«Når politiet skyter seg selv i foten i rusdebatten»

Etter 50 år med krig mot narkotika har vi fått flere avhengige og sterkere kriminelle nettverk.

Etter 25 år med undersøkende journalistikk har jeg møtt mange rusavhengige, fortvilte pårørende, engasjerte politiansatte og dyktige fagfolk på alle nivåer. 

Alltid har jeg ment at et vesentlig problem er kriminelle bakmenn.

I dag er kundesegmentet merkbart utvidet. Både han med knekk i knærne og den dresskledde kokainbrukeren forsynes av kriminelle profittjagende organisasjoner som både misbruker og dreper på veien mot rikdom.

Absurd analogi

Kronikken til Paulsen og Bøhler stiller spørsmål ved at energidrikker og nikotin skal reguleres strengere, mens narkotikabruk liberaliseres. 

Myndighetene forsøker å regulere tilgjengelighet, ikke sende politipatruljer etter ungdommer som drikker energidrikker etter trening. 

Sammenligningen fremstår som både misvisende og lite overbevisende.

Hvem rusreformen faktisk handler om

Debatten må ikke skygge for en annen virkelighet: Kriminelle nettverk er den virkelige trusselen. De tjener grovt på rusmiddelavhengige. 

Dette er organisert virksomhet med uhemmet voldsbruk, rekruttering av barn og internasjonale koblinger. Her bør politiet sette inn alle ressurser.

Innsatsen må rettes mot å kneble tilgangen til markedet. Færre tilgjengelige rusmidler betyr færre brukere og svakere kriminelle nettverk.

Rusavhengige er ikke kriminelle – de er syke

Majoriteten av rusmiddelavhengige er ikke del av profesjonell rusomsetning. De befinner seg ofte i sårbare livssituasjoner – preget av psykisk uhelse, utenforskap og traumer.

Det å kriminalisere disse menneskene på linje med aktører som tjener på salg og distribusjon, er en grov stigmatisering.

Rusmidler er en vare – men rusavhengige er ikke kriminelle varehandlere. De trenger hjelp, ikke mistenkeliggjøring.

Hvor ble det av nyansene?

Et av de mest oppsiktsvekkende punktene i innlegget er bekymringen for at rusavhengige kan få jobber innen samferdsel, utdanning eller barnevern.

Det er vanskelig å se realismen i denne bekymringen, gitt dagens krav til politiattest og egnethet. Arbeidsgivere i disse sektorene har krav om politiattest, helseattester og egnethetsvurdering. 

Skal vi virkelig legge stein til byrden for mennesker som allerede kjemper med avhengighet og utenforskap?

Mantraet burde være: likhet for loven, ikke mistenkeliggjøring. Rehabilitering krever tillit, ikke sosial ekskludering.

Politiets plass i ruspolitikken – hvor vil dere egentlig?

Jeg er enig med kronikkforfatterne i at politiet ikke bør stå sentralt i ruspolitikken.

Men hvorfor argumentere for å beholde en straffende tilnærming, når man selv sier at helse- og sosialsektoren burde håndtere problemet?

Denne selvmotsigelsen gjør kronikken vanskelig å ta på alvor.

En bedre rusreform må flytte ansvaret fra politiet til helsevesenet, samtidig som politiet fokuserer på å kneble de kriminelle nettverkene.

Hva burde reformen inneholde?

Politilederne har rett i én ting: Reformen mangler tydelig satsing på forebygging, medisinsk oppfølging og sosial støtte.

Men løsningen er ikke å beholde en straffende modell – den er å styrke helsetjenesten, øke tilbudet om frivillig behandling og sikre bedre oppfølging av rusavhengige.

En bedre rusreform må bygge på tre prinsipper:

• Hjelp, ikke straff, for de som sliter.
• Hardere tak mot de som tjener på avhengighet.
• Forebygging og reintegrering, ikke marginalisering. 

Hvis målet er et tryggere samfunn, må vi begynne med å se forskjell på hvem som trenger behandling – og hvem som må stoppes.