uten å tenke på egen sikkerhet.

Vi skylder dem noe helt annet enn å fordele skyld. Vi skylder våre kolleger og modige sivile båtførere en stor takk. Det er på tide å løfte vekten av den fordelte skylden fra politifolkenes skuldre.

Til toppen