POLITISINNET

Slik kan du minske konflikter

Å kunne tilpasse seg kontekst og person er en viktig sosial kompetanse. I jobben som politi kan denne evnen være avgjørende.

Publisert Sist oppdatert

Mentalisering kan defineres som det å se en annen innenfra, og seg selv utenfra. Dersom du klarer å fange opp hva som kan ligge bak en persons væremåte, har du et godt utgangspunkt for å forutsi dennes atferd og kan dermed også regulere din egen etter situasjonen. Det er litt som da man på gamle radioer «fintunet » inn en best mulig radiofrekvens for å få frem klare toner i en låt.

Mentalisering foregår i større eller mindre grad i oss alle. Blir graden for liten, kan det skape problemer i vårt samspill med hverandre. Evnen til å mentalisere er egentlig en helt avgjørende sosial kompetanse.

Henrik Storjord Ramstad, Psykolog og politioverbetjent som jobber i Krise- og gisselforhandlertjenesten Uttaler seg som psykolog med politiblikk.
Henrik Storjord Ramstad, Psykolog og politioverbetjent som jobber i Krise- og gisselforhandlertjenesten Uttaler seg som psykolog med politiblikk.

Som politifolk kan vi, ved å være klar over at dette er en adaptiv egenskap i oss mennesker – altså at den har fungert godt for oss rent evolusjonsmessig – aktivt bruke dette som et verktøy for å søke å unngå misforståelser og konflikter i jobben vår.

Se etter små tegn

I et møte med en verbalt truende og oppfarende person, kan du for eksempel forsøke å ta deg noen ekstra sekunder og se etter små tegn som kan gi en pekepinn på hvorfor han roper, banner og fekter med armene. Ser du nøye etter, vil du kanskje fange opp at han virker redd og usikker også. Om du tenker det kan hende personen er redd og usikker fordi du selv har ropt og skreket til ham, ja da er mentaliseringen til stede. Du ser både ham og deg, samtidig: Som en helhet, som påvirker hverandre.

Det er nok helst opp til deg å prøve å endre på denne gjensidige påvirkningen der og da. I stedet for å rope at han skal roe seg ned, kan du kanskje spørre ham om han synes du virker farlig, og om han er redd? Svaret du får, legger grunnlaget for videre kommunikasjon.

Mentalisering er temmelig avgjørende for sunne relasjoner, og det legger til rette for empati. Empati er, i motsetning til mentalisering, enveis. Altså det å kunne sette seg inn i en annens situasjon, og forstå hvorfor den andre føler som den gjør. Det omfatter derimot ikke evnen til å se seg selv fra den andres ståsted.

En verdifull evne

Når vi oppfatter noe i den andre, responderer vi gjerne ved å tilpasse det vi ser. Noen ganger bommer vi, også på vår bruk av empati, fordi vi glemmer hvordan vi selv oppfattes. Her mener jeg vi i politiet har noe å hente: På evnen til å gjenkjenne og forstå et reaksjonsmønster hos den andre og til å innrette vår egen oppførsel på en adekvat måte.

«Meeting of minds» kaller de det over dammen. Vi føler oss sett, hørt, følt og bekreftet når vi opplever at den andre personen forstår oss. Da er vi ikke alene lenger. En «motpart» som føler seg forstått synes det er vanskelig å være sinna på deg lenge.

Å klare å skape et snev av relasjon i våre korte møter med mennesker (i krise) er, spør du meg, en verdifull evne. For politifolk kan en særegen adferd hos en person fremstå som en gavepakke. Vi kan gjennom trening og bevisstgjøring gjenkjenne adferdstrekk. Vi forsøker å forstå hva som foregår på innsiden av motparten. Er det sinne eller er det redsel? Ved å også fokusere på oss selv og hvordan vi blir oppfattet, kan vi finjustere empatien og rett og slett være den rette personen akkurat der og da.

Så; på med røntgenblikket. Både det som vender utover og det som vender innover. Jeg vet at det ikke er så lett. Men nå som du er klar over at det finnes, er du allerede godt på vei.

LES OGSÅ: Den siste tiden har vi inntrykk av at tilbakemeldingene om politiet i det offentlige rom har hatt en ensidig negativ vinkling