Mens politietaten snus opp-ned i verdens største omorganisering, overlever heldigvis gruppespråket
Her er noen råd om hva som er gangbart og hva som kan, bør og må unngås.
Til alt hell plager vi ikke alltid publikum med sjargongen i etaten, men vi gjør det, og vi gjør det kanskje litt for ofte?
Foran skranken står kanskje et helt vanlig individ som ser spørrende på deg når du flesker til med et ord eller uttrykk som strengt tatt burde vært holdt hemmelig (eller internt på piketten).
Stakkars vitner som får vite at de kan unngå å inkriminere seg selv!
Spør du bileieren om kjennemerket, når vedkommende skal melde bilskiltene sine tapt, risikerer du å få svaret «hvitt med to bokstaver og fem tall».
Dagligtalen til en politiansatt kan bli sterkt preget av sosiolekten og gruppespråket som eksisterer, og som har eksistert så lenge etaten har levd.
Her er noen råd om hva som er gangbart og hva som kan, bør og må unngås.
Fremmedord
Publikum som ikke oppfører seg i henhold til norske lover og regler, inkvireres gjerne i en arrest. I følge Store Norske Leksikon kommer det av inkvisisjon; rettslig forfølgelse av heretikere, kjettere, vranglærere.
I moderne tider har vi altså senket terskelen for hvem som kan inkvireres. Alternativt senket terskelen for hvem vi anser som hekser.
Og i arresten pøses det på med formalia. Hvis betjenten i tillegg har benyttet formalia knyttet til nært slektskap med gjerningspersonen, og nevnt «tap av borgerlig aktelse», er det veldig nær hundre prosent sikkert at vedkommende:
1) Aldri har hørt uttrykket før
2) Ikke forstår bæret
Operative har egne uttrykk som «å ta diagonalen».
Noen sleper marsjstøvlene til sort side av bygget. Helt til noen på samband spør hvor betjenten står, og vedkommende svarer «på baksida».
Skrekken er å havne på grønn eller rød side, i hvert fall når det er mørkt ute.
Operativt mannskap hviler på piketten (og spiser noen gang kake, det kommer vi tilbake til), men bare én av de to i bilen er pikett.
SE VIDEO: Her kan du se språkprofessorens analysere av politispråket.
En fange man unngår
Det er allmennkunnskap i etaten. Når patruljen har søkt etter en gjerningsperson eller en bil og ikke gjort funn (noe som selvsagt aldri inntreffer), har de personen/bilen «til obs».
Biler rapporteres som «nøkkelkjørte», men de kan altså være stjålet likevel.
Den som er først på et åsted, fanger rapporten. Det er ikke alltid noe man higer etter å fange, så vi har hørt rykter om at enheter bevisst har kjørt saktere enn utrykningskapasiteten skulle tilsi.
Særlig antas «Rapport om vegtrafikkulykke» å være en type rapport det ikke har vært spesielt stor rift om å fange.
Man oppsøker gjerne mistenktes bopel og er man heldig, stikker mistenkte av til fots. Da øker muligheten for en løpefange.
Eller var det en 01-fange?
Heller ikke disse fangene er spesielt attraktive, meldes det. Det er løpefangen man higer etter – å bevise at Thorvald er best når det gjelder. Og at trening gir resultater. Og at kjeltringer er i dårlig form.
Hvem som blir mest glad for en sporfange, vites ikke – om det er hunden eller hundeføreren. Kanskje er de like glade?
Tabbekake
Hvordan ser en tabbekake ut? Er den hjemmelaget? Til hvilken pris?
Mangt et politidistrikt godtar tabbekake verdt noen hundrelapper som en unnskyldning når kakebakeren dagen i forveien har ripet opp hele siden på en maje mot stolpen i garasjen.
Men kake smaker alltid godt, spesielt på piketten.
Og når en mistenkt toogtyveen-fyr befinner seg på sjukehuset, må promillelegen rykke ut dit med promillekofferten sin. Hverken legen eller kofferten antas å være fulle.
Hvilken modus som er benyttet, er Thorvald superopptatt av. Det kan nemlig avsløre kjeltringen.
Det hender operasjonslederne dessverre går i fella og bruker uttrykket på Twitter eller i samtale med journalister.
Modus = et uttrykk etaten gjerne kan unngå. Latin snakket man i tidligere tider, og modus operandi kan enkelt forklares med «måten» gjerningspersonen gikk frem på.
Om han har noen særkjenne? Det er bare å spørre. OBS! Se opp for tilfeldig forbipasserende – slike vitner florerer det av i politirapportene.
Hvor stolte bør vi være av stammespråket vårt? Ikke for stolte.
– Er du på Dagsrevyen, sørg for at folk utenfor etaten skjønner hva det snakkes om. Rapportspråk har lett for å smitte over på det som blir sagt utad i media, så vær forsiktig med det, sier språkprofessor Arne Torp til Politiforum.
