DEBATTINNLEGG

Kunnskap eller moralisme, hva skal være politiets rettesnor

Det at de som sjelden eller aldri har noe med politiet å gjøre har stor tillit til oss, hjelper lite. Problemet er at relasjonen til de vi forholder oss til i hverdagen, er skadelidende.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Vi i norsk politi trenger å komme oss inn på kunnskapssporet og vekk fra den moralismen som i mange år har vært vår rettesnor. Det siste vi trenger er statsadvokater som opptrer som politikere og lekker fra interndokumenter, for å fremme egne politiske standpunkt ved å undergrave Riksadvokatens autoritet. Det spillet som Statsadvokat Stein Vale satt i gang med sin kronikk, ble fulgt opp av passende lekkasjer fra interndokumenter. Slikt er uverdig og handler ikke om at man ønsker en kunnskapsbasert tilnærming.

Jeg forstår hvorfor Vale ventet med utspillet sitt til nå, men jeg håper virkelig ikke at den nye regjerningen vil kaste all kunnskap over bord, selv om de er imot en avkriminalisering. I så fall får de skrive om loven. For Riksadvokaten og politijuristene som har utarbeidet de nye retningslinjene, tar utgangspunkt i loven. De kommer forøvrig snart med et eksempelkompendium som vil bidra til å trygge den enkelte tjenestemann ytterligere.

LES OGSÅ: Forvirring om kompetansen til å beslutte ransaking

Jeg skulle ønske Riksadvokaten var tydeligere på rettigheter og etiske rammer for avhør, men det er nyanser. Utgangspunktet er at politiet skal følge loven. Om det betyr at enkelte politifolk i en overgangsperiode blir litt usikre og holder seg lengre innenfor grensene for det lovlige enn vanlig, så er ikke det noe stort problem. Vi snakker tross alt om småsaker, og må bort fra troen på at vi løser verdensproblemer ved å straffeforfølge slikt.

Behov for kunnskap om egne virkemidler

Politiets tro på at de tiltakene vi iverksetter virker, overskygger ofte behovet for kunnskap om effektene av dem. En viktig faktor som vi ikke vet nok om er kontrollhyppigheten. Derfor kan vi ikke svare på om det stemmer at enkelte minoriteter eller byområder er utsatt for vesentlig hyppigere kontrollvirksomhet enn andre, eller om det er en faglig årsak til at det er slik. For vi vet ikke om kontrollvirksomheten har den effekten vi ønsker den skal ha. I det hele tatt gjør den manglende viljen til å registrere det vi gjør, at en effektiv virksomhetsstyring er vanskelig.

Politiets fellesforbund har trolig rett i at vi har verdens beste politiutdanning, men vi har ikke det beste kontrollsystemet. Det gjør oss mindre effektive og hemmer utviklingen. Det at de som sjelden eller aldri har noe med politiet å gjøre har stor tillit til oss, hjelper lite. Problemet er at relasjonen til de vi forholder oss til i hverdagen, er skadelidende. Enkelthistoriene om uheldige episoder er for mange. Det er bare å ta en titt på noen av de mange realityseriene som følger politiet på oppdrag, om man ønsker å finne eksempler på ulovlige ransakinger og avhør uten at rettigheter er gjort kjent.

Om det stemmer at Statsadvokatene i Oslo har funnet at alt er i orden, så handler det sannsynligvis om at vi i politiet sjelden dokumenterer hjemmelsgrunnlaget om vi gjør beslag, og ikke skriver noe dersom det ikke gjøres funn. Vi har fått pålegg om å rapportere alle ransakinger, men har ikke kommet skikkelig i gang med det ennå.

Når det gjelder annen tvangsmiddelbruk, så er den eneste pålagte dokumentasjonen et notat i politiets sambandssystem skrevet av en sambandsoperatør på politimannens vegne. Disse notatene er ofte mangelfulle, om de i det hele tatt er mulig å finne i ettertid. Notatene er ikke mulig å benytte til virksomhetsstyring eller til å kontrollere hvorvidt handlingene er lovlige. Overivrige tjenestemenn kan heller ikke identifiseres.

Slikt er selvfølgelig et problem, for vi i politiet har stor makt. Det er derfor rett og rimelig at maktbruken vår kontrolleres, og det er ikke tilstrekkelig med en kontroll av ransakingspraksisen. For i praksis gjør vi det samme om vi visiterer en person på leting etter våpen eller for å kontrollere identiteten. Dette selv om visitasjoner formelt sett er noe annet enn ransakinger. Nå som kravet til dokumentasjon i forbindelse med ransakinger er strammet inn, vil det være overraskende om ikke antallet ransakinger av person går ned i takt med at visitasjonene går opp. Forskjellen er nemlig bare formålet, og det reelle formålet er det kun politimannen selv som vet om ikke alt dokumenteres.

LES OGSÅ: Ny rapport: Politifolk vegrer seg for å ransake

Politiske initiativ som er til hjelp

Byrådsleder Raymond Johansen i Oslo og stortingsrepresentant Kamzy Gunaratnan, har tatt til orde for at dette bør tas tak i ved at det innføres en form for kvitteringsordning for slike kontroller. Innspillet er godt, for politiet har stort forbedringspotensial på dette området. Vi trenger å vite hva vi utsetter andre for, og de som utsettes for kontroller må kunne føle seg trygge på at vi registrerer det vi gjør på korrekt måte. Slikt bidrar til å skape tillit, og øker trygghetsfølelsen. Det å bidra til økt trygghet, er politiets viktigste oppgave. Derfor må vi ta innspillet på alvor.

Slik jeg forstår det, ønsker politidirektoratet innspillet velkommen, som et av mange som kan bidra til å styrke forholdet mellom politiet og ulike minoriteter. Det tenker jeg er klokt. For det handler om at vi i politiet må vite hva vi gjør, for å kunne korrigere kursen ved behov.