– Hvis det ikke var noe mer, går jeg og låser meg inn på cella igjen!

En historie om soningsforholdene i et lite fengsel.

Publisert

Denne historien er fra en annen tid med en annen rolleforståelse og arbeidsdeling enn i dag. Inger Lovise Valle var justisminister, og Arne Haugestad var ekspedisjonssjef. Både Haugestad og Valle var kjent for å ville redusere bruken av fengselsstraff, og for en ny og liberal holdning til straff i tradisjonell form.

På den tiden ble fengslene styrt direkte av Justisdepartementet. Ny som han var i jobben som ekspedisjonssjef, ville Haugestad reise ut fra Oslo for å gjøre seg kjent med fengslene litt ute i provinsen. Han fant ut at hjelpefengselet i Kabelvåg ute i Lofoten kunne være et høvelig sted å inspisere, for å danne seg et inntrykk av hvordan små fengsler fungerte.

På Evenes flyplass ble han som avtalt hentet av en fra fengselet, og turen gikk upåklagelig hele veien de 170 kilometerne til Kabelvåg der fengslet var. Der ventet vertskapet, klare for storfint besøk fra Oslo. En stedlig fengselsinspektør tok imot Haugestad, og så fram til å vise frem og forklare ekspedisjonssjefen hvordan de gjorde ting i Kabelvåg.

Mens småpraten gikk før møtet og inspeksjonen, kom han som hadde vært sjåfør fra flyplassen bort til fegselsinspektøren. Mannen leverte bilnøklene til bilen som var brukt under henteoppdraget. Så langt, alt vel. Ting så ut til å være godt organisert ved hjelpefengselet.

Det Haugestad nok imidlertid reagerte på, var kommentar fra sjåføren idet han leverte bilnøklene:

– Hvis det ikke var noe mer, går jeg og låser meg inn på cella igjen!

I ettertid kan man anta at tilliten mellom den innsatte og inspektøren nærmest var ubegrenset, og at soningsforholdene i hjelpefengselet i Kabelvåg var greie. Og at bemanningen i fengslet kanskje var i minste laget.

Les flere historier fra vår Politihumor-spalte her.

LES OGSÅ: «01, Den kaga æ vår, vi tar han!!!»

Powered by Labrador CMS