Et funksjonelt totalforsvar innebærer at vårt militære forsvar, sammen med politiet, og andre sivile etater, offentlige og private virksomheter samordner sine ressurser når vår nasjonale sikkerhet er truet.

En slik trussel kan oppstå under en sikkerhetspolitisk krise der en eller flere stater truer norsk selvstendighet og sikkerhet. Totalforsvarets ressurser kan også bli mobilisert, helt eller delvis, under andre former for kriser enn når en militær konflikt truer. Slike kriser kan være terrorangrep, cyberangrep eller biologiske angrep med pandemier og forsyningsknapphet som følger.

Politiets ansvar og rolle som aktør i totalforsvaret er, i lys av dagens trussel- og sikkerhetssituasjon, enda mer sentral og avgjørende enn den var for bare et par tiår siden.

Totalforsvarets organisering og logistiske tenkning har tradisjonelt vært basert på å forhindre eller skaderedusere virkningen av en invasjon av vårt land. Dagens realiteter er imidlertid at en invasjon kan komme i form av digitale angrep, eller ulike former for terrorrelaterte angrep, satt i scene av stater. I slike angrepssituasjoner er ikke graden av nasjonal matlagring, mengden av tilfluktsrom eller åpne forsyningslinjer til Forsvaret alltid det avgjørende. Da kan det heller være snakk om beskyttelse av liv og eiendom, og opprettholdelse av lov og orden - krisesituasjoner der politiet vil spille en stadig mer avgjørende rolle.

Digitalt grenseforsvar

Et eksempel på en type forsvar helt ulikt det tradisjonelle invasjonsforsvaret er det digitale grenseforsvar. Da er poenget for Forsvaret og politiet å oppdage, identifisere og agere mot kommunikasjon over landegrensene – kommunikasjon som kan dreie seg om planlagte eller igangværende terrorangrep, og/eller ulike former for fiendtlig påvirkningsvirksomhet. I henhold til ny etterretningslov skal den militære e-tjenesten kunne gis innsyn i digitale datastrømmer som krysser den norske landegrensen. Det er det nye sikkerhets- og trusselbildet som har gjort denne type overvåking nødvendig.

Regjeringen har i tillegg nylig (medio mai 2021) sendt ut på høring et nytt lovforslag der Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) vil kunne få nye rettslige virkemidler i kampen mot slik fiendtlig påvirkningsvirksomhet. Regjeringens poeng er med andre ord å «kriminalisere samarbeid med fremmede etterretningstjenester om å utøve påvirkningsvirksomhet ».

Skal politiet kunne oppfylle sitt samfunnsoppdrag i det nye og krevende digitaliserte trussel- og sikkerhetsbildet, kan det bare skje gjennom et stadig tettere og mer forpliktende samarbeid mellom politiet, PST og den militære etterretning.

Et moderne totalforsvar

Forsvarsministeren (FD) og Justis -og beredskapsministeren (JD) har som kjent et hovedansvar for at totalforsvaret fungerer etter hensikten. I forordet til deres felles publikasjon av 8. mai 2018 om totalforsvaret, redegjør de to statsrådene for det nye trussel- og sikkerhetsbildet som et moderne totalforsvar må være forberedt på å kunne møte. Av alvorlige «nye» trusler nevnes ukontrollerte migrasjonsstrømmer, alvorlige terroraksjoner, ekstremvær, digitale angrep og andre typer angrep på norske interesser. Dette er angrep som vil kreve et fleksibelt og tilpasningsdyktig totalforsvar hvor både invasjonsforsvaret og det digitale grenseforsvaret er noe politiet og Forsvaret må samarbeide om å kunne håndtere.

Angrep som truer vår sikkerhet kan også være rent kriminelle, og i hovedsak tilligge norsk politi (herunder PST) å ta seg av.

I mange tilfeller vil det imidlertid kunne være slik at politiet, den militære etterretningstjenesten eller Nasjonal sikkerhetsmyndighet må jobbe lenge med en «sak» før man kan avgjøre om angrepet er rettet mot norske myndigheter, mot norske strategiske og politiske interesser, mot norske virksomheter, eller mot norske borgere.

LES OGSÅ: Hybride hendelser - Slik kan Norge rammes

Bistanden til politiet

Samarbeidet mellom politi og forsvar under krise er regulert i ulike instrukser og avtaler. I bistandsinstruksen heter det blant annet at Forsvaret etter anmodning fra politiet skal yte bistand så langt det er mulig, uten å gå utover akutte militære oppgaver som er viktigere enn det oppdrag anmodningen gjelder.

I en akutt krisesituasjon, grunnet digitale eller andre typer «angrep», vil det imidlertid ikke alltid være tid til å vente på juridiske og politiske overlegninger om rettmessig grenseoppgang mellom polisiær og militær innsats. I akutte kriser vil mye kunne være avhengig av politikernes, politiledelsens og forsvarsledelsens gode skjønn, situasjonsforståelse og handlekraft. Selv de best tenkelige beredskapslover, planverk og instrukser om hvordan en akutt krise skal håndteres vil i noen situasjoner komme til kort. At de ansvarlige polisiære og militære ledere har en godt utviklet evne til improvisert planlegging betyr selvsagt ikke at de må ha god oversikt over og god innsikt i hva eget og andres rettslige handlingsrom tillater. Det gjelder først og fremst å ha kjennskap til forsvarsloven, politiloven, etterretningstjenesteloven, og sikkerhetsloven, for å ha nevnt noen sentrale og aktuelle beredskapsregelverk.

Oppsummert kan man si: Politiet har ansvaret for å forebygge og bekjempe alle former for angrep mot land og folk på norsk jord – angrep som i sin form og sitt innhold er lovstridige eller kriminelle. Det kan dreie seg om ulike former for terrorangrep og digitale angrep. Forsvaret på sin side har primæransvaret for å hevde Norges suverenitet og suverene rettigheter, og forsvare landet mot ytre angrep, det vil si det man gjerne kaller angrep mot vår statssikkerhet.

I utgangspunktet er dette en ryddig ansvars- og rolledeling mellom Forsvaret og politiet. Den nye sikkerhetssituasjonen tilsier imidlertid at de to sentrale aktørene i vårt totale forsvar av landets interesser stadig går opp ansvarsgrensene seg imellom. Både når det gjelder ansvaret for å forebygge, avsløre og bekjempe «angrepet» – enten det er digitalt, kriminelt, sivilt eller militært.

LES OGSÅ: Organisering av politiets innsatspersonell i det nye totalforsvaret